Wikipedia

Møller

art av spurvefugler

Møller (Sylvia curruca) tilhører sangerfamilien og er den minste av artene i den tallrike slekten Sylvia, som teller i alt 30 arter og hører til i sangerfamilien (Sylviidae). Seks underarter anerkjennes, hvorav nominatformen hekker i deler av Norge og Skandinavia forøvrig.

Møller
Nomenklatur
Sylvia curruca
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Curruca curruca
Motacilla curruca
Populærnavn
møller,
grassmutt
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieSangerfamilien
SlektSylvia
Økologi
Habitat: åpent landskap og kultiverte områder, hekker i store busker eller trær
Utbredelse: den gamle verden
«Møller» har flere betydninger.

Etymologi

rediger
 
Møllere er trekkfugler som overvintrer enten i Afrika, sør på Den arabiske halvøy eller i Sør-Asia

Det er usikkert hva som er opprinnelsen til det vitenskapelige artsnavnet (curruca), men det har blitt spekulert i om Carl von Linné i 1746 lot seg inspirere av den tidligere svenske benevnelsen på en møller; kruka.[1]

Taksonomi

rediger

Noen deler slekten Sylvia i to klader med hvert sitt slektsnavn; Sylvia og Curruca. Dette gjelder blant annet IOC World Bird List.[2] I de tilfeller der Sylvia deles i to blir møller plassert Curruca, under det vitenskapelige navnet Curruca curruca.[2] En deling av Sylvia i to slekter mangler imidlertid konsensus, og store ornitologiske aktører som Birds of the World (verdens største ornitologiske oppslagsverk, som blant annet inkluderer den såkalte Clementslista) og IUCNs rødliste for 2019 plasserer begge arten i slekten Sylvia,[3][4] noe som også følges her.

Møller var inntil ganske nylig delt inn i flere arter, men nyere forskning med mtDNA kan ikke stadfeste en slik inndeling vitenskapelig.[5] De tidligere artene mørkryggmøller, gansumøller og ørkenmøller har derfor blitt tilbakeført som underarter av møller.[6]

Det har også blitt foreslått en rekke nye underarter, men de geografiske forskjellene er i hovedsak kliniske og kan ikke forankres vitenskapelig. Dette gjelder blant annet caucasica og zagrossiensis, som vanskelig lar seg skille fra nominatformen; likeledes er telengitica inkludert i margelanica. Videre lar den foreslåtte rasen snigirewskii seg ikke skille fra minula, mens jaxartica faller innenfor halimodendri. Den lite differensierte chuancheica inkluderes i margelanica. Fugler fra Altaj og Pamir blir av og til separert som monticola, men differensiering fra althaea er tvilsom.[6]

Biologi

rediger
Se og hør mølleren synge
 
Møllere gjemmer redet i kratt og buskas nær bakken, men de kan også bygge det i trær og høye urter

Møllere blir cirka 12,5–14 cm lange og veier omkring 9,5–18 g (typisk 11–13 g).[6] Arten ligner litt på tornsanger (S. communis), men er mørkere på kinnet og mangler rødbrunt på vingene. Oversiden er i hovedsak gråbrun med et skimmer av olivenbrunt på skuldrene, mens undersiden er tilnærmet hvit fra strupen. Nominatformen har noe mørkere øredekkere enn de andre underartene. Issen og den moderat lange stjerten er grå, mens ekstremitetene er mørkegrå. Nebbet er ganske kort og nesten sort. Kjønnene er like.[6]

Møller er en langdistansetrekkfugl, som fra våre områder trekker til det sentrale og nordøstre Afrika (eventuelt også Midtøsten) for å overvintre. Fuglen hekker i det meste av Europa, sørover til det nordlige Frankrike, men ikke i Sør-Frankrike, Den iberiske halvøy, Italia og Hellas. Den hekker heller ikke i Irland, på Island og Nordkalotten. I Norge hekker den i Sør-Norge og nordover til Bodø, men den er mest vanlig på Østlandet.[6] Videre hekker fuglene østover gjennom det boreale barskogbeltet til områdene vest for Okhotskhavet.

