Middelalderens filosofi

Middelalderens filosofi er begrenset til filosofien i Europa i den tiden som kalles for middelalderen, en periode som løselig strekker seg fra det vestlige Romerrikets sammenbrudd på 500-tallet e.Kr. og kristendommens gjennombrudd fram til renessansen eller tidlig moderne tid på 1600-tallet. Middelalderen filosofi er forstått delvis av prosessen å gjenoppdage oldtidens og antikkens kultur og filosofi som ble utviklet i Hellas og Roma, og delvis av behovet å adressere teologiske problemer og til å integrere de hellige doktriner (særlig Bibelen) med sekulær læring.

Filosofi sittende mellom de syv frie kunstartene, bilde fra Hortus deliciarum av Herrad von Landsberg, 1100-tallet.

Den katolske kirke var dominerende i Vest-Europa, men ikke som den standardiserende enhet vi kjenner i dag. Den ønsket å skape et internasjonalt nettverk gjennom det pavelige diplomati og geistligheten, særlig klostervesenet. Gjennom kirkens nettverk ble kunnskapen til antikkens greske filosofer og deres romerske etterfølgere bevart, og oversatt til latin. I dette på en gang ensartet og forskjelligartet miljø ble et mengde av konkurrerende og motstridende filosofiske betraktninger brakt i dialog. Middelalderen var derfor en fruktbar periode hvor mange av de strømninger som preget de etterfølgende periodene ble utviklet og fant sin form av middelalderfilosofene.

Historien til middelalderens filosofi er tradisjonelt inndelt i to hovedperioder: perioden i det latinske vest som fulgte tidlig middelalder fram til 1200-tallet da verkene til Aristoteles og Platon ble bevart og kultivert, og det latinske vestens «gullalder» på 1100-, 1200- og 1300-tallet som var kulminasjonen av gjenoppdagelsen av oldtidens antikke filosofi sammen med en mottagelse av de arabiske kommentarer, og en betydelig utvikling innenfor feltet religionsfilosofi, metafysikk og logikk.

Middelalderen ble nedlatende behandlet av renessansens humanister som så på tidsalderen som den mørke, barbariske tiden som lå mellom antikkens klassiske tid og «gjenfødelsen» i deres egen tid. Likevel har Jorge Gracia argumentert at «intensiteten, forfinelsen, og bragdene, den filosofiske blomstringen på 1200-tallet kan med rette bli sagt å ha rivalisert gullalderen i gresk filosofi på 300-tallet f.Kr.»

Problemene som ble diskutert gjennom hele perioden er forholdet mellom tro og fornuft, eksistensen og enkelheten og helheten i Gud, teologien og metafysikkens hensikt, og kunnskapens problemer, av universaliestriden og om individualiseringens prinsipp.

Middelalderfilosofiens vesen

Fleury: Midtskip

Middelalderens filosofi er i sitt vesen teologisk: med de mulige unntak av i de østlige filosofene Avicenna og Averroës, betraktet ikke middelalderens tenkere på seg selv som filosofer. De var opptatt av teologiske spørsmål. For dem var filosofi hva hedenske skribenter som Platon og Aristoteles. Imidlertid benyttet middelalderens tenkere seg av i sine teologiske skrifter av ideene og den logiske tenkingen til antikkens filosofer for å adressere vanskelige teologiske spørsmål og hovedsaker i doktrinen. Thomas Aquinas fulgte Peter Damian i argumentasjonen at filosofi var tjenerinnen for teologien (ancilla theologiae).

Tre prinsipper lå grunnleggende for alle deres arbeider: bruken av logikk, dialektikk og analyser for å avdekke sannheten, kjent som ratio (forhold), respekt for innsikten til antikkens filosofer, i særdeleshet Aristoteles, og ærbødigheten for deres autoritet (auctoritas), og forpliktelsen til samordne filosofiens innsikt med teologisk lære og åpenbaring (concordia).

Et av de mer tungt debatterte emner i perioden var i spørsmålet tro versus fornuft. Både Avicenna og Averroës, som begge var pensum på de nyopprettede universiteter i Europa, lente seg begge mer mot fornuft enn tro. Augustin av Hippo, hvis sentrale filosofiske tema var innenfor menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk, og forholdet mellom kirken og verden, hevdet at han ville aldri tillate at hans filosofiske undersøkelser gikk hinsides Guds autoritet. Anselm av Canterbury, skolastikkens grunnlegger og kjent for sitt ontologiske gudsbevis og den objektive forsoningslære, forsøkte å forsvare hva han så på som et angrep på troen med en tilnærming som tillot både tro og fornuft.Den augustinske løsningen på problemet tro og fornuft var i den ordnete rekkefølgen først å tro, deretter å søke forståelse.

