Jødisk mytologi

Jødisk mytologi er generelt de hellige og tradisjonelle fortellingene som hjalp til å forklare og symbolisere den jødiske religion hvor jødisk folkeminne og sagn består av folkelige fortellinger og legender som eksisterte i den generelle jødiske kulturen. Det er dog svært lite tidlig folkeminne som er atskilt fra Aggadah-litteraturen. Imidlertid har mytologi og folkeminne har overlevd og utfoldet seg blant jødiske folk i alle tider av deres historie.

Elia drar opp i Himmelen, av Gustave Doré (1832–1883), basert på en fortelling fra den hebraiske Bibelen, 2 Konger 2:11.

Tanakh

Tanákh (Den hebraiske Bibelen) er de grunnleggende jødiske tekstene. De inneholder alt av den hellige jødiske kunnskap fra skapelsen til grunnleggelsen av egen stat og til tapet av statshøyhet, inkludert Guds direkte inngripen, hans pakt, lover, rituelle krav, og mirakler som er bevart i Tora, og hovedsakelig den historiske redegjørelse for den jødiske nasjon som sporer historiene til Israels tolv stammer tilbake til Adam og Eva. Mens det store flertallet av verdens myter skjer før den nedskrevne historien til de respektive samfunn begynner er det meste av Tanakh-jødenes nedskrevne historie, og hvor kun en liten del er dedikert førjødisk historie. Mens Tanakh inneholder en betydelig andel kunnskap som kan bli sagt er «hellige fortellinger i den forståelse at de bidrar til tankesystemer og verdier, og at folk knytter religiøs eller åndelig betydning til det», inneholder det også en stor andel av kunnskap av strengt tatt praktisk verdi som byggekoder, reguleringer om menneskelig hygiene og matinntak og diett, finans og måleenheter og annet. Faktisk er det som blir betraktet som åndelig av et moderne samfunn, den jødiske Kabbala, kom i gang før i Misjná-perioden (ca. 200-tallet), og hadde ikke nådd sitt aksepterte høydepunkt som en del av det religiøse system i sin helhet før i middelalderen.

I en bred definisjon av mytologi som folkeminne er selve kjernen i de jødiske tradisjoner, eller Minhag-tradisjonen, som utgjør en overgangseksistens, nådde sjelden til Tanakh-perioden.

Torarull.

Bortimot ingen «kultur» kan bli sporet fra dagens moderne jødiske samfunn til Tanakh. Den vide differensiering som kan bli sett selv innenfor ortodokse haredi-samfunn understreker mangelen på en felles «kultur» til tross for den jevne befolkningen i området Kol Torah blant deres ledere som Agudath Israel («Den verdensjødiske union»).

Selv om «atferd» er noe som er avledet fra Tanakh av oppmerksomme jøder er de mange ritualer som kan bli betraktet som folkeminne og sagn kan ikke svinne hen i mangelen av tilgjengelighet av et egnt sted som tempelet i Jerusalem. Disse ritualene har blitt erstattet av andre, mer rasjonelle ritualer som minner lite om de aksepterte former for folkeminne eller mytologi i andre samfunn.

Talmud

Det jødiske folks tendens til tilpasse seg naboenes hedenske skikker, til tross for at det har blitt fordømt av jødiske profeter, kom tilbake med stor styrke i løpet av den talmudiske tid. Imidlertid er bortimot ingen mytologi lånt før i tidene med Midrash og Talmud da det kan bli beskrevet som mystisisme framsto i de kabbaliske skolene. Et slikt aspekt var framtoningen av «Shedim», eller demoner, som ble allestedsnærværende for jøder flest med den økende tilgangen til studier av Talmud etter at trykkeriprosessen ble oppfunnet.

