Henry Morton Stanley

Henry Morton Stanley (født John Rowlands; 28. januar 1841, død 10. mai 1904[9]) var en walisisk-amerikansk journalist mest kjent for sine oppdagelsesreiser i Afrika og sin jakt på den forsvunne misjonæren David Livingstone. Han var den første som endelig fastslo hva som er og ikke er kildene til Nilen, og som førstemann dro han ned hovedløpet til Kongofloden.[10] Dessuten grunnla han den senere hovedstaden Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo.

Henry Morton Stanley
Henry Morton Stanley 1.jpg
FødtJohn Rowlands
28. jan. 1841[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Denbigh, Wales
Død10. mai 1904[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (63 år)
London, England
Beskjeftigelse Journalist, oppdagelsesreisende, politiker[6], skribent[7]Rediger på Wikidata
Embete
  • Member of the 26th Parliament of the United Kingdom (1895–1900) Rediger på Wikidata
Ektefelle Dorothy Tennant
Mor Elizabeth Parry
Barn Denzil (adoptert)
Parti Det konservative partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Wales, Det forente kongerike Storbritannia og IrlandRediger på Wikidata
Gravlagt SurreyRediger på Wikidata
SpråkJournalist og oppdagelsesreisende
Utmerkelser Storkorsridder av Order of the Bath, Vega-medaljen (1883), Patron’s Medal (1873)[8], Grande médaille d'or des explorations (1878)Rediger på Wikidata
Signatur
Henry Morton Stanleys signatur

Stanley slo seg opp fra en fattig barndom. Hans ettermæle er delt: Noen betrakter ham som en genial ekspedisjonsleder, andre som en brutal undertrykker av afrikanere.

OppvekstRediger

Stanley ble født som John Rowlands i den walisiske byen Denbigh som den eldste av de fem barna Betsy Parry satte til verden utenfor ekteskap. Spebarnet ble etterlatt hos sin morfar som døde da gutten var fem år. Morens to brødre overlot ham til St Asaph arbeidsanstalt, der direktøren var kjent for å være en alkoholiker som tok seg «uanstendige friheter» overfor kvinnelige ansatte. Sin mor traff Stanley én gang, da hun dukket opp på arbeidsanstalten med to yngre barn som hun også etterlot der. En inspeksjon i 1847 avdekket at de voksne mennene på anstalten dyrket «enhver tenkelig last», og at barna delte seng to og to, et eldre barn og et yngre, noe som ble sterkt kritisert. Resten av livet viste Stanley tydelig frykt for enhver form for seksuell kontakt.[11]

Da han var ti, rømte han til noen slektninger, men ble sendt tilbake etter et døgn.[12] I sin svært upålitelige selvbiografi forteller Stanley hvordan klassen hans i St Asaph ble plaget av en brutal lærer, James Francis, og at han selv ledet et opprør mot denne læreren som slo ham ned og nærmest brakk ryggen hans. Men Stanleys klassekamerater beskrev Francis som en snill lærer, som ikke minst hadde oppmuntret Stanley og gitt ham ansvar for klassen når han selv var fraværende.[13]

Stanley forlot arbeidshuset 13. mai 1856, innledningen til en runde hos ulike slektninger som bare motvillig gikk med på å ta ham inn. Han bodde i Liverpool da en kaptein like før jul 1858 fikk øye på ham fra skipet sitt og tilbød ham hyre til Amerika.[14]

I AmerikaRediger

 
Visittkort fra 1872: Stanley og tjeneren Kalulu.

Han gikk i land i New Orleans i februar 1859. Ifølge ham selv traff han dagen etter Henry Hope Stanley,[15] New Orleans' mest kjente bomullshandler, og ble ansatt av ham. Senere skal bomullshandleren ha adoptert ham og gitt ham navnet Henry Stanley. I virkeligheten var det to jenter som ble adoptert, og bomullshandleren gjorde en erfaring med Stanley som fikk ham til å nekte omgivelsene noen gang å nevne waliseren igjen. Navnet Henry Stanley tok han selv, og prøvde seg frem med ulike mellomnavn som Morley, Moreland og Mortlake før han landet på Morton. En kvinne som kjente ham den gang, beskrev ham som «gløgg, men fæl til å skryte og finne på».[16] Moderne biografer mener hans eneste arbeidsgiver var kjøpmannen James Speake.[17]

Stanley meldte seg som soldat i sørstatshæren under den amerikanske borgerkrigen, 1. juni 1861. Her kalte han seg «menig William H. Stanley» og tjente i Dixie Grays (= sørstatsgrå), en avdeling frivillige tilsluttet 6. Arkansas-infanteriet.[18] I sin første trefning, i slaget ved Shiloh,[19] ble han tatt til fange av nordstatssoldater og brakt til en tyfus-befengt fangeleir ved Chicago. Noen av fangene fikk tilbud om frihet hvis de gikk over til nordstatenes styrker, som Stanley gjorde etter seks uker, 4. juni 1862. Han fikk dysenteri og deserterte etter noen måneder, dro til sjøs og kom tilbake til Liverpool. Han oppsøkte på nytt moren, som med harde ord avviste ham enda en gang.