Historie

«Det universale menneske», illustrasjon fra from Hildegards De operatione Dei, 1165

Den tidlige kristne filosofi

Grensene til den tidlige middelalderperioden var preget av kontroversielle spørsmål. Den begynte med Augustin av Hippo i Nord-Afrika, som strengt sett tilhørte overgangen fra den antikke perioden, og endte med de siste gjenvinningene av lærdom på slutten av 1000-tallet, på begynnelsen av høymiddelalderen.

Etter at den vestlige delen av Romerriket falt sammen, havnet vestlige Europa i det som har blitt kalt for «de mørke århundrene». Klostrene var blant de få stedene hvor formell akademisk lærdom fortsatt eksisterte, noe som kan bli sett på som et resultat av en klosterregel fra sankt Benedikt i år 525 som krevde at munkene leste Bibelen daglig, og hans forslag at i begynnelsen av fasten skulle en bok bli gitt til hver munk. I senere tid ble munker benyttet for å lære opp administratorer og kirkemenn. Klostrene ble sentre for avskrift og bevarelse av skrifter, både hellige som verdslige.

Augustin av Hippo, maleri Philippe de Champaigne, 1645-1650

Tidlige kristne tanker, særlige i den patristiske perioden, tenderte mot å være religiøst erkjennende og mystisk, og lente seg mindre på fornuft og logiske argumentasjon. Den la også større vekt på den tidvis mystiske læren til Platon, og mindre på den systematiske tenkingen til Aristoteles. En grunn var at mye av Aristoteles' skrifter var blitt ukjent i Vest-Europa i denne perioden, blant annet for at kunnskapen i å lese gresk ikke var omfattende. De lærde støttet seg på oversettelser fra Boëthius til latin av Aristoteles' Om kategoriene (som plasserte hvert objekt i menneskelig fatteevne i en av ti kategorier, av middelalderens tenkere kjent som praedicamenta) og det logiske verket Om fortolkningen, og hans latinske oversettelse av Isagoge («Introduksjon»), som var den hedenske filosofen Porfyrios greske kommentarer til Aristoteles' Om kategoriene. Boëthius' oversettelse ble en standard lærebok ved skoler og universiteter i middelalderen og var avgjørende i utviklingen av middelalderens teologisk-filosofiske utvikling innenfor logikk og universaliestriden.

To romerske filosofer hadde stor innflytelse på utviklingen: Augustin og Boëthius.

Augustin av Hippo (354 – 430) er vurdert som den største av kirkefedrene. Han er hovedsakelig teolog og en trosoppbyggende andaktsforfatter, men mye av hans skrifter er også filosofisk. Hans temaer omhandler spørsmål om sannheten, Gud, den menneskelige sjel, historiens mening, staten, synd, og frelse. I over tusen år var det knapt noe latinsk teologisk verk som ikke siterte og tok hensyn til hans skrifter. En del av hva han skrev hadde innflytelse på utviklingen av tidlig moderne filosofi som Descartes.

Boëthius underviser sine studenter, initial i et italiensk manuskript av Filosofiens trøst fra 1385.

Anicius Manlius Severinus Boëthius (480 – ca. 525) var en kristen filosof som ble født i Roma av en gammel, innflytelsesrik familie. Hans påvirkning på den tidlige middelalderen var også stor. Han hadde til hensikt å oversette alle verkene til Aristoteles og Platon fra de originale greske tekstene og til latin, og han fikk oversatt, som nevnt over, Aristoteles' Om kategoriene og Om fortolkningen, og skrev egne kommentarer til disse verkene. Dessuten oversatte han Porfyrios' Isagoge, og skrev også kommentarer til dette verket. Dette introduserte universaliestriden til middelalderens verden. Boëthius mest populære verk er Filosofiens trøst (Consolatio philosophiae), som han skrev i fengslet, mens han ventet på å bli henrettet, mistenkt for å støtte Østromerriket i Bysants.

Den første betydelige gjenoppdagelsen av lærdommen i Vest-Europa kom da Karl den store, rådet av Peter av Pisa og Alcuin av York, til å trekke til seg lærde fra England og Irland, og ved keiserlig lov i 787 å etablere skoler i hvert kloster i hans rike. Disse skolene, fra hvor betegnelsen Skolastikk er avledet, ble midtpunktene for middelalderens lærdom og lærling.