Et eksempel på typisk mytologi i Talmud (חולין נט ע"ב - ע"ב, Chullin 59b) eksisterer som en diskusjon om en gigantisk hjort og en gigantisk løve som begge oppholder seg i en mytisk skog kalt «Dvei Ilai». Hjorten er kalt for «keresh», løven for «tigris», og det ble sagt at løven var så stor at det var et mellomrom på ni fot i flikene av lungene hans. Den romerske keiser Hadrian spurt en gang en rabbiner om å vise am en løve ettersom alle løver kan bli drept, men rabbineren avslo og pekte ut at dette var ikke en normal og ordinær løve. Keiseren insisterte og rabbineren tilbød ham da løven i «Dvei Ilai». Denne brølte en gang fra en 400 amot og bymurene i Roma falt i grus. Deretter kom ham til 300 amot og brølte igjen og fortennene og kinntennene til Romas menn falt ut. Fortellingen skal ikke bli fortolket bokstavelig, men er typisk for en rekke av tilsvarende tilsynelatende mytiske fortellinger som går igjen gjennom hele Talmud og som er en felles kilde for materialer for jødisk eksegese (skriftfortolkninger).

Autoritetene på Talmud synes å være særlig påvirket av populære begreper innenfor folkelig medisin. Troen på «det onde øye» var også rådende i talmudisk tid og stundom ble varsler tatt alvorlig, skjønt i en del tilfeller gjenkjent som kun populære trosforestillinger. Således mens det var erklært at det førte med seg uhell å gjøre ting to ganger, som spise, drikke, eller vaske, rabbiner Dunai anerkjente dette som en eldre tradisjon. En bemerkelsesverdig sedvane som er nevnt i Talmud er skikken med å plante et tre når et barn blir født og tvinner sammen for å danne en huppah når de gifter seg, skjønt denne vanen kan være av persisk opprinnelse og den er også gjenfunnet i India

Det kan være mulig å skille ut i de haggadiske legender med bibelske figurer de delene som sannsynligvis dannet deler av de opprinnelige redegjørelser fra de som har blitt utviklet av skriftfortolkninger av haggadistene.

De unike i den talmudiske stilen, både det som angår den nedtegnet mening og det som er avledet av skriftfortolkninger, som de mange steder som synes være mytologiske komponenteter av en langt større Halakha-innhold, er det innhold som er svært ulike andre kulturers rene fortellende historier.

Tiden etter Talmud

Livets tre.

Etter at jødene ble fordrevet ble det jødiske folket spredt over hele kloden og ble påvirket av andre kulturer. Mytografer har studert hvordan jødisk mytologi begynte å låne eller tilpasse historier og tanker fra andre kulturer. Mytologi ble naturlig opptatt og tilpasset i henhold til tid og sted.

Det esoteriske skriftet Sefer jetsira, som antagelig er fra 900-tallet, består av spekulasjoner om jordens skapelse, og har hatt stor utbredelse.

En variasjon i sedvane er stundom funnet blant en gruppe jøder og andre som tillater å avgjøre opprinnelsen til disse. Således har eksempelvis engelske jøder stundom vist en ulyst til å sette seg ved et bord hvor det er tretten tilstede, en vane sannsynligvis opptatt fra deres kristne naboer som er forbundet til en overtro med Jesus’ siste nattverd; mens russiske jøder betrakter tretten som et særlig lykketall, ettersom det er gematri av «echad» (ett), det siste og aller viktigste ord i Shema, den hebraiske trosbekjennelsen. [aleph (1) + khet (8) + daled (4) = 13]

På den annen side, mange fortellinger er spesielt jødiske i sitt vesen og opprinnelse. Eksempelvis troen at gjenoppstandelsen av de døde vil skje dalen Jehoshaphat og at derfor må likene ha en gaffel med tre tenner for grave seg en tunnel til Jerusalem om man er gravlagt utenfor Det hellige land. Det er en særlig jødisk konsekvens av deres fortellinger som angår etterlivet og en ærefrykt for Jerusalem.

