Martianus Capella

Martianus Min(n)e(i)us Felix Capella (født i Madaura i provinsen Africa i Romerriket) var en romersk grammatiker og senantikk forfatter i andre halvdel av 400-tallet.

Martianus Capella
Martianus Capella grammaire 2.jpg
FødtMartianus Mineus Felix Capella
ca. 360Rediger på Wikidata
Madauros[1]Rediger på Wikidata
Dødca. 428Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse skribent,[2] lyriker, musikkteoretiker, filosof
Nasjonalitet VestromerriketRediger på Wikidata
SpråkLatin[3][2]

BakgrunnRediger

Madaura tilsvarer den moderne M'Daourouch i Algerie. Det er Cassiodorus som nevner dette som hans fødeby. Karthago nevnes som der han hadde sitt virke. Også forfatteren Apuleius kom fra Madaura. Capella var antagelig til å begynne med sakfører, og senere kanskje romersk prokonsul.

Uansett må han ha harr oppvekst i det romerske Karthago, og der suynes han å ha tilbragt en større del av sitt liv. Et opphold i Roma formodes, men dette er svært usikkert. Spekulative er egentlig også hypotesene fom hans yrke og sosiale herkomst. Man har formodet at han stammet fra et bondemiljø og var autodidakt. Men det er andre forskere som mener han tilhørte de øvre samfunnslag. Ut fra en noe uklar formulering har man sluttet at hav var prokonsul i provinsen Afrika. Det formodes ofte at han var jurist; ogsaå en virksomhet som retorikk- eller grammatikklærer kommer i betraktning.[4] Han hadde sannsynligvis greskkunskaper.[5]

Det er uklart om Martianus var kristen. Det er påfallende at hans verk ikke har henspillinger til skristedommen. Dette argunment ut fra taushet, og noen andre indisier, blant dem han skildring av forlatte orakelsteder tilknyttet guddommen s Apollon, kan tyde på at han var tilhenger av den gamle hedenske religion og kultur, og at han ønsket å sammenfatte dens innhold i sitt verk. Blant forskere er det også dem som formoder en tilslørt antikristen brodd. Muligens hadde Martianus en heller overflatisk kristentro eller -forståelse.[6]

SatiriconRediger

Martianus var aktiv på 400-tallet, og skriver etter Alarik Is plyndring av Roma i 410, som han nevner, men etter alt å dømme innen vandalene erobret Nord-Afrika i 429.[7]

Verket Satiricon, det eneste man kjenner fra hans hånd, er et encyklopedisk verk som innledes av en allegorisk roman, Satyra de nuptiis Philologiæ et Mercurii.

Martianus presentere deri ofte filosoiske syndspynkter basert på nyplatonismen, den platoniske fisosofiske skoleretning som ble frembragt av Plotinus og hans disipler.[8] Likesom sin nær samtidige Macrobius, som også frembragte et større verk om klassisk romersk religion, identifiserer Martianus aldri direkte sin eget religiøse tilknytning. Meget av hans verk består av dialoger, og samtalepartenes synspunkter trenger ikke å reflektere forfatterens egne.[9]

Allegorien (1.-2. bok)Rediger

De to første bøkene av verket skildrer Mercurius' giftemål med nymfen Philologia, bringer egentlige allegorien; de syv påfølgende bøkene behandler de syv frie kunster og vitenskapene. Arbeidet, som er avfattet dels på vers, dels på prosa, nøt en viss anseelse som lærebok i middelalderen.

Han utnytter i verket en rekke eldre forfattere, blant annet Varro.

De syv påfølgende bøkerRediger

I den tredje boken, som omhandler grammatikk, behandles bokstaver, stavelser, orddeler, deklinasjon, bøying, anomalier (ord som ikke følger de språklige reglene) samt velformet og ukorrekt språkbruk etter hverandre. Fonologi og morfologi presenteres, men ikke syntaks.

