Kaukasushøne

fugleart

Kaukasushøne (Tetraogallus caucasicus) er en monotypisk hønsefugl i fasanfamilien og inngår i slekten kongehøns, som består av fem arter. Arten har tilhold i fjellene mellom Svartehavet og Kaspihavet i Kaukasus i Asia. Arten er ifølge BirdLife International livskraftig.[1]

Kaukasushøne
Nomenklatur
Tetraogallus caucasicus
(Pallas, 1811)
Synonymi
Tetrao caucasica
Populærnavn
kaukasushøne,
kongehøne
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassefugler
Ordenhønsefugler
Familiefasanfamilien
Slektkongehøns
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestisk, høyfjell
Utbredelse: endemisk for Store Kaukasus
Tetraogallus caucasicus

Biologi rediger

Kaukasushøne blir cirka 52–56 cm lang og har en vingespenn på 80–95 cm.[2] Hannen veier cirka 1 930 g, hunnen cirka 1 730 g.[2] Arten skiller seg fra andre kongehøns gjennom å ha mørk grå underside.[2] Hunnen skiller seg fra hannen gjennom noe dusere farger og tettere flankestriper. Hun mangler også hannens lille spore. Fjærdrakten har ellers et kryptisk mønster i grått, brunt, hvitt og svart, men på avstand kan fuglene se helt grå ut. Vingene har store, hvit felt som andre kongehøns.

Habitatet består av fjellskråninger fra tregrensen omkring 2 500 moh og opp til snølinjen, men hovedsakelig under 4 000 moh, noen steder fra 1 800 moh og oppover. Fuglene finnes på skrenter og steinete utspring, ispedd raviner og klipper, men ikke i skog eller kratt; de unngår også store snødekker.[2] Kaukasushøna trekker ned fra de største høydene om vinteren. Arten sies å trekke ned til foten av fjellene i kantsonen mot steppen i Dagestan etter kraftig vintersnøfall; i varmt vær, etter hekkingen trekker de opp i større høyder, til områdene ved den permanente snølinjen.[2]

Arten er endemisk for Store Kaukasus. I Lille Kaukasus og videre sørover overtar den nære slektningen kurdistanhøne. I Kura-dalen i Georgia lever de to artene på henholdsvis nord- og sørsiden av dalen, men utbredelsene overlapper ikke.[3][4]

Arten er hovedsakelig planteeter som beiter alltid oppover skråningene og direkte på bakken. Dietten er variert og består av ulike plantedeler som blader, frukt, stilker, knoller med mer. Nesten 40 % av totalvekten om våren og sommeren består av gress, som Poa og Festuca. Resten av året er Campanulla og Alchemilla populært. Endring i kosthold gjennom året er begrenset til ulike deler av planten som blir spist; skudd og lignende når det er tilgjengelig; mest tørrstoff om høsten og vinteren.[2]

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[6][7][8]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ a b BirdLife International 2012. Tetraogallus caucasicus. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.2. Besøkt 13. april 2014.
  2. ^ a b c d e f McGowan, P. J. K., G. M. Kirwan, and P. F. D. Boesman (2020). Caucasian Snowcock (Tetraogallus caucasicus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.causno1.01
  3. ^ L. Svensson og P.J. Grant (2011). V. Ree, red. Gyldendals store fugleguide: Europas og middelhavsområdets fugler i felt (4 utg.). Gyldendal. ISBN 9788205418820. 
  4. ^ H. Heinzel, R. Fitter og J. Parslow, norsk utgave H. Holgersen (1973). Fugleleksikon i farger: Europa – Nord-Afrika – Midt-Østen. Tiden. s. 100–101. ISBN 82-10-00760-2. 
  5. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
  6. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  7. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  8. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker rediger