I oldtidens folkeeventyr

Jødiske folkeeventyr var de fortellinger som vanligvis inneholdt innslag med overmenneskelige figurer, spredt blant folket enten i form av de eldre eller fra fremmede. Folkeeventyr er karakterisert av tilstedeværelse av uvanlige figurer som dverger og kjemper, feer og alver, ånder og spøkelser, og lignende, og som ved brå forvandling ble omdannet til uhyrer eller omvendt. Det var også uvanlige hendelser som flygende hester, søvn som varte i hundre år og lignende. Av tilsvarende form er barneværelsets komiske spøkefugl som vanligvis besto av en rekke enkle «svindlere». Et antall av de haggadiske fortellingene har trekk fra folkeeventyrene, særlig de som var relatert til Og, en mytologisk konge av Bashan, som hadde de samme overdrivelser som «Lügenmärchen» i moderne tyske folkeeventyr. Det er tegn på at en rekke fabler ble overtatt av rabbinerne fra enten gresk, eller indirekte fra indiske kilder.

I middelalderen

Det er betydelige bevis på at de jødiske folk bidro til å spre orientalske og østlige folkeeventyr i Europa. Foruten disse fortellingene fra fremmede kilder samlet eller diktet jøder andre fortellinger som ble fortalt i alle de europeiske ghettoene, og disse ble samlet på jiddisch i boken Maasebücher. Et antall av de folkeeventyrene som ble samlet i slike verk ble også utgitt hver for seg. Det er imidlertid vanskelig å karakterisere mange av disse som folkeeventyr i den mening gitt overfor da det ikke skjer noe som er alveaktig eller overnaturlig i dem.

Legender

Rabi Loew og Golem, tegning av Mikolas Ales (1899).

Det er noen få definitivt jødiske legender fra middelalderen som har trekkene til folkeeventyr, eksempelvis de om den jødiske pave Andreas og om golem, eller de som er knyttet muren til Rashi-kapellet som flyttet bakover for å berge livet til en fattig kvinne som sto i fare for å bli kjørt over en av en bil i en trang gate. Flere av disse legender ble samlet av i verket Sagen und Legenden der Jüdischen Vorzeit.

På slutten av 1800-tallet ble mange folkeeventyr samlet blant jøder eller utgitt fra hebraiske manuskripter av Israel Lévi i Revue des Etudes Juives i Revue des Traditions Populaires, og i Melusine; av Moses Gaster i Folk-Lore og i en rekke andre avhandlinger. Rundt seksti eller sytti jødiske folkeeventyr har blitt funnet, men i de fleste tilfeller kan de bli sporet tilbake til tilsvarende eventyr i nabokulturene. Således er fortellingen om «Kunz og hans gjeter» som opptrer på engelsk som «Kong Johan og abbeden av Canterbury»; og «Trollmannens læregutt» er også funnet i mange andre versjoner. Den velkjente fortellingen om «Fuglenes språk» er også funnet i andre versjoner. Fortellingen «Kjempens datter» har blitt sporet tilbake til legenden om Medea, en kvinne i gresk mytologi. Både «Ibycus’ fugler» og «Polycrates’ ring» har på samme vis blitt sporet tilbake til klassiske kilder, mens en velkjent episode i «Det takknemlige uhyre» har blitt sporet over hele Europa og tilbake til indiske kilder av den tyske filologen Theodor Benfey. Selv i fortellinger som har en komisk avslutning er det ingen tegn på en særegen jødisk opprinnelse. De første av fortellingene som ble samlet er «Mannen i sekken» som kommer seg ut av vanskeligheter ved å fortelle forbipasserende at han har motvillig blitt dømt til å gifte seg med en prinsesse.

Komparativ mytologi

Jødisk mytologi inneholder likheter med myter fra andre kulturer, og den kan ha tatt opp i seg elementer fra andre mytologier i oldtidens Midtøsten og Orienten. Jødedommen hadde også reaksjoner mot disse mytologier og søkte å rense sin egen mytologi fra «hedenske» elementer. I tillegg hadde jødisk mytologi gjennomgripende innflytelse på kristen og islamsk mytologi foruten på vestlige kultur generelt. Kristen mytologi arvet direkte mange jødiske fortellinger og delte felles fortellinger fra Det gamle testamente, særlig de som fortalte om jordens skapelse og om folk og trosforestillinger om en Gud som en himmelsk far. Islamsk mytologi oppsto etter den jødiske og deler således flere av de samme fortellingene; eksempelvis legenden om Abraham, og fortellingene om Moses og israelittene.