Den 19. juli 1864 vervet Stanley seg i den amerikanske marinen og tjenestegjorde på fregatten «Minnesota». Da denne bombet en sørstatsbefestning i North Carolina, ble Stanley en av de få som deltok i borgerkrigen på begge sider.[20] Senere deserterte han sammen med en beundrende ung venn, Lewis Noe. I nesten ett år levde de i konflikt med loven, en periode full av svindel og løgn.[21] I 1865 dro Stanley ned Platte-elven i en flatbunnet båt sammen med en annen yngre beundrer, William Harlow Cook. Deretter dro alle tre til Tyrkia, der Stanley kom i krangel med noen tyrkere da han angrep en mann og stjal hesten hans. Stanley og Cook ble banket opp, mens Noe ble voldtatt av tyrkerne. Etter dette hatet Noe Stanley.

På vei tilbake til Amerika oppsøkte Stanley nok en gang sin mor, denne gang i en falsk offisersuniform han hadde fått sydd. Han påsto overfor moren at han var blitt utpekt til amerikansk marineoffiser på grunn av særs tapper innsats, og serverte historien om den rike bomullshandleren Stanley som skulle ha adoptert ham (i Tyrkia hadde han påstått at han var adoptert av en rik advokat i New York.[22]) Moren var tilstrekkelig imponert til å la ham bli en stund.

JournalistRediger

Våren 1867 fikk Stanley sin første faste jobb, som journalist i Missouri Democrat i St Louis. Som frilanser sendte han også artikler til aviser på USAs østkyst. Han ble fort kjent og populær med artikler fra indianerkrigenes siste fase. Det var stort sett snakk om fredsforhandlinger, men redaktørene ønsket oppslag om kamper og sammenstøt. Dette fikk de fra Stanley, som skrev at indianerne, «tro mot sine løfter, tro mot sin blodtørst, tro mot sitt ville hat til den hvite rase,(...) er på krigsstien». Redaktør Bennett i New York Herald la merke til Stanleys upålitelige, men fargerike skildringer fra det ville vesten, og hyret ham til å dekke den britiske straffeekspedisjonen som ble forberedt mot keiseren av Abyssinia. I Suez bestakk Stanley telegrafisten til å sende hans rapport først, og ved et rent lykketreff for Stanley brast telegrafkabelen gjennom Middelhavet umiddelbart etterpå. Dermed måtte konkurrentenes artikler sendes med skip, og Stanley hadde landet et skup for Herald. Han var i Kairo da han i juni 1868 ble ansatt som avisens faste utenrikskorrespondent.[23]

1871–72: Jakten på LivingstoneRediger

 
Stanleys rute til Livingstone.

Høsten 1868 hadde den skotske oppdageren og misjonæren David Livingstone oppholdt seg to og et halvt år i området rundt Tanganyikasjøen, uten kontakt med andre hvite. Det kom da melding om at han var på vei mot østkysten av Afrika (Zanzibar). Det siste man hørte fra Livingstone, var et brev skrevet ved Tanganyikasjøen 30. mai 1869. Fra slutten av 1869 hadde den fungerende britiske konsulen i Zanzibar, dr. John Kirk, sendte tre karavaner med forsyninger til ham, men bare én nådde frem.

Stanley hevdet at redaktør Bennett kalte ham Paris i 1869 for å betro ham oppgaven med å finne Livingstone. Trolig skjedde det ikke slik, for Stanley rev ut dagboksidene sine fra denne perioden, og uansett begynte han først letingen våren 1871, halvannet år senere. For å forvirre konkurrenter, satte han ut rykter om at det var Rufiji-elven han planla å utforske.[24] Den 21. mars 1871 startet Stanley en ekspedisjon fra Bagamoyo på østkysten for å finne Livingstone inne i landet. Han holdt streng disiplin underveis. Afrikanske deltagere som prøvde å desertere, ble fanget inn igjen og pisket, men deserteringen fortsatte. Sykdom herjet både blant transportdyr og menn.[25] Da en av de to hvite som fulgte Stanley, William Farquhar, ble for syk til å kunne fortsette, bare etterlot Stanley ham, og fem dager senere døde han. Den andre hvite, John Shaw, avfyrte en natt et skudd gjennom Stanleys telt – Shaw ble også etterlatt da han ble for syk til å følge de andre.

Samtidig hadde det brutt ut krig mellom lokale stammer og arabiske kjøpmenn og slavehandlere, og for å komme videre, deltok Stanleys ekspedisjon på arabisk side. Araberne ble slått og delvis spist,[26] men Stanley og hans menn unnslapp og måtte ta en omvei for å fortsette.

På veien kjøpte Stanley fri en ung slavegutt, Kalulu, som ble hans personlige tjener og etter hvert en slags adoptivsønn. Om ham skrev han senere boken My Kalulu, Prince, King, and Slave.[27]

 
«Dr. Livingstone, I presume?»

Rundt den 10. november[28] møtte endelig Stanley Livingstone i Ujiji ved Tanganyikasjøens bredd, ifølge ham selv med de berømte ordene «Dr. Livingstone, I presume?» (Dr. Livingstone, formoder jeg?). Moderne biografer mener at Stanley fant på disse ordene langt senere, både fordi han rev ut siden som beskriver møtet fra dagboken sin, og fordi Livingstone etterpå ikke kunne huske at de ble sagt.[29]

Ifølge Stanley fikk han og Livingstone nærmest et sønn-far forhold, slik han feilaktig hadde fremstilt forholdet til bomullshandleren i New Orleans; Stanley ble hos Livingstone i fire måneder. I løpet av denne perioden foretok de en padletur til nordenden av sjøen for å finne ut om den er en kilde til Nilen, noe de oppdaget at den ikke er. Da Stanley dro tