Istidskreps
Istidskreps er en gruppe krepsdyr som har en spredt utbredelse i de tidligere nedisede områdene i det nordlige Europa og Nord-Amerika. En antar at de var vanligere i perioden med store bredemte innsjøer ved slutten av siste istid, og at de nå lever som relikter i dype og kalde innsjøer.
Den svenske forskeren Sven Lovén påviste i 1860 at det i Vänern og Vättern forekommer krepsdyr som er nært i slekt med, eller identiske, med marine arter. Han mente at det kunne forklares med at havarmer var blitt avskåret fra havet, slik at de var blitt til innsjøer.[1]
Slike krepsdyr er seinere også funnet i andre innsjøer under marin grense i Nord-Europa. Det dreier seg om seks arter av storkrepser: tre amfipoder, to mysider og én isopod. Alle disse artene finnes i Norge, unntatt den opptil 7 cm lange isopoden Saduria entomon.[2] I tillegg regnes ofte minst to arter av hoppekreps til gruppen.[3] Også i Nord-Amerika finnes det ishavskreps, men det dreier seg her delvis om andre arter, for eksempel Diporeia.[4][5]
Vekten av innlandisen presset jordskorpen ned slikt at havet rett etter istiden dekket store områder som i dag er tørt land. Postglasial landhevning har ført til at havet har trukket seg tilbake. Ideene fra 1800-tallet om at istidskrepsene er «ishafsdjur» og «marin-glaziale Relikte» er erstattet med ny viten om evolusjonært opphav, spredningshistorie og økologiske krav hos disse dyrene. Nåtidens forskere mener likevel at det viktigste punktet i teorien er riktig, nemlig at utbredelsen skyldes at istidskrepsene spredte seg gjennom områder med stillestående vann ved istidens slutt.[6]
De nærmeste slektningene til istidskrepsene finnes i arktiske kystfarvann. Det eneste unntaket er firetornet istidskreps (Pallasiola quadrispinosa), som er en ren ferskvannsart og som har sine nærmeste slektninger i Bajkalsjøen.
Under isavsmeltningen var Østersjøen i flere perioder en ferskvannssjø. Skagerrak var sterkt påvirket av ferskvann fra Østersjøbassenget, og de norske innsjøene med istidskreps var fjordarmer med fersk- eller brakkvann. Høy temperatur, konkurranse og predasjon har fortrengt ishavskrepsene fra grunne innsjøer.[7] I Norge finnes istidskrepsene på Østlandet, spesielt i Østfold, Akershus og sørøstre deler av Hedmark, og på Jæren. En ferskvannsstrøm kan ha hjulpet dem med å spre seg til Jæren. Ferskvannsfiskene sik og lagesild har tilsvarende isolerte forekomster på Jæren.
Også andre dyregrupper har relikte former i nordeuropeiske innsjøer, for eksempel fisker som hornulke, krøkle, røye og laks. I Saimen og Ladoga lever den arktiske ringselen. Faunaen i Østersjøen har også et relikt preg, med flere istidskrepser, hornulke og ringsel. Selv i Det kaspiske hav er det et innslag av arter med nære slektninger i arktiske strøk. Her lever krepsdyrene Gammaracanthus caspius, Monoporeia microphthalma og fire Mysis-arter, sammen med kaspisel og siken Stenodus leucichthys.