Kontraster til hedensk mytologi

David mot Goliat, en tegning av en jødisk kunstner i Frankrike fra 1200-tallet.

Oldtidens hebreere (folket som er definert som etterkommere av Bibelens patriark Abraham, igjen en etterkommer av Noah) deltok ofte i de religiøse praksisene til deres naboer i Midtøsten, dyrket andre guder samtidig med deres egen gud Jahve. Eksempelvis i løpet av Esekiels tid (eksiltiden) deltok hebraiske kvinner i dyrkelsen av Tammuz, en babylonsk fruktbarhetsgud. Disse hedenske religionene var former for naturdyrkelser: deres guddommer var personifiseringer av naturlige fenomener som stormer og fruktbarhet. Nettopp på grunn av deres tilknytning til naturen, argumenterer Mircea Eliade, uttrykte de orientalske religionene i Midtøsten seg selv i «rike og dramatiske mytologier» som fremmet «sterke og dynamiske guder» og «orgastiske guddommer».

De bibelske profeter, inkludert Jesaja, Esekiel, og Jeremia, hadde et konsept om at det guddommelige som skilte seg fra de omgivende naturreligionene. I henhold til jødisk mytologi var deres liv preget av mirakler, tegn og visjoner fra Jahve som opprettholdt jødisk religion, holdt den levende, voksende og forskjellig fra naboenes religioner. Istedenfor å se på Jahve som deres egen stammegud, en gud blant andre, så disse profetene Ham som Den Ene Gud i hele universet.

Profetene fordømte at hebreere deltok i hedensk dyrkelse og de nektet helt og holdent å identifisere det guddommelige med naturkreftene. Ved dette la de grunnlaget for en helt ny form for mytologi – en mytologi som inneholdt kun en eneste gud (Jahve) som eksisterte hinsides den naturlige verden. I motsetningen til Tammuz, som dør og gjenopplever sammen med grøden var den guden som profetene fremmet hinsides naturen og derfor ikke bundet til naturens sesonger og skiftninger:

«Hvor de babylonske gudene var opptatt i en evig kamp mot kaosets krefter, og trengte ritualene ved festivalene for det nye året for å få tilbake sine krefter, kunne Jahve rett og slett hvile seg på den syvende dagen; hans verk var fullført».

Gjennom profetenes innflytelse portretterte jødisk mytologi i økende grad Gud som fjern fra naturen og handlet uavhengig av naturkreftene. På den ene siden skapte dette en mytologi som varm, i en mening, mer kompleks eller abstrakt. Istedenfor i evig tid gjenta en sesongbetont syklus av handlinger sto Jahve utenfor naturen og grep inn i den og skapte nye, historisk enestående handlinger:

«Det var teofani av en ny type, hittil helt ukjent – Jahves innblanding i historien. Det var derfor noe uomstøtelig og ikke repeterbart. Jerusalems fall repeterte ikke Samarias fall: Jerusalems ruiner presenterte en ny historisk teofani, Jahves andre «vrede». (...) Jahve står ut fra en verden av abstraksjoner, av symboler og av alminneligheter; han handler i historien og går inn i forhold med faktiske historiske figurer.».

På den annen side, denne oversanselige Gud var absolutt unik og vanskelig for menneskene å forholde seg til. Mytene som omga ham var, i en mening, mindre komplekse: de involverte ikke handlingene til et mangfold av antropomorfistiske (menneskelignende) guder. I denne mening var «Jahve ikke omgitt av mangfoldige og varierte myter», og delte ikke den «rike og dramatiske mytologiene» til hans hedenske motstykker.

Skapelsen av lyset, av Gustave Doré. Graveringen avbilder en bokstavelig representasjon av Første Mosebok 1:3 («Da sa Gud: «Det bli lys!»).

