Wikipedia

Numidia

Numidia (berbisk: Inumiden) var et berberrike i Nord-Afrika i antikken, i tiden 202 f.Kr. –40 f.Kr. Det lå mellom dagens Tunisia og den romerske provinsen Mauretania, dagens vestlige Algerie) og senere en romersk provins. Det som var Numidia den gangen er nå en del av østlige Algerie. Det berbiske riket var i begynnelsen delt mellom to berbiske stammer, Massylii i øst og Masaesyli i vest. Under andre punerkrig (218–201 f.Kr.) beseiret Masinissa, konge av Massylii, sin motstander Syphax, konge av Masaesyli, og således forene Numidia til et kongerike. Kongeriket begynte som en selvstendig nasjon og ble senere endret til være vekselvis en romersk provins og en romersk klientstat. Numidia grenset til Atlanterhavet i vest, Africa Proconsularis (dagens Tunisia) i øst, Middelhavet i nord, og til ørkenen Sahara i sør. Landet er forstått som en av de første statsdannelser av betydning i Algeries og Marokkos historie, og den berbiske verden

Kart over Numidia 220 f.Kr.

Historie rediger

Uavhengige Numidia rediger

 
Numidias første konge, Masinissa

Greske historikere refererte til folkene i dette området som Νομάδες, det vil si nomader,[1] et ord som i latinsk tolkning ble til Numidæ (men også til den mer korrekte bruken av Nomades).[2][3][4] Historikeren Gabriel Camps har imidlertid bestridt denne påstanden, og mener det isteden er en afrikansk opprinnelse til begrepet.[5]

Navnet er dokumentert først hos Polybios (200-tallet f.Kr.) for å henvise til folk og områder vest for Kartago, inkludert hele området nord for Algerie så langt som til elven Moulouya, rundt 160 km vest for Oran.[6]

Numidierne var sammensatt av to store stammefolk, Massylii i østlige Numidia, og av Masaesyli i vest. Under den første delen av andre punerkrig var østlige Massylii under deres kong Gala, [7] alliert med Kartago (som romerne kalte punere) i dagens Tunisia. Den vestlige stammen Masaesyli under deres kong Syphax var alliert med Romerriket. I 206 f.Kr. valgte Masinissa, den nye kongen av østlige Massylii, å alliere seg med Roma. Som en reaksjon endret Syphax sin lojalitet til Kartago. Mot slutten av krigen ga de seierrike romerne hele Numidia til Masinissa av the Massylii.[6] Ved den tiden hvor han døde i 148 f.Kr., strakte hans rike seg fra Mauretania og til grensen av den kartagiske rike, unntatt kystlinjen mot Middelhavet.[8]

Etter Masinissas død ble han etterfulgt av sin sønn Micipsa, og da han døde i 118 f.Kr. ble etterfulgt av begge sine sønner, Hiempsal I og Adherbal, samt av Jugurtha en illegitim sønn av Mastanabal, en yngre bror av Micipsa. Jugurtha hadde delvis libysk opphav. Kombinert med hans personlige ambisjoner, intelligens, og hensynsløshet, koblet med en god innsikt i menneskelig innsikt og nok finansiell styrke til å kjøpe seg innflytelse.[9] Han var også meget populær blant det nubiske folket. Etter at Micipsa døde begynte Hiempsal og Jugurtha å krangle, og etter Jugurtha fikk Hiempsal drept, brøt det ut åpen krig med Adherbal.[10]

Jugurtha beseiret Adherbal i et åpent slag, og Adherbal flyktet til Roma for å klage sin nød. Romerske myndighetspersoner delte Numidia i to deler, antagelig i 116. Jugurtha fikk tildelt den vestlige halvdelen, noe romersk propaganda senere hevdet var rikere, men sannheten var at den var mindre befolket og mindre utviklet.[11]

Krig med Roma rediger

 
Jugurtha i fengselscellen. Maleri av Augusto Müller, ca. 1842.

Ved 112 fortsatte Jugurtha sin krig med Adherbal. Han brakte på seg Romas vrede i prosessen ved å drepe en del romerske forretningsmenn som støttet Adherbal. Etter en kort krig med romerne, overga Jugurtha seg og fikk en meget gunstig fredsavtale, noe som vekket mistanken om bestikkelser. Den lokale romerske kommandanten ble innkalt til Roma for svare på anklager om korrupsjon som var fremmet av hans politiske rival Gaius Memmius. Straks Jugurtha kom til Roma, men en romersk tribun benyttet sitt veto for å hindre at bevis mot Jugurtha ble fremmet. Likevel klarte Jugurtha selv å svekke sin posisjon og skade sitt omdømme ved å benytte tiden i Roma til å få drept en fetter ved navn Massiva som var en mulig trussel mot Numidias trone.[12] Ettersom Jugurtha var lovet immunitet, måtte sentatet la ham gå.

Det brøt ut ny krig mellom Numidia og den romerske republikk i 110 f.Kr. En hær under general Postumius Albinus til håndtere den opprørske numidiske kongen, men det kom lite ut av det. Han reiste tilbake til Roma og overlot kommandoen til sin bror Aulus. Han forsøkte å angripe byen Suthul, men Jugurtha angrep den romerske leiren først og spredte Aulus’ hær. De som ikke ble drept overga seg. Angrepet og den ydmykelse han påførte de beseirede romerske overlevende opprørte senatet. Roma sendte general Quintus Caecilius Metellus (senere gitt epitet Numidicus) mot ham med en stor hær. Metellus var velkjent for sin integritet og kunne ikke bli kjøpt, likevel synes det som om Jugurtha var overbevist om at alt i Roma var til salgs om prisen var riktig.[9] Krigen varte i en langvarig og tilsynelatende endeløs militær kampanje hvor romerne forsøkte å beseire Jugurtha for godt. Frustrert over mangelen på handling dro Metellus’ nestkommanderende tilbake til Roma for å bli valgt til konsul. Da han kom tilbake til Numidia i denne posisjonen to han kontrollen over krigen. Han sendte Lucius Cornelius Sulla til nabolandet Mauretania for å fjerne støtte til Jugurtha. Bocchus I av Mauretania forrådte Jugurtha ved å sende ham en beskjed om at hans nærvær var nødvendig. Han ble tatt til fange og overlevert til Sulla. Bocchus fikk en andel av Numidia som belønning.[13] Jugurtha ble fraktet til Roma i lenker, paradert triumferende gjennom byens gater før han ble stengt inne i fengselet Tullianum hvor han ble sultet til døde i 104 f.Kr.[14]

Delt Numidia rediger

 
De numidiske mausoleum El-Khroub.

Etter Jugurthas død ble den del av Numidia som lå lengst vest gitt til Bocchus I, konge av Mauretania.[6] Et restkongerike fortsatte å bli styrt av innfødte fyrster.[6] Det synes som at da kong Gauda døde i 88 f.Kr. ble kongeriket delt i et større østlig kongerike og et mindre vestlig rike, grovt sett Petite Kabylie. Kongene i øst preget mynter, men ingen mynter er kjent fra det vestlige riket, og det er mulig at det vestlige rike var en vasallstat under det østlige.[15][16]

Da borgerkrigen mellom Julius Cæsar og Pompeius ble avsluttet, førte det også på slutten til et uavhengig Numidia i 46 f.Kr.[6] Det vestlige kongeriket mellom elvene Sava (Oued Soummam) og Ampsaga (Oued-el-Kebir) ble gitt til Bocchus II av Mauretania mens den østlige delen ble omgjort til en romersk provins. Det gjenværende av det vestlige riket, pluss den gamle hovedstaden Cirta ble kortvarig et selvstyrt fyrstedømme under Publius Sittius, en romersk leiesoldat. Mellom 44 og 40 f.Kr. havnet det gamle vestlige igjen under en numidisk konge ved navn Arabion, muligens en sønnesønn av Gauda. Han drepte Sittius og tok hans posisjon. Som den siste numidiske konge ble han involvert i Romas borgerkriger og ble drept av Sextus Pompeius, sønn av den store Pompeius.[17]

Romersk provins rediger

Etter at Arabion var død ble Numidia omgjort til en romersk provins under navnet Africa Nova, unntatt for en kort periode da Augustus innsatte Juba II, gift med Kleopatra Selene II, og sønn av Juba I. Han styrte som klientkonge fra 29 til 27 f.Kr.

Østlige Numidia ble annektert i 46 f.Kr. for å opprette provinsen Africa Nova, mens vestlige Numidia ble annektert i 40 f.Kr. etter Arabions død. De to provinsene ble forent med Tripolitana av Augustus for å danne en ny og større provins, Africa Proconsularis. I 40 e.Kr. ble den vestlige delen av Africa Proconsularis, inkludert dens legionærgarnison, plassert under keiserlig legatus. I praksis ble dette den adskilte provinsen Numidia, men forble i navnet underordnet prokonsulen av Africa fram til 203.[18]

Under keiser Septimius Severus i 193 ble Numidia skilt ut fra Africa Proconsularis og styrt av en keiserlig procurator.[6] Under den nye organiseringen av Romerriket av Diokletian ble Numidia igjen inndelt i to provinser: den nordlige ble Numidia Cirtensis med hovedstad i Cirta, og den sørlige, som omfattet Aurèsfjellene og var truet av angrep, ble til Numidia Militiana. Sistnevnte hadde hovedstad i den militære basen Lambæsis. Det varte fram til Konstantin den store forente de to til en enkelt provins, administrert fra Cirta, og fikk navnet Constantina etter keiseren. Navnet på byen Constantine i dagens Algerie er en arv fra denne tiden. Dets guvernør ble forfremmet til rangen av consularis i 320, og provinsen forble en av de sju provinsene i dioecesis (administrasjonsområdet) Africa. Det varte fram til vandalenes invasjon i 428. Under vandalstyret begynte den gradvise nedgangen, [6] fulgt av økende ørkenspredning. Området ble tilbakeført under romersk styre etter vandalkrigen i tiden 533-534 da området ble det nye praefectura praetorio (pretorianske prefekturet) Africa under Østromerriket og med sete i Kartago.

Betydelige byer rediger

Numidia ble meget romanisert og var belagt med tallrike byer.[6] De fremste byene i romerske Numidia var: i nord Cirta eller dagens Constantine, som var hovedstaden og med dens havn Russicada (dagens Skikda); og Hippo Regius (i nærheten av Annaba), særskilt kjent som setet til Augustin av Hippo. I sør de militære veiene som fører til Theveste (Tebessa) og Lambæsis (Lambessa) hvor det er omfattende romerske levninger, knyttet ved militære veier til henholdsvis Cirta og Hippo.[19]

Lambæsis var basen til Legio III Augusta og det viktigste strategiske senteret.[6] Det voktet passene over Aurèsfjellene (Mons Aurasius), en fjellkjede som skilte Numidia fra det berbiske folket gaetulere i ørkenen, og som gradvis ble okkupert i hele dens utstrekning av Romerriket. Inkludert disse byene var det til sammen tjue som er kjent for på en tid eller annen å ha hatt tittelen og statusen som romersk koloni. På 400-tallet kunne Notitia Dignitatum, et dokument som listet opp administrative organiseringen i Vest- og Østromerriket, liste ikke færre enn 123 bispeseter og hvor deres biskoper ble samlet i Kartago i 479.[6]