Den fjerde boken tar for seg dialektikk (logikk, «vitenskap om god disputering»), først når det gjelder enkeltord, deretter når det gjelder setningskomponenter og setningstyper; så blir sannferdige utsagn og til slutt syllogismene vurdert.

I den femte boken, hvis emne er retorikk, diskuteres først talerens individuelle oppgaver i detalj, nemlig «finne materiale» (inventio, med studiet av de juridiske spørsmål og bevis), materialstruktur, presentasjon, memorering og presentasjon, og deretter en kort diskurs om talers deler.

Emnet for den sjette boken er egentlig geometri, men den desidert største delen omhandler geografi. De to kunnskapsfeltene ser ut til å være tett sammenvevd. Lengden på Geometrias tale provoserer gudenes misnøye.

Den syvende boken handler det om aritmetikk; tallene vurderes først kort fra et kvalitativt synspunkt (tallsymbolikk), deretter i detalj fra et kvantitativt synspunkt (den egentlige aritmetikk).

 
Naboths representasjon av Martianus Capellas geo-heliosentriske astronomiske modell (1573)

I den åttende boken beskriver Astronomia dsin lære; Emner er himmelsfæren med de ti himmelsirklene, fiksstjernene og planetene (som inkluderer sola og månen). Martianus presenterer en modifisert geosentrisk astronomisk modell, der Jorden hviler i sentrum for universet og omsirkles av månen, solen tre planeter, solen, tre planeter, of av stjernene - mens planetene Merkur og Venus bege sirkler rundt solen.[10] Dette er et syn som senere fremheves i roende ordelag av Kopernikus i Bok I av hans De revolutionibus orbium coelestium. Martianus tanker om planetene Merkur og Venus representerte en endring fra det rent geosentriske verdensbildet som var rådende på hans tid.

I den niende og siste boken dukker Harmonia opp og forteller om sin vitenskap, musikkteori; egentlig er hun bare ansvarlig for harmonien, men hun tar seg også av rytmen. I følge den pytagoreiske tradisjon er harmoni i musikk assosiert med harmonien i universet (sfærenes harmoni). Emner han tar opp er musikkens effekt på menneskets sjel og legeme, og bruken av den i de helbredende kunster.

Inndelingen i syv fri kunsterRediger

Selve inndelingen i de syv frie kunster var ikke, som tidligere antatt i forskningen, så utbredt i utdanningen siden hellenismens epoke eller i det minste siden Varro. Snarere er det et konsept som oppsto i nyplatonismen, og som ikke er attestert før Augustin og Martianus Capella. Det opprinnelige målet var ikke akademisk (å oppnå generell utdanning), men filosofisk (som gjør det mulig for den rasjonelle sjel å vende tilbake til sitt guddommelige hjemland, det forståelige rike). Martianus' arbeide kan bare forstås på bakgrunn av hans nyplatonske tankeverden.[11]

Oversettelser, litteraturRediger

  •   Chisholm, Hugh, red. (1911). «Capella, Martianus Minneus Felix». Encyclopædia Britannica (11th utg.). Cambridge University Press. 
  • "Martianus Capella" i Encyclopædia Britannica Online.
  • P. Wessner i Pauly-Wissowa: Real-Encyclopädie der classischen Altertumswissenschaften, 1930.
  • M. Cappuyns: i Dictionnaire d'histoire et de géographie ecclésiastique, Paris, 1949.
  • Martianus Capella and the Seven Liberal Arts. New York: Columbia University Press 1971.
    • Vol. 1: The quadrivium of Martianus Capella. Latin traditions in the mathematical sciences, 50 B.C.–A.D. 1250, av William Harris Stahl, 1971.
    • Vol. 2: The marriage of Philology and Mercury, oversatt av William Harris Stahl og R. Johnson, med E. L. Burge, 1977.
  • M. Ferré, Martianus Capella. Les noces de Philologie et de Mercure. Livre IV: la dialectique, Paris, Les Belles Lettres, 2007.
  • B. Ferré, Martianus Capella. Les noces de Philologie et de Mercure. Livre VI: la géométrie, Paris: Les Belles Lettres, 2007.
  • J.-Y. Guillaumin: Martianus Capella. Les noces de Philologie et de Mercure. Livre VII: l'arithmétique, Paris, Les Belles Lettres, 2003.
  • De nuptiis Philologiae et Mercurii (book 9 only).
  • Konrad Vössing: «Augustinus und Martianus Capella - ein Diskurs im Spätantiken Karthago?», i Therese Fuhrer (utg.), Die christlich-philosophischen Diskurse der Spätantike: Texte, Personen, Institutionen: Akten der Tagung vom 22.-25. Februar 2006 am Zentrum für Antike und Moderne der Albert-Ludwigs-Universität Freiburg (Stuttgart, Franz Steiner Verlag, 2008) (Philosophie der Antike, 28),
  • O’Sullivan, Sinéad: « "Martianus Capella and the Carolingians: Some Observations Based on the Glosses on Books I–II from the Oldest Gloss Tradition on De nuptiis,» i Elizabeth Mullins og Diarmuid Scully (red.): Listen, O Isles, unto me: Studies in Medieval Word and Image in honour of Jennifer O’Reilly (Cork, 2011), 28–38.

