Wikipedia

Kongehøns

fugleslekt

Kongehøns (Tetraogallus) er en slekt av hønsefugler i fasanfamilien. Den består av fem terrestriske arter, som alle har høy kuldetoleranse og sterke preferanser for et habitat bestående av steinete fjellskråninger i høyfjellene i Asia. To av artene er monotypiske, mens tre er polytypiske.

Kongehøns
Himalayahøne (T. himalayensis)
Nomenklatur
Tetraogallus
Gray, 1832
Populærnavn
kongehøns,
snøhøns
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassefugler
Ordenhønsefugler
Familiefasanfamilien
TribusCoturnicini
Økologi
Antall arter: 5
Habitat: terrestrisk, høyfjell
Utbredelse: Asia
Inndelt i

Alle fem artene er ifølge BirdLife International livskraftige, men to av dem er oppført i CITES Appendix I. Denne klassifiseringen begrenser handel med de mest truede artene i verden, noe som i praksis stort sett er forbudt for de mer enn 1 000 artene i denne kategorien.

Etymologi rediger

Det vitenskapelige navnet på denne gruppen, Tetraogallus, er satt sammen av de to latinske ordene tetrao (som i nomenklaturen definerer storfugler) og gallus (som i nomenklaturen definerer jungelhøns).[1]

I nomenklaturen er vitenskapelige navn med endingen -us maskuline, men de norske navnene på disse artene har alle fått den feminine navneendingen -høne.[2] I det engelske språket kalles disse fuglene snowcocks (snøhaner), og artene som inngå har alle den maskuline navneendingen -cock (hane).

Taksonomi rediger

Hevingen av Qinghai-Tibetplatået og breoscillasjoner utløste diversifiseringen av Tetraogallus.[3] Hevingen skyldes kollisjonen mellom den indiske platen og den eurasiske kontinentalplaten i eocen (for omkring 55–50 millioner år siden).[3] Ifølge Stein, Brown & Mooers (2015) levde forfedrene til Tetraogallus under oligocen, for omkring 29,32 millioner år siden, og diversifiseringen begynner i sen miocen, for omkring 7,31 millioner år siden.[4] Det eksisterer imidlertid ulike teorier om fra hva og hvor kongehønsene oppsto. Både Pamirfjellene, Tien Shan og Kunlunfjellene har blitt foreslått,[5] men fossile data eksiterer bare fra Altajfjellene og Kaukasusfjellene og dateres til midten av eller sent i pleistocen. Disse dataene er imidlertid ikke tilstrekkelige til å utlede opprinnelsen til Tetraogallus, fordi tiden er for kort. Det betyr at forfedrene til Tetraogallus ikke kan verken plasseres eller tidfestes i øyeblikket.[3]

Biologi rediger

Kongehøns er store fugler med kraftig semi-lang nakke og, som en forlengelse av nakken, et forholdsvis lite hode med et kort, men kraftig nebb, halvlange, kraftige nedre ekstremiteter med sterke føtter og lange tær, samt en halvlang stjert. De blir 50–74 cm lange og veier 1,17–3,1 kg, avhengig av arten og kjønnet. Hanner og hunner er ganske like, men hannen har en liten spore og blir større enn hunnen, som mangler spore. Fjærdrakten har kryptiske mønstre og gir god kamuflasje. Den varierer i ulike nyanser av hvitt, grått, brunt og sort med mindre innslag av andre farger. Himalayahøne og altaihøne er de fysisk største av artene, mens tibethøne er den minste.[6]

Fuglene holder for det meste til på fjellgrunn mellom den permanente snølinjen og tregrensa. Artene er raske til fots og tilbringer det meste av tiden med beiting, noe som alltid skjer mens fuglene går i motbakke. Selv om de er dårlige flygere er fuglene vanskelige å komme innpå, fordi de løper raskt unna eller kaster seg på vingene utfor stup og forsvinner ut av syne. Artene er utbredt i høyfjellene i Asia, fra Kaukasus og det østlige Anatolia østover til Himalaya og Altajfjellene. Habitatet finnes i steinete fjellskråninger og maten består for det meste av frø og stengler fra ulike sorter gress og urter.[6]

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[6] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[2][7][8]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ Jobling, J. A. (editor). The Key to Scientific Names in Birds of the World (S. M. Billerman et al. editors), Cornell Laboratory of Ornithology, Ithaca. https://birdsoftheworld.org/
  2. ^ a b Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  3. ^ a b c Ding, L., Liao, J., & Liu, N. (2020). The uplift of the Qinghai–Tibet Plateau and glacial oscillations triggered the diversification of Tetraogallus (Galliformes, Phasianidae). Ecology and Evolution, 10(3), 1722-1736. doi: https://doi.org/10.1002/ece3.6008
  4. ^ Stein, R. W., Brown, J. W., & Mooers, A. O. (2015). A molecular genetic time scale demonstrates Cretaceous origins and multiple diversification rate shifts within the order Galliformes (Aves). Molecular Phylogenetics and Evolution, 92, 155–164. https://doi.org/10.1016/j.ympev.2015.06.005
  5. ^ Potapov, P. L. (1992). Adaptation to mountain conditions and evolution in snowcocks (Tetraogallus sp.). Gibier Fauna Snuvage, 9, 647–667.
  6. ^ a b c Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
  7. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  8. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kongehøns&oldid=22971109»