Liste over konger i Numidia rediger

Konge Født Tiltrådt Død Slekt Merknader
Zelalsen ukj. 344 f.Kr. 274 f.Kr. ukj. Stammehøvding i det østlige Numidia før kongedømmet var formelt etablert
Gala ukj. 275 f.Kr. 207 f.Kr. Sønn av Zelalsen Konge eller stammehøvding i det østlige Numidia før kongedømmet var formelt etablert
Masinissa 240 el. 238 f.Kr. 202 f.Kr. 148 f.Kr. Sønn av Gala Først alliert med Karthago, fra ca 206 f.Kr. med Roma. Kongedømmet anerkjent av romerne i 202 f.Kr.
Micipsa ukj. 148 f.Kr. 118 f.Kr. Sønn av Masinissa
Adherbal ukj. 118 f.Kr. 112 f.Kr. Sønn av Micipsa Samkonge med Hiempsal II og Jugurtha, drept av Jugurtha i 112 f.Kr.
Hiempsal I ukj. 118 f.Kr. 118 f.Kr. Sønn av Micipsa Samkonge med Adherbal og Jugurtha, drept av Jugurtha i 118 f.Kr.
Jugurtha ukj. 118 f.Kr 105 f.Kr. Sønn av Mastanabal, adoptivsønn av Micipsa Samkonge med Hiempsal I og Adherbal. Drept av romerne på slutten av Jugurthakrigen
Gauda ukj. 105 f.Kr. 88 f.Kr. Sønn av Mastanabal og halvbror til Jugurtha. Alliert med romerne og innsatt av dem etter Jugurthas fall
Hiempsal II ukj. 88 f.Kr. 60 f.Kr. Sønn av Gauda
Juba I 85 f.Kr. 60 f.Kr. 46 f.Kr. Sønn av Hiempsal II Far til Juba II som ble konge av Mauretania hvor det vestlige Numidia ble innlemmet. Resten av Numidia ble innlemmet i den romerske provinsen Afrika.

Referanser rediger

  1. ^ Numidia, Online Etymology Dictionary
  2. ^ «Numidia», Wiktionary
  3. ^ «Nŭmĭda», Perseus
  4. ^ «Nŏmădes», Perseus
  5. ^ Camps, Gabriel (1979): «Les Numides et la civilisation punique» i: Antiquités africaines 14 (1), s. 43–53. doi:10.3406/antaf.1979.1016
  6. ^ a b c d e f g h i j Chisholm, Hugh, red. (1911): «Numidia», Encyclopædia Britannica. 19 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 868–869.
  7. ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita, 24.48
  8. ^ Appianos: Punica, 106
  9. ^ a b Mark, Joshua J. (28. november 2017): «Jugurtha», Ancient History Encyclopedia
  10. ^ «Jugurtha», Livius.org
  11. ^ Sallustius (1963): The Jugurthine War/The Conspiracy of Catiline. London: Penguin, s. 53, fotnote.
  12. ^ Cary, M.; Scullard, H.H. (1975)A History of Rome: Down to the Reign of Constantine, 3. utg., ISBN 0-333-27830-5, s. 214-216
  13. ^ Chisholm, Hugh, red. (1911): «Bocchus», Encyclopædia Britannica. 4 (11. utg.). Cambridge University Press, s. 106.
  14. ^ Mayor, Adrienne (2011): The Poison King: The Life and Legend of Mithradates, Rome's Deadliest Enemy, Princeton University Press, s. 112
  15. ^ Roller, Duane W. (2003): The World of Juba II and Kleopatra Selene: Royal Scholarship on Rome's African Frontier, New York: Routledge, s. 25.
  16. ^ Camps, Gabriel (1989; publisert 2012): «Arabion», Encyclopédie berbère, 6: Antilopes–Arzuges, Aix-en-Provence: Edisud, s. 831–834
  17. ^ Law, R.C.C. (2002): «North Africa in the Hellenistic and Roman Periods, 323 BC to AD 305» i: Fage, J.D.: The Cambridge History of Africa, Volume 2: From c. 500 BC to AD 1050. Cambridge: Cambridge University Press, s. 148–208.
  18. ^ Fage, J.D.; Oliver, Roland Anthony (1975): The Cambridge History of Africa. Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-21592-3, s. 199.
  19. ^ «Numidia», Cassiciaco. Detaljert kart

Litteratur rediger

  • Sallustius (1923): Jugurtha, Det norske Samlaget
  • Kuttner, Ann (2013): «Representing Hellenistic Numidia, in Africa and at Rome» i: Prag, Jonathan R.W.; Quinn, Josephine Crawley: The Hellenistic West. Rethinking the Ancient Mediterranean. Cambridge University, ISBN 1107032423, s. 216–272
  • Quinn, Josephine Crawley (2013): «Monumental power: 'Numidian Royal Architecture' in context» (PDF) i: Prag, Jonathan R.W.; Quinn, Josephine Crawley: The Hellenistic West. Rethinking the Ancient Mediterranean. Cambridge University, ISBN 1107032423, s. 179–215.


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Numidia&oldid=18956254»