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica 11th edition, www.studylight.org, besøkt 23. januar 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b (på it) Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture, SISMEL – Edizioni del Galluzzo, fra Wikidata, https://www.mirabileweb.it 
  3. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120256074; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015.
  4. ^ Danuta Shanzer: A Philosophical and Literary Commentary on Martianus Capella’s De Nuptiis Philologiae et Mercurii Book 1, Berkeley 1986, S. 2; Sabine Grebe: Martianus Capella: ‚De nuptiis Philologiae et Mercurii‘, Stuttgart/Leipzig 1999, s. 12–15; Jean-Yves Guillaumin (utg.): Martianus Capella: Les noces de Philologie et de Mercure, Bd. 7, Paris 2003, s. IX f.
  5. ^ Danuta Shanzer: A Philosophical and Literary Commentary on Martianus Capella’s De Nuptiis Philologiae et Mercurii Book 1, Berkeley 1986, s. 4; Sabine Grebe: Martianus Capella: ‚De nuptiis Philologiae et Mercurii‘, Stuttgart/Leipzig 1999, s. 33.
  6. ^ Danuta Shanzer: A Philosophical and Literary Commentary on Martianus Capella’s De Nuptiis Philologiae et Mercurii Book 1, Berkeley 1986, s. 21–28; Sabine Grebe: Martianus Capella: ‚De nuptiis Philologiae et Mercurii‘, Stuttgart/Leipzig 1999, s. 21 f.; Samuel I. B. Barnish: Martianus Capella and Rome in the Late Fifth Century. I: Hermes 114, 1986, s. 98–111, her: 107 f.
  7. ^ William H. Stahl: «To a Better Understanding of Martianus Capella», Speculum 40.1 (Januar 1965), s. 102-115.
  8. ^ Danuta Shanzer: A Philosophical and Literary Commentary on Martianus Capella's De Nuptiis Philologiae et Mercurii Book One (University of California Press, 1986), s. 14, 136 et passim; Stahl, et al., vol. 1, s. 10.
  9. ^ Stahl og Johnson med Burge: The Quadrivium of Martianus Capella, s. 5ff.; Alan Cameron: The Last Pagans of Rome (Oxford University Press, 2011), p. 265ff. Cameron finner det svært usansynlig at en ikke-kristen kunne delta prominent i det offentlige liv på dette sene tidspunkt.
  10. ^ Bruce S. Eastwood: Ordering the Heavens: Roman Astronomy and Cosmology in the Carolingian Renaissance, (Leiden: Brill, 2007), s. 238-9.
  11. ^ Ilsetraut Hadot: Martianus Capella, Mittler zwischen griechisch-römischer Antike und lateinischem Mittelalter. I: Arbogast Schmitt, Gyburg Radke-Uhlmann (utg.): Philosophie im Umbruch, Stuttgart 2009, s. 15–33.