Priscian, eller gramatikeren, relieff fra klokketårnet i Firenze av Luca della Robbia.

Johannes Scotus Eriugena (ca 815 – 877), etterfølger til Alcuin av York som overhode av palasskolen, var en irsk teolog og nyplatonisk filosof. Han er kjent for sine oversettelser og kommentarer til verkene av Pseudo-Dionysius, som man da trodde tilhørte den apostiske tidsalder (urkistendommen). På denne oppsto det også flere doktrinære strider som om Gud hadde forutbestemt at en del ville bli frelst og andre fordømt. Johannes Scotus Eriugena ble innkalt for å megle og avgjøre striden. På samme tid fremmet Paschasius Radbertus viktige spørsmål om Kristi vesen ved nattverden. Var verten den samme som Kristi historiske kropp? Hvordan kan den være tilstede ved så mange steder og så mange ganger? Radbertus argumenterte at Kristi virkelige legeme tilstede, tilsløret av framtoningen av brød og vin, og er tilstedeværende ved alle steder og ved alle tider ved hjelp av Guds ufattelige makt.

Denne perioden var også vitne til en gjenfødelse av lærdom, Ved klosteret Fleury i Frankrike etablerte Theodulphus, biskop av Orléans, en skole for unge adelsmenn som var blitt anbefalt der av Karl den store. Ved midten av 800-tallet var skolen en av de mest omfattende som var etablert i Vest-Europa, og forskere som Lupus av Ferrières (død 862) reiste dit for å rådføre seg med skolens bibliotek. Senere, under Abbo av Fleury (abbed 988-1004), overhode av den reformerte klosterskolen, nøt Fleury sin andre gullalder.

Remigius av Auxerre, ved begynnelsen av 900-tallet, produserte kommentarer på klassiske tekster Aelius Donatus, Priscian, Boëthius, og Martianus Capella. Den karolinske perioden ble fulgt av en mindre tid som igjen var «mørk» som igjen ble fulgt av den siste gjenfødelse av lærdom på 1000-tallet, noe som hadde sin årsak i gjenoppdagelsen av greske tanker som kom fra arabiske oversettelser, og muslimske bidrag som Avicennas bok Om sjelen.

Høymiddelalderen

Perioden fra midten av 1000-tallet og fram til midten av 1300-tallet betegnes som høymiddelalderen, eller som «den skolastiske tid». Denne begynte med Anselm av Canterbury (1033–1109), en italiensk filosof, teolog, og kirkeadministrator som er kjent som den som fremmet det ontologiske argument for Guds eksistens.

Platon, Seneca, og Aristotles fra Devotional and Philosophical Writings, ca. 1330

På 1200- og tidlig på 1300-tallet var høydepunktet for skolastikken. Tidlig på 1200-tallet var kulminasjonen av gjenoppdagelsen av gresk filosofi. Oversettelseskoler vokste opp i Italia og på Sicilia, og deretter i resten av Europa. Lærde som Adelard av Bath reiste til Sicilia og til den arabiske verden, oversatte verker om astronomi og matematikk, inkludert den første fullstendige oversettelsen av Euklids Elementer. Mektige normanniske konger samlet til seg lærde menn fra Italia og andre områder til sine hoff som et tegn på deres prestisje. Wilhelm av Moerbeke fra Flandern tok på seg arbeidet med oversettelser og utgaver av gresk tenkning fra gresk tekster på midten av 1200-tallet og som bidro til å danne seg et klarere bilde av gresk filosofi, og i særdeleshet Aristoteles som til da var gitt av arabiske versjoner, som tildels hadde forvrengt og forvansket forholdet mellom de filosofiske systemene til Platon og Aristoteles. Hans verker utgjorde også grunnlaget for betydelige kommentarer som fulgte.

Thomas Aquinas

Universitetene utviklet seg i de større byene i Europa på denne tiden, og rivaliserende geistlige ordener innenfor kirken begynte å kjempe om politisk og intellektuell kontroll over de store lærestedene. To hovedordener som ble dannet i denne perioden var fransiskanere og dominikanere. De førstnevnte ble grunnlagt av Frans av Assisi i 1209. Deres ledere på midten av århundret var Bonaventura, en tradisjonalist som forsvarte teologien til Augustin og filosofien til Platon, og aksepterte kun en liten del av Aristoteles som hadde en nyplatonistiske elementer. Ved å følge Anselm slo Bonaventura fast at fornuften kan kun avdekke sannheten når filosofien var blitt opplyst av den religiøse tro. Andre betydningsfulle fransiskanske forfattere var Duns Scotus, Petrus Aureolus, og William av Ockham.