De hebraiske profetene måtte kjempe mot naturgudenes popularitet, og jødisk mytologi reflekterer den kampen. Den del jødiske myter synes å ha blitt bevisst formet for reflektere konflikten mellom hedendommen og den nye, kompromissløse monoteismen. I salme 82 står Gud opp blant andre guder og fordømmer hedenske guddommer: «Dere er guder, (...) Men som mennesker skal dere dø, som en av fyrstene skal dere falle.». Skapelsesmyten kan tolkes som «som en rolig, behersket polemikk mot gamle krigførende kosmogonier», særlig den babylonske skapelsesmyten. Den babylonske Enuma Elish beskriver guden Marduk som skaffer seg herredømme over andre guder, bekjemper uhyret Tiamat, og skaper verden fra hennes lik. I kontrast finnes det i første Mosebok (og i boken til Jesaja som beskriver Jahves seier over sjøuhyret Leviatan), «solen, månen, stjernene og jorden er ikke guder i deres egen rett, fiendtlig til Jahve. De er underordnet ham og skapt helt og holdent av praktiske årsaker. Sjøuhyret er intet Tiamat, men er Guds skapning og gjør hans befaling».

Forbindelser til hedensk mytologi

En del komparative mytologer mener at jødisk mytologi har tatt til seg elementer fra hedensk mytologi selv om jødene motsto hedensk dyrkelse i seg selv. Om jødedommen faktisk absorberte hedensk forestillinger eller ikke, inneholder jødiske myter likheter med myter fra andre kulturer.

Syndeflod

Noah slipper ut en due fra arken. Kristen mosaikk i Basilica di San Marco, Venezia.

Den hebraiske fortellingen om Noahs ark og oversvømmelsen har likheter med oldtidsfortellinger om oversvømmelser fortalt verden over. En av de nærmeste paralleller er den mesopotamiske myten om en verdensoversvømmelse, nedtegnet i eposet om Gilgamesj. I den hebraiske Bibelens fortelling om syndefloden (Første Mosebok 6:5-22), beslutter Gud å oversvømme verden og begynne på nytt på grunn av menneskenes synder. Noah blir advart av Gud og bedt om å bygge en ark, og befaler ham å ta med seg i arken minst to av alle slags dyr, sammen med sin familie. Floden kommer og dekker verden. Etter 40 dager sender Noah en ravn for sjekke om vannet har begynt å synke, deretter en due; etter å ha forlatt skipet gir Noah et offer til Gud som luktet som «den behagelige duften» og lovte å aldri mer ødelegge jorden med vann igjen, – og skapte regnbuen som et symbol på dette løftet.

Tilsvarende i det mesopotamiske epos Gilgamesj forstyrrer menneskenes travelhet gudene som bestemmer seg for å sende oversvømmelse over dem. Advart av gudene bygger en mann ved navn Utnapishtim en båt og tar med seg sin familie og dyr av alle slag ombord. Etter oversvømmelsen sender Utnapishtim en due, deretter en svale, og så en ravn for å sjekke om vannet har sunket. Etter å ha gått fra borde gir Utnapishtim et offer til gudene som lukter som «den søteste lukt» og de angrer på deres valg av å sende oversvømmelsen.

En annen oldtidsmyte om en oversvømmelse er den hinduistiske fortellingen om fisken Matsya. I henhold til denne fortellingen tar guden Vishnu form som en fisk og advarer stamfaren Manu om en kommende oversvømmelse. Han forteller Manu å ta med seg alle skapninger på jorden i en båt. I motsetningen til den bibelske og mesopotamiske oversvømmelsen er ikke denne oversvømmelsen en unik hendelse som kommer på grunn av guddommelig valg; isteden er det en hendelse av destruksjon og gjenskapelse i universet som skjer med faste mellomrom i hinduistisk mytologi.

Tvekampmyten

Ødeleggelsen av Leviatan, Jesajaboken 27,1., en gravering av Gustave Doré fra 1865. Dette sjøuhyret var nevnt 6 ganger i den hebraiske Bibelen.

Mange av hebreernes hedenske naboer hadde en myte om en tvekamp mellom den gode gud som bekjempet kaosets demoner; et eksempel er den babylonske Enuma Elish. I henhold til historikeren Bernard McGinn har tvekampmyten påvirket jødisk mytologi. Myten om Hashems triumf over Leviatan (et uhyre og et symbol på kaos) har form av en tvekampmyte. I tillegg mener McGinn at hebreerne anvendte motivet tvekampen til forholdet mellom Gud og Satan: opprinnelig en underordnet ved Guds hoff, utpekt til fungere som menneskehetens «anklager» (satan betyr «å motsette seg»), utviklet Satan seg til et vesen med «et tilsynelatende uavhengig rike for virksomheter som en kilde for ondskap» – ikke lenger Guds underordnete, men hans motstander i en kosmisk kamp.

Selv fortellingen om utvandringen (Andre Mosebok) viser påvirkninger. McGinn mener at «Sjøens sang» som hebreerne sang etter å ha sett Gud drukne den egyptiske hæren i Rødehavet innbefatter «motiver og språk fra tvekampmyten brukt for å framheve betydningen av den grunnleggende hendelsen i Israels religiøse identitet: kryssingen av Rødehavet og befrielsen fra farao». Likeledes noterer Armstrong likheten mellom hedenske myter hvor gudene «deler sjøen i to når de skaper verden» og fortellingen om utvandringen fra Egypt hvor Moses deler Rødehavet – «skjønt hva som blir brakt inn i væren i Exodus er ikke et kosmos, men et folk». Uansett, motiv med Gud som «den himmelske kriger» som kjemper på Israels side er opplagt tilstede i Sjøens sang (Andre Mosebok, 15). Dette motivet er tilbakevendende i poesien i de hebraiske skriftene (I Samuelsbøkene 2; Sakarjas bok 9:11-16;14:3-8).

Andre forbindelser med annen mytologi

En fortellingen i første Mosebok (6:4) om kjemper kan også muligens ha en opprinnelse fra hedensk mytologi. I henhold til denne fortellingen hadde gudene, «gudesønnene», en gang sin opprinnelse på jorden, ble inngiftet med menneskene og produserte nefilim, «veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne». Jødisk tradisjon i henhold til disse guddommelige vesener ser på dem som onde engler. Men denne myten kan være et fragment fra hedensk mytologi om guder som får barn med mennesker for å skape helter.

Joseph Campbell noterte at fortellingen om det forbudte treet i Paradiset er et eksempel på et motiv som er «svært populær i eventyr, kjent for studenter av folkeminne som Den forbudte tingen». Et annet eksempel om Den forbudte tingen, se det russiske eventyret Bash Chelik hvor helten blir forbudt å åpne en bestemt død, men han åpner den uansett og således slipper løs en kjeltring. En parallell er den klassiske fortellingen om Pandoras eske som eksisterte i antikkens greske mytologi.

Oppfatning av tid

Jødisk mytologi og tidslinje

I henhold til midtøstenspesialisten William A. Irwin presenterer den hebraiske Bibelen historien som «en storstilt virkelighet» reist «til den største viktighet». Tiden er lineær i jødisk mytologi, og jødiske skrifter sporer forfedre og stamtavler.

I andre tradisjonelle kulturer begrenses mytiske hendelser til tidens begynnelse, og så viktige historiske hendelser som gjentagelser av disse mytologiske hendelsene. I kontrast til dette er betydningsfulle hendelser i jødisk mytologi ikke begrenset til en fjern opphavlig tidsalder: jødiske myter og legender strekker «ut av den fjerne fortid og inn i en evig framtid». I henhold til Mircea Eliade har de hebraiske profetene gjort historien til et spørsmål om tapperhet hvor historiske hendelser ble sett på som episoder i en uavbrutt himmelsk åpenbaring. Dette betyr ikke at alle historiske hendelser har betydning i jødedommen, men i jødisk mytologi skjer imidlertid betydningsfulle hendelsen gjennom hele historien, og de er ikke kun gjentagelser av hverandre; hver betydelige hendelse er en ny gjerning av Gud:

«Samarias fall skjedde faktisk i historien (...) Det var derfor noe uomstøtelig og noe som ikke kunne gjentas. Jerusalems fall var ikke en gjentagelse av Samaria: ruinene av Jerusalem presenterte en ny historisk teofani».

Ved å portrettere tiden som hendelsenes lineære progresjon heller enn en evig gjentagelse antydet jødisk mytologi muligheten for progresjon.

Dette synet på historien var svært nyskapende for tiden. Kristendommen arvet dette synet og har satt dype spor i vestlig filosofi og kultur. Selv angivelige sekulære eller politiske vestlige bevegelser har fungert innenfor dette verdenssynet på progresjon og lineær historie arvet fra jødedommen. På grunn av denne arven har religionshistorikeren Mircea Eliade argumentert at «de jødisk-kristne har gjort en nyvinning av største betydning» i mytologi.

Muligheten for påvirkning fra zoroastrisme

Mytologen Joseph Campbell mener at den jødisk-kristne tanken om lineær, progressiv historie har sin opprinnelse med den persiske religionen zoroastrisme. I mytologiene fra India og Det fjerne østen har «verden ikke blitt reformert, men kun kjent, aktet og dens lover adlydt». I kontrast er den nåværende verden for zoroastrisme «korrupt (...) og til å bli endret av menneskelig handling». I henhold til Campbell kan dette «progressive synet på kosmisk historie» «bli hørt som ekko og nye ekko på gresk, latin, hebraisk, og arameisk, og på hvert eneste tungemål i vesten».

R. C. Zaehner, en professor av østlige religioner, argumenterer for zoroastrismens direkte påvirkning av jødisk eskatologiske myter, særlig gjenoppstandelsen av de døde med belønning og straff.

Mircea Eliade tror hebreere hadde en mening om lineær tid før deres kontakt med zoroastrismen. Imidlertid er han enig med Zaehner at jødedommen utdypet dens mytologi om lineær tid med eskatologiske elementer som hadde sin opprinnelse i zoroastrismen. I henhold til Eliade omfattet disse elementene etisk dualisme, myten om en frelser, og «en optimistisk eskatologi som proklamerte det godes endelige triumf».

Aggadah og folkeminnesamlinger

• Legendene om jødene, av rabbi Louis Ginzberg, er en nyskapende syntese av en omfattende mengde aggadah fra Misjná, de to Talmoder og Midrash. Ginzberg hadde en leksikalsk kunnskap om all rabbinsk litteratur, og hans mesterverk omfatter en stor mengde aggadot. Imidlertid skapte han ikke en antologi som viste disse aggadot tydelig, men isteden skrev han parafraser og omskrev dem til en fortløpende fortelling som dekket fem bind, fulgt av to bind med fotnoter som oppga bestemte kilder.
• Ein Yaakov er en samling av aggadisk materiale fra den babylonske Talmud sammen med kommentarer.
• Sefer Ha-Aggadah, «Legendenes bok», er en klassisk samling av aggadah fra Misjná, de to Talmuder og Midrash-litteraturen. Den ble redigert av Hayim Nahman Bialik og Yehoshua Hana Ravnitzky. De arbeidet for å sette sammen en omfattende og representativt oversikt av aggadah; et arbeid som tok hele tre år. Da de fant den samme aggadah mangfoldige utgaver fra ulike kilder valgte de stort sett de senere formen, den som ble funnet i den babylonske Talmud. Imidlertid presenterte de også en god del aggadot sekvensielt, ga dem en tidlig form fra den jerusalemske Talmud, og senere versjoner fra den babylonske Talmud, og fra en klassisk midrash-samlinger. I hvert tilfelle for hver aggadah er det oppgitt dens originale kilde. I deres første utgave oversatte de arameisk aggadot til moderne hebraisk. Sefer Ha-Aggadah ble først utgitt i november 1908 i Odessa, Russland, og deretter gjenopptrykket gjentatte ganger i Israel. I 1992 ble den oversatt til engelsk som «The Book of Legends», av William G, Braude.
• Mimekor Yisrael, av Micha Josef (bin Gorion) Berdyczewski. Berdyczewski var interessert i å samle og sette sammen folkeminne og legender fra det jødiske folk fra de eldste tider og opptil den moderne tidsalder. Hans samling omfattet en stor gruppe av aggadot, skjønt de var begrenset til de han betraktet som innenfor feltet folkeminne.