Arten trives best i åpent kulturlandskap og habitat med småskog, kratt og høy undervegetasjon som grenser opp mot skog, herunder også klaringer i skog med tilsvarende vegetasjon. Den hekker imidlertid fra havnivået og opp mot fjellet, opp mot 2 200 moh i Østerrike og 2 350 moh i Sveits. I Norge opp mot bjørkebeltet. Vinterkvarterene består ofte av savanne som er sparsomt bevokst av trær, palmer og vegetasjon (spesielt Tamarix og Acacia) nær vannveier.[6]

Møllere leter etter føden på blader, kvister og barken på trær. De livnærer seg i hovedsak av insekter og insektlarver, som sommerfugllarver, edderkopper, biller, fluer, maur, og små snegler med mer, men de kan også ete noe bær, nektar og pollen. Ungene mates imidlertid for en stor del opp på larver.[6] Sangen minner litt om tørkede erter som ristes i en blikkboks, og kanskje er det derfor den på svensk kalles ärtsångare. Sangen gir et klaprende inntrykk og består av en høylytt serie med tell-tell-tell-tell-tell-lyder.[1]

Hekkesesongen begynner sent i april og varer til tidlig i august. Den tar til cirka to uker tidligere i Sentral-Europa enn nord. Parene er monogame, lever solitært og er territoriale. Hannen bygger først ett eller flere hannreder; ei enkel plattform beregnet på å tiltrekke seg hunnen. Et av dem kan senere bli brukt som plattform for det skikkelige redet, som de bygger sammen. Redet er skålformet og gjort av gress, røtter, hår og løv med mer. Det gjemmes i tornebusker, kratt og trær nær bakken, sjelden høyere enn 3 m. Hunnen legger bare én gang, normalt 3–7 egg, men hun kan legge erstatninger dersom de første blir ødelagt. Begge kjønn inkuberer eggene, som typisk klekker etter 11–12 dager. Ungene mates deretter av begge foreldrene i 12–13, før de forlater redet. Deretter fortsetter foreldrene å mate ungene utenfor redet i ytterligere 18–20 dager. Ungene forlater gjerne territoriet etter cirka 45–55 dager, da ungfuglenes myting er over.[6]

Døde ringmerkede individer viser at domestiserte predatorer står bak cirka 18 % av dødsfallene, utilsiktet menneskelig aktivitet cirka 44 %, og tilsiktet menneskelig aktivitet cirka 32 %, men cirka 6 % av dødsfallene har andre årsaker.[6] Det eldste individet som er registrert ble 7 år.[6]

Inndeling

rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[3]

Treliste

Referanser

rediger
  1. ^ a b Kristian Hårdenson Berntsen (2021) Møller Sylvia curruca Linnaeus (1758). Biologiportalen. https://www.biologiportalen.net/pages/fugler.php?artikkel=3
  2. ^ a b Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2021. IOC World Bird List (v11.1). doi: https://doi.org/10.14344/IOC.ML.11.1
  3. ^ a b Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Sylviid Warblers, Parrotbills, and Allies (Sylviidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sylvii1.01
  4. ^ BirdLife International. 2019. Sylvia curruca (amended version of 2017 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22734992A155625468. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-1.RLTS.T22734992A155625468.en. Downloaded on 14 May 2021.
  5. ^ del Hoyo, J., Collar, N.J., Christie, D.A., Elliott, A., Fishpool, L.D.C., Boesman, P. and Kirwan, G.M. 2016. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 2: Passerines. Lynx Edicions and BirdLife International, Barcelona, Spain and Cambridge, UK. ISBN 978-84-96553-98-9
  6. ^ a b c d e f g h i j Aymí, R. and G. Gargallo (2020). Lesser Whitethroat (Sylvia curruca), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.leswhi4.01

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Møller&oldid=21520432»