I kontrast ble den dominikanske orden grunnlagt av spanske Dominicus i 1215 og som la større vekt på bruken av fornuft og gjorde omfattende bruk av nye aristotelesiske kilder fra Østen og fra mauriske Spania. De store dominikanske tenkerne i denne perioden var Albertus Magnus og (særlig) Thomas Aquinas, som ga en kunstferdig syntese av gresk rasjonalisme på fornuft og argumentasjon, og var en av de første til å gjøre nytte av de nye oversettelsene av Aristoteles' metafysiske og epistemologisk (erkjennelsesteoretisk) skrifter. Dette var en betydelig avreise fra den nyplatonske og augustinske tenkningen som hadde dominert mye av den tidlige skolastikken. Aquinas viste hvordan det var mulig å benytte mye av filosofien til Aristoteles uten å falle i «feilene» til kommentarene til Averroes.

Autoritet, fortolkning og omveier

De syv dødssynder framstilt av maleren Hieronymus Bosch (1450–1516)

Middelalderens filosofer ville at autoriteten skulle være absolutt, men møtte problemet at autoritetene ikke var enig med nyere oppnådd kunnskap, eller deres synsvinkel. En formell karakteristisk funnet i middelalderens filosofiske tekster er sitater av autoritative tekster, eksempelvis Bibelen eller Aristoteles. En måte å bende og tilpasse argumenter med autoritetene var å tolke dem. Grunnen var at Bibelen var å se på som den øverste sannhet som kom fra Gud selv, men samtidig var Bibelen preget av selvmotsigelser og urimeligheter (som stred mot fornuften) som måtte forklares og sannsynliggjøres.

I høymiddelalderen kom en bølge av systematisering hvor teologene sto overfor de problemer som Guds egen bok stilte i de tilsynelatende absurde eller umoralske standpunkter (eksempelvis at patriarkene Abraham, Isak og Jakob, hadde flere koner noe Kirken forfektet strengt forbud mot). Teologene søkte da hjelp i tolkninger og gå bak de rent ytre handlingene for å forlike motstridende utsagn, og benytte seg av figurale eller allegoriske tolkninger for finne det man søkte i en annen eller dypere mening enn den bokstavelige. Allegoriske tolkninger var vanlig i antikken, og ble overtatt av de kristne. Ikke minst hadde de stor betydning for å knytte forbindelsen mellom Det gamle testamente og Det nye testamente. Begivenheter i Det gamle testamente er «typer» eller «figurer» på begivenheter i Det nye testamente, det vil si typologi. Eksempelvis framhevet Paulus parallellen mellom Adam og Jesus Kristus, en parallell som framkommer hyppig i middelalderens teologi og forkynnelse. En tilsvarende parallell mellom Eva og Maria var også utbredt.

Fortolkningen ble metoden som ble benyttet i de samtidige diskusjonene. I tillegg kunne teologene ta et gitt sitat ut av kontekst. Eksempelvis siterte Aquinas ut av sammenheng et sitat av Augustin for å hevde at teologi var en «vitenskap» analogt med den aristoteleiske vitenskap av «Posterior Analytics» ved å unnlate å nevne at Augustin brukte begrepet «vitenskap» i en langt eldre og mindre teknisk mening. Alain de Lille støttet det empiriske kravet til Paulus at «usynlige ting av Gud er kjent via synlige ting som er skapt», men med en annen kontekst hvor den form av kunnskap i spørsmålet er kunnskapen om tro, ikke om verden. Likeledes siterte Aquinas og støttet kategoriseringen av synd i begrepene til pave Gregor den stores skjema om de syv dødssynder. Denne endringen av kontekst for å fremme et punkt i et argument ble ikke nødvendigvis gjort i gal tro; deres strategier for å skape harmoni i autoritetene som var i uoverensstemmende med hverandre og med deres egne synsmåter, kan ha vært en del av en hermeneutisk måte, hvis grunnleggende antagelse er at disse autoritetene søker å uttrykke den ene og eneste sannhet, og av den grunn er det ikke en forvrengning av autoritative kilder i en ny kontekst da nye oppfattelser var påkrevd.