Norske arter rediger
Tabellen viser de norske istidskrepsene.[8][9][6][10][11][12] Mysis relicta ble i 2005 splittet i fire arter, og tre av dem finnes i Norge: M. relicta i snever betydning forekommer naturlig bare på Østlandet, mens M. salemaai finnes på Jæren, og M. segerstralei i brakkvann i Finnmark.[13]
| Norsk navn | Vitenskapelig navn | Norsk utbredelse |
|---|---|---|
| Trollistidskreps | Gammaracanthus lacustris (ofte slått sammen med Gammaracanthus loricatus) | Mjøsa, Øyeren, Setten, Rødenessjøen, Øymarksjøen, Aspern og Store Le |
| Firetornet istidskreps | Pallaseopsis quadrispinosa (tidligere Pallasea quadrispinosa eller Pallasiola quadrispinosa) | Haldenvassdraget, noen innsjøer i Glommavassdraget, Mjøsa, Stokkalandsvatnet på Jæren; innført av mennesker i Trøndelag |
| Flatbent istidskreps | Monoporeia affinis (tidligere Pontoporeia affinis) | Haldenvassdraget, Rømsjøen, Store Le og i noen vann i Glommavassdraget, Mossevassdraget (Østmarka), Sognsvann, Nøklevann; Frøylandsvatnet på Jæren, utdødd i Orrevatnet |
| Mysis | Mysis relicta | Femsjøen, Rødenessjøen, Øgderen, Øyeren, Nugguren, Mjøsa, Hurdalssjøen og Nord-Elvåga; innført av mennesker i Trøndelag |
| Mysis salemaai | Stokkalandsvatnet på Jæren | |
| (en hoppekreps) | Limnocalanus macrurus | Haldenvassdraget, Glommavassdraget, Mjøsa, Hurdalssjøen, Randsfjorden og Tyrifjorden |
| (en hoppekreps) | Eurytemora lacustris | Haldenvassdraget, Enningdalsvassdraget og Store Le |
Referanser rediger
- ^ O. Holtedahl (1953). «‘Marine relikter’ i norske innsjøer». Norges geologi. 2. Oslo: Aschehoug. s. 724–728.
- ^ B. Kinsten (2012). De glacialrelikta kräftdjurens utbredning i Sverige (PDF). Göteborg: Havs- och vattenmyndigheten. ISBN 978-91-87025-01-3.
- ^ J. Särkkä, J.J. Meriläinen og J. Hynynen (1990). «The distribution of relict crustaceans in Finland: new observations and some problems and ideas concerning relicts» (PDF). Ann. Zool. Fennici. 27: 221–225. ISSN 0003-455X.
- ^ R.T. Dooh, S.J. Adamowicz og P.D. Hebert (2006). «Comparative phylogeography of two North American 'glacial relict' crustaceans». Mol. Ecol. 15 (14): 4459–4475. ISSN 1365-294X. PMID 17107476. doi:10.1111/j.1365-294X.2006.03095.x.
- ^ Zooplankton of the Great Lakes – Diporeia
- ^ a b R. Väinölä og H. Rockas (1990). «New distributional records on ’glacial relict’ crustaceans» (PDF). Ann. Zool. Fennici. 27: 215–220. ISSN 0003-455X.
- ^ T.F. Næsje og O.T. Sandlund. «Pungreke Mysis relicta faktaark nr. 30» (PDF). Artsdatabanken. Besøkt 27. desember 2011.
- ^ O.A. Mathisen (1953). «Some investigations of the relict crustaceans in Norway with special reference to Pontoporeia affinis Lindström and Pallasea quadrispinosa G. O. Sars». Nytt Mag. Zool. 1: 49–86. ISSN 0375-9490.
- ^ L.A. Vøllestad (1983). «Nye funn av istidsimmigrantene Pontoporeia affinis, Pallasea quadrispinosa og Mysis relicta i Norge». Fauna. 36 (4): 129–131. ISSN 0014-8881.
- ^ «Det gåtefulle mjøsdjupet» (PDF). Vassdragsforbundet. Arkivert fra originalen (PDF) 7. desember 2013. Besøkt 24. mai 2013.
- ^ I. Spikkeland og J.P. Vaaler (2016). «Istidskreps i Femsjøen 2016: en kartlegging av bestandene». Biologisk overvåkning av Haldenvassdraget. Ørje: Østfoldmuseene. s. 152–166. Arkivert fra originalen 13. september 2018. Besøkt 13. mai 2017.
- ^ O.T. Sandlund m.fl. (2022). «Femti år etter utsettingene av mysis (Mysis relicta) og firetornet istidskreps (Pallaseopsis quadrispinosa) i norske innsjøer: til gagn eller skade?». Vann. 57 (1): 23–37. ISSN 0042-2592.
- ^ A. Audzijonytė og R. Väinölä (2005). «Diversity and distributions of circumpolar fresh- and brackish-water Mysis (Crustacea: Mysida): descriptions of M. relicta Lovén, 1862, M. salemaai n. sp., M. segerstralei n. sp. and M. diluviana n. sp., based on molecular and morphological characters». Hydrobiologia. 544 (1): 89–141. ISSN 1573-5117. doi:10.1007/s10750-004-8337-7.