Polybios (gresk: Πολύβιος, Polýbios; født ca. 200, død ca. 118 f.Kr.) var en gresk historiker fra Arkadia, sønn av lederen for det akhaiske forbund og kjent for sitt verk Historier i 40 bind (bokruller), der bare de fem første er bevart i sin helhet, men resten i såpass store utdrag at en tredjedel av hans verk anses bevart.[1] Verket dekket perioden mellom 264 f.Kr. og 146 f.Kr. og beskrev framveksten av den romerske republikk og dens dominerende status middelhavslandene, inkludert hvordan han selv opplevde ødeleggelsen av Kartago i 146 f.Kr. Polybios' analyse av maktdelingen i det romerske senatet inspirerte Montesquieus L'Esprit des Lois, Lovenes ånd, fra 1748, og påvirket også utformingen av USAs grunnlov.[2][3]

Polybios
Stele av Polybios, mulig representasjon
FødtΠολύβιος, Polýbios
Ca. 200 f.Kr.
Megalopolis, Arkadia
DødCa. 118 f.Kr.
Hellas
BeskjeftigelseHistoriker, militært personell, skribent Rediger på Wikidata
FarLycortas
NasjonalitetGreker
SpråkGresk, latin

Polybios var en høyættet romanisert greker som satte seg som mål å skrive historien for sine greske landsmenn om Romerrikets framvekst til det hadde underlagt seg middelhavsområdet. Hans fokus var kampen mot Kartago, men omfattet også den romerske seier over Makedonia og Hellas. Romas framvekst førte til at middelhavsområdets politiske senter forskjøv seg fra Hellas, Makedonia og Anatolia til Roma, og ett av Polybios’ mål var å gjøre sine landsmenn kjent med den romerske verdensmakten.[4]

Liv og virke

rediger

Gjennom sin far, general Lykortas, ble Polybios tidlig involvert i det akhaiske forbundet som han tjente som ambassadør til Egypt og som kavalerist.[5]

I 171 f.Kr. brøt det ut krig mellom romerne og Perseus av Makedonia, og Polybios rådet til å ta romernes parti i striden. Hans politiske karrière tok hovedsakelig sikte på å sikre det akhaiske forbunds uavhengighet. Året etter tok han likevel makedonernes parti og grep til våpen mot romerne. Etter nederlaget i slaget ved Pydna ble han sendt til Roma som gissel, der han ble værende i 17 år, under beskyttelse av Aemilius Paulus, erobreren i den første makedonske krig, som overlot utdannelsen av sine sønner, Fabius og Scipio d.y., til ham. I 151 f.Kr. reiste Polybios hjem til Hellas, men vendte tilbake til Roma, der Scipio og hans bror overtalte myndighetene til å la ham få bli værende som deres nære venn og mentor. Polybios var den som fikk størst innvirkning på Scipios karakter,[6] og 147 f.Kr. fulgte han vennen som nå var romersk konsul, til Kartago i den tredje punerkrig, og var øyenvitne til ødeleggelsen av verdensbyen det følgende året. I 146 f.Kr. fant han også Korint rasert etter at det akhaiske forbund hadde reist seg til opprør mot romerne. Han prøvde å redde de mest verdifulle greske kunstverkene fra ødeleggelse, og involverte sine romerske forbindelser for å roe situasjonen og bedre forholdene. Etter dette returnerte han til Roma for å avslutte sitt historiske verk som er det han huskes for.[7]

De etterfølgende årene tilbrakte han trolig i Roma, opptatt med å fullføre sitt historiske verk, og foretok flere lange reiser i middelhavslandene for å besøke historiske steder. Det ser også ut til at han lette etter og intervjuet krigsveteraner om detaljer fra hendelsene han skrev om. Han fikk tilgang til arkivmateriale for samme formål. Etter at Scipio døde, reiste Polybios hjem til Hellas, hvor han døde 82 år gammel etter å ha falt av hesten.

Historikeren

rediger

Titus Livius brukte Polybios som referanse, og han regnes som Thukydides' etterfølger ved å fremlegge hendelsesforløpene med klare, analytiske og fornuftige begrunnelser. Særlig vektla han geografiske forhold. Skribenten av Oxford Companion to Classical Litterature (1937) lovpriste ham for sin «ærlige trofasthet mot sannheten» og for sin systematiske leting etter hendelsenes årsaker. På 1900-tallet er Polybios ellers blitt bedømt mer kritisk. Etter Peter Greens syn (Alexander to Actium) var han opptatt av å rettferdiggjøre sin og sin fars karrièrer. Han satte usaklig politikeren Kallikrates i et dårlig lys og fikk leseren til å mistenke at Kallikrates var ansvarlig for at han selv ble sendt til Roma som gissel.

Polybios endret historieskrivningen. Tidligere hadde gresk historieskrivning en todeling mellom «vi» (grekere) og «de andre» (barbarene). Herodot, Thukydid og xenofon skrev for å styrke og underbygge et gresk fellesskap. På Polybios' tid var rollene snudd, grekerne var selv blitt undertvungne, og han håpet å få sine landsmenn til å avfinne seg med dette. Han valgte da å omgjøre todelingen til en tredeling - mellom grekere, romere og barbarer. Dermed hadde grekerne sikret seg en fortsatt særstatus, noe som stemte med at romerne så opp til gresk kultur og forsøkte å tilegne seg denne. Plutark ble kjent for et tilsvarende prosjekt, et verk med biografier over fremtredende romere og grekere, presentert parvis, slik at leseren skulle jevnføre gresk og romersk kultur.[8]

Imidlertid er han vår beste kilde for tiden fra den første puniske krig til Kartagos og Korints ødeleggelse.[9]

Referanser

rediger
  1. ^ Kraggerud, Egil; Børresen, Jacob: «Polyb» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. desember 2022 fra [1]
  2. ^ Constitution of the United States, Mlloyd.org
  3. ^ Champion, Craige: Polybius on Political Constitutions, Interstate Relations, and Imperial Expansion, Academia.edu
  4. ^ Burrow, John (2009): A History of Histories, Penguin, s. 67
  5. ^ «Polybios»
  6. ^ «Scipio Africanus d.y.», Britannica
  7. ^ «Polybius»
  8. ^ Erling Sandmo: Tid for historie (s. 39-40), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3
  9. ^ Kraggerud, Egil; Børresen, Jacob: «Polyb» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. desember 2022 fra [2]

Eksterne lenker

rediger