Emner i middelalderens filosofi

Raban Maur (vesntre), støttet av Alcuin av York (midten), dedikerer sitt verk til erkebiskop Otgar av Mainz (høyre)

Alle de ulike retningene av dagens filosofi var en del av middelalderens filosofi, som også omfattet de områder av filosofien som var blitt etablert av hedenske filosofer i antikken, i særdeles Aristoteles. Imidlertid ble den disiplinen som nå blir kalt for religionsfilosofi, var en unik utvikling av middelalderen, og mange av de problemer som definerte emnet fant først sin form i middelalderen, og i former som er gjenkjennbar i dag.

Teologi

Middelalderfilosofien er i sitt vesen teologisk. Emner diskutert eller utviklet i denne perioden er blant annet:

• Problemet med kompatibiliteten med de guddommelige attributter: Hvordan er attributtene tradisjonelt tilskrevet det øverste vesen, slike som ubegrenset makt, kunnskap om alle ting, uendelig godhet, eksistens hinsides tid og sted, ulegemlighet, og videre, logisk konsistent med hverandre?
• Ondskapens problem: Antikkens filosofer hadde spekulert om ondskapens vesen, men problemet hvor en allmektig og god Gud kunne skape et system med ting hvor det onde eksisterte, det var et filosofisk-teologisk problem som først oppsto i middelalderen.
• Problemet med fri vilje: Et tilsvarende problem var å forklare «guddommelig forhåndskjennskap», hvordan Guds kunnskap om alt som vil skje i framtiden var i overensstemmelse med vår egen frie vilje.

Metafysikk

Johannes Duns Scotus

Etter gjenoppdagelsen av Aristoteles' bok Om metafysikken på midten av 1100-tallet, skrev mange skolastikere kommentarer på dette verket (i særdeleshet Aquinas og Scotus). Problemet med det universale, universaliestriden, som er debatten om hvilken ontologisk status som tilkommer universaliene. De ulike posisjonene i denne debatten skiller seg i spørsmålet om universaliene (allmennbegrepene), partikulariene (enkelttingene) eller begge deler er reelle. Andre emner var:

• Hylemorfisme, (fra gresk ὑλη «emne», «materie» og μορφή «form»), var en teori utviklet av Aristoteles. I henhold til hylemorfismen består alle legemer, all substans, av materie og form som samvirker seg i mellom. Hylemorfismen fikk stor betydning for Thomas Aquinas og skolastikken.
• Eksistens som et problemområde innenfor den filosofiske læren om ontologi (kunnskapens problem).
• Kausalitet eller årsaksammenheng var en diskusjon som hovedsakelig besto av kommentarer på Aristoteles, først og fremst Fysikken, Om himlene, Om generasjonene og korrupsjon. Tilnærmingen til disse emnene var særskilt for middelalderen, den rasjonelle undersøkelsen av universet ble sett på som en måte å tilnærme seg Gud basert på oppfatningen av årsak og virkning.
• Individualisering: problemet med individualisering var å forklare hvordan vi som individer eller tallmessig adskilte medlemmer av et hvert vesen, er gitt. Problemet oppsto da det ble påkrevd å forklare hvordan individuelle engler som var av samme vesen kunne skille seg fra andre. Engler er immaterielle og deres numeriske forskjell kan ikke bli forklart av det annerledes vesen som de er gjort av. Betydningsfulle bidragsytere til disse diskusjoner var igjen Aquinas og Scotus.

Estetikk

For middelalderens filosofer sto Gud bak alt. I henhold til Pseudo-Dionysios var hver ting som er skapt, er imago dissimilis, et «u-likt bilde» av Gud. «Fra Gud kommer det lys som er et bilde på guddommen». Hver ting er vakker ved at den avspeiler den absolutte skjønnhet i tingenes opphav. Johannes Scotus Eriugena, som oversatte Pseudo-Dionysios til latin, slo fast at universitet som helhet er et maximum lux, det høyeste lys, «som åpenbarer de utallige arter er erkjennbare ting», og derfor er enhver ting som eksisterer et lys for mennesket, noe som peker videre til middelalderens lysmystikk, slik det blant annet kom til uttrykk i middelalderkatedralene.

Naturfilosofi

De tre stadier av impetus i henhold til Albert av Sachsen

I naturfilosofien og vitenskapsfilosofien var middelalderens filosofer hovedsakelig påvirket av Aristoteles. Imidlertid fra 1300-tallet og framover var det en økende grad av matematisk resonnering i naturfilosofien som foreberedte vegen for framveksten av vitenskap i den tidlige moderne tid. Betydningsfulle figurer var William Heytesbury og William av Ockham. Andre bidragsytere var Albert av Sachsen, John Buridan, og Nicholas av Autrecourt. Det har også blitt hevdet at det var ingen radikalt brudd mellom den intellektuelle utviklingen i middelalderen og utviklingen i renessansen og den tidlige moderne tid.

Logikk

Józef Maria Bocheński, teolog og logikkhistoriker, har vurdert middelalderen som den ene av tre store perioder innenfor logikkens historie. Fra Abelards tid og fram til midten av 1300-tallet har de skolastiske forfatterne forbedret og utviklet Aristoteles' logikk til en bemerkelsesverdig grad. I de tidligere tider hadde forfattere som Peter Abelard skrevet kommentatorer til verker om Den gamle logikk (Logica nova), det vil si Aristoteles' Om kategoriene, Om fortolkning og Isagoge av Porfyrios. Senere kom det nye undersøkelser av logikken, og nye logiske og semantiske oppfattelser ble utviklet. For utviklingen av middelalderens logikk, se insolubles («uoppløselighetene»), om modalitetene, forpliktelsene, begrepenes eiendeler, teorier om entallsbegreper, syllogisme, og sophismata. Store bidragsytere av middelalderens logikk var Albert av Sachsen, John Buridan, John Wyclif, Paulus Venetus, Peter av Spania, Richard Kilvington, Walter Burley, William Heytesbury, og William av Ockham.

Sjelens filosofi

Middelalderens filosofi om sjelen er basert på Aristoteles' De Anima (Om sjelen), et annet verk som ble oppdaget av det latinske Vest-Europa på 1100-tallet. Det ble sett på som en gren av naturfilosofien. En del emner innenfor dette området var:

• Illuminasjonsteorien er et filosofisk standpunkt at menneskelig kunnskap om de «evige eksistensielle sannhetene» gjennom opplysning av det «guddommelige lyset». Mennesket trenger en særlig hjelp fra Gud i deres ordinære tenking. Teorien ble fremmet av Augustin og hans filosofiske etterfølgere. Se avsnittet om Estetikk
• Teorier om bevis: Teorier om mental representasjon er ideen om mentale tilstander har forsettlighet, det vil si til tross for en tilstand av sjelen, er de i stand til å representere ting utenfor sjelens indre. Oxham er kjent for sin teori at språket tilkjennegir mentale tilstander hovedsakelig ved samtale, virkelig ting sekundært, hvorav de korresponderende mentale tilstandene tilkjennegir virkelige ting av seg selv og ved nødvendighet.

Filosofer innenfor dette området var blant annet Augustin, Duns Scotus, Nicolaus fra Autrecourt, Thomas Aquinas, og William av Ockham.

Litteratur

• London Philosophy Study Guide Arkivert 23. september 2009 hos Wayback Machine. tilbyr mange forslag på hva å lese, avhengig av studentens kjennskap til emnet: Medieval Philosophy Arkivert 7. august 2018 hos Wayback Machine.
• Brentano (1874): «The Distinction between Mental and Physical Phenomena», overs av D. B. Terrell, i Psychology from an Empirical Standpoint.
• Gallatin, H.K., Medieval Intellectual Life and Christianity
• Gracia, J.G. & Noone, T.B. (2003): A Companion to Philosophy in the Middle Ages, London
• Hyman, J. & Walsh, J.J. (1973): Philosophy in the Middle Ages, Indianapolis
• Kretzmann, N. & Stump, E. (2000): The Cambridge Companion to Augustine , Cambridge.
• McGavin, J.: Chaucer and Dissimilarity: Literary Comparisons in Chaucer.
• Maurer, Armand A. (1982): Medieval Philosophy. 2. utg. Toronto: Pontifical Institute of Mediaeval Studies.
• Russell, B., History of Western Philosophy, Routledge 1996 (opprinnelig utgitt 1946). Oversatt til norsk: Bertrand Russell (1961): Vestens Visdom
• Schoedinger, Andrew B., red. (1996): Readings in Medieval Philosophy. New York: Oxford University Press.
• Schulman, Jana K. (2002): The Rise of the Medieval World, 500-1300, Greenwood Publishing Group

Eksterne lenker

• Medieval Philosophy section at EpistemeLinks
• Medieval Philosophy Electronic Resources
• Artikkel Philosophy hos Catholic Encyclopedia
• Some medieval Jewish philosophers
• Medieval Natural Philosophy and the Church ved James Hannam
• Stanford Encyclopedia of Philosophy:
  • Literary forms of Medieval Philosophy
• Medieval Philosophy and Theology journal