Africa (romersk provins)
Africa var navnet på en provins i Romerriket i keisertiden som omfattet deler av det nåværende Tunisia og Libya.
Navnet
redigerDen romerske provinsen ga navn til kontinentet Afrika. Araberne ga senere navnet Ifriqiya til det stort sett samme området, en gjengivelse av Africa. Det siste navnet kom inn i det vestlige vokabular via romerne, som brukte navnet Afrika terra, «landet til afri» (flertall av afer), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Hovedsetet i provinsen var Karthago i dagens Tunisia. Afriene var en stamme, trolig berbere som holdt til i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet afer kan trolig kobles til det fønikiske afar (støv), som også finnes i de fleste andre semittiske språk.
Historie
rediger
Provinsen var området for oldtidsbyen Kartago foruten andre store byer i området som Hadrumetum (dagens Sousse i Tunisia), og hovedstaden i den romerske provinsen Byzacena, Hippo Regius (dagens Annaba i Algerie). Provinsen Africa ble etablert i år 146 f.Kr. etter Den tredje punerkrigen gjennom overtagelse av det tidligere kartagiske området som ikke var blitt konfiskert etter tidligere kartagiske nederlag for romerne. Roma etablerte sin første afrikanske koloni, Africa Proconsularis eller Africa Vetus (Gamle Africa), i de mest fruktbare delene av det som tidligere var kartagisk territorium. Provinsen ble styrt av en prokonsul, og Utica ble etablert som den administrative hovedstaden, rundt 33 kilometer nordøst for dagens Tunis. De øvrige områdene ble overlatt til den numiske vasallkongen Masinissa som hadde støttet romerne i punerkrigens siste fase.
På denne tiden var den romerske politikken i Africa kun å forhindre at en ny stormakt vokste fram på motsatt side av Sicilia. I år 118 f.Kr. forsøkte den numiske prinsen Jugurtha å forene de mindre kongedømmene i området under sitt eget styre, men ved hans død ble det meste av hans rike lagt under kontroll av den mauretaninske vasallkongen Bocchus (eller Bokkus) og den endelige romaniseringen av Africa ble rotfestet. I borgerkrigen mellom Julius Cæsar og Pompeius kom Nord-Afrika for en kort tid igjen i romernes søkelys igjen.
Flere politiske og provinsielle reformer ble iverksatt av keiser Augustus og senere av Caligula, men Claudius avsluttet de territoriale inndelingene i offisielle romerske provinser. Africa var en senatorisk provins. Etter Diokletians administrative reformer ble det splittet opp i Africa Zeugitana (som beholdt navnet Africa Proconsularis ettersom det ble styrt av en prokonsul) i nord og Africa Byzacena i sør. Regionen forble en del av Romerriket inntil den store germanske folkevandringen på 400-tallet. Vandalene krysset over til Nord-Afrika fra Spania i år 429 og hadde erobret hele området i løpet av år 439 og grunnlagt sitt eget kongedømme, som inkluderte Sicilia, Korsika, Sardinia og øygruppen Balearene utenfor Spania. Vandalene kontrollerte landet som en krigerelite, tvangsfullbyrdet en politikk med streng atskillelse og undertrykkelse av den lokale romersk-afrikanske befolkningen, samt forfølgelse av den katolske troen til fordel for en annen kristen tro, arianismen. Mot slutten av 400-tallet ble den vandalske staten svekket og mistet det meste av innlandsområdene til mauriene og andre ørkenstammer.
I år 533 benyttet keiser Justinian seg av en dynastisk strid hos vandalene som påskudd for sende den store generalen Belisarius med en stor hær for å gjenerobre Africa. I et kortvarig felttog beseiret han vandalene, marsjerte i triumf inn i Kartago og gjenetablerte romersk styre over provinsen. Den restituerte romerske administrasjonen slo effektivt tilbake alle angrep fra ørkenstammene og ved hjelp av et omfattende nettverk av festninger ble også innlandet på nytt underlagt og kontrollert av romerne.
De nordafrikanske provinsene, sammen med de romerske områdene i Spania, ble gruppert inn under Det afrikanske eksarkatet av keiser Maurikios. Eksarkatet hadde framgang og herfra ble den tyranniske keiseren Fokas kastet av Herakleios i 610. Områdets styrke og stabilitet på begynnelsen av 600-tallet kan bli forstått ut fra det faktum at Herakleios i en tid vurderte å flytte imperiets hovedstad fra Konstantinopel til Kartago. Etter 640 ble området stadig truet av muslimsk erobring, men til tross for tidvis tilbakegang klarte eksarkatet å slå tilbake trusselen. I 698 kom imidlertid en muslimsk hær fra Egypt. Den herjet Kartago og erobret eksarkatet. Dermed ble den økonomiske veksten bremset opp, og det romerske og kristne styret i Nord-Afrika gikk til grunne.
Økonomi
redigerVelstanden til de fleste byene var avhengig av jordbruk. Nord-Afrika ble kalt for «Romerrikets kornkammer», og i henhold til en beregning ble det produsert en million tonn korn hvert år. En fjerdedel ble eksportert. I tillegg til korn ble det produsert bønner, fiken, druer og andre frukter. I løpet av det andre århundret ble olivenolje en rivaliserende eksportartikkel til korn. I tillegg til handel med slaver ble det fanget ville, eksotiske dyr for eksport. Annen eksport besto av tekstiler, marmor, vin, tømmer, levende dyr, keramikk og ull.
Kjente guvernører i romerske Africa
redigerDen rebublikanske tidsalder
rediger- C. Hadrianus Fabius (87—84 f.Kr.)
Augustus
redigerTiberius
rediger- Lucius Nonius Asprenas
- Marcus Furius Camillus (17–19)
- Lucius Apronius (19–21)
- Quintus Junius Blaesus (21–23)
- Publius Cornelius Dolabella (23–24)
Claudius
redigerLitteratur
rediger- Lennox Manton, Roman North Africa, 1988
Eksterne lenker
rediger