Litteratur

• Jewish Encyclopedia. Red. Cyrus Adler, et al. JewishEncyclopedia.com.
• Armstrong, Karen: A Short History of Myth. NY: Canongate, 2005.
• Ausubel, Nathan, red.: A Treasury of Jewish Folklore: The Stories, Traditions, Legends, Humor, and Wisdom of the Jewish People NY: Crown Publishers, 1990.
• Campbell, Joseph: The Masks of God: Occidental Mythology. NY: Penguin Compass, 1991.
• Dennis, Geoffrey: The Encyclopedia of Jewish Myth, Magic, and Mysticism. MN: Llewellyn Worldwide, 2007.
• Eliade, Mircea:
  • A History of Religious Ideas. Bind. 1. Overs. Willard R. Trask. Chicago: University of Chicago Press, 1978.
  • Myth and Reality. New York: Harper & Row, 1968.
  • Myths, Dreams and Mysteries. New York: Harper & Row, 1967.
• Irwin, William A.: «The Hebrews». (Frankfort et al. The Intellectual Adventure of Ancient Man. Chicago: U. of Chicago P., 1977. ss. 221-360.)
• Mimekor Yisrael: Classical Jewish Folktales, Micha Joseph bin Gorion, oversatt av I. M. Lask, 3 bind. Bloomington, Indiana University Press, 1976
• Mimekor Yisrael: Classical Jewish Folktales Abridged and Annotated Edition Micha Joseph bin Gorion. Dette er en ett-bindsutgave, forkortet og kommentert versjon, med introduksjon og innledende resyme av Dan Ben-Amos. Indiana University Press, 1990. ISBN 0-253-31158-6.
• Folktales of Israel Red. Dov Noy, med støtte fra Dan Ben-Amos. Chicago: Chicago University Press, 1963
• Jewish Folktales from Morocco, Red. Dov Noy, Jerusalem, 1964.
• Jewish Folktales from Tunisia, Red. Dov Noy, Jerusalem, 1964.
• «Hebrew Parallels to Indian Folktales», Journal of the Assam Research Society, 15 (1963), ss. 37-45.
• Magoulick, Mary: «What is Myth?» Folklore Connections. Georgia College State University. 22 May 2008.
• McGinn, Bernard: Antichrist: Two Thousand Years of the Human Fascination with Evil. NY: HarperCollins, 1994.
• Mintz, Jerome R.: Legends of the Hasidim: An Introduction to Hasidic Culture and Oral Tradition in the New World Chicago: Chicago University Press, 1968
• Four Master Folklorists And Their Major Contributions Peninnah Schram, fra Opening Worlds of Words, Peninnah Schram and Cherie Karo Schwartz
• Segal, Robert A.: Myth: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford UP, 2004.
• Zong In-Sob.: Folk Tales From Korea. Elizabeth: Hollym International, 1982.
• Graves, Robert: «Introduction», New Larousse Encyclopedia of Mythology (overs. Richard Aldington and Delano Ames), London: Hamlyn, 1968, ss. v-viii.
• The Epic of Gilgamesh. Overs. N.K. Sandars. NY: Penguin, 1960.
• Classical Hindu Mythology. Red. & overs. Cornelia Dimmitt & J.A.B. van Buitenen. Philadelphia: Temple UP, 1978.
• New American Bible. St Joseph Edition. NY: Catholic Publishing Co. (Benyttet som kilde for en del forskningsinformasjon om komparativ mytologi funnet i dens fotnoter.)
• Harris, Robert, Virtual Salt: A Glossary of Literary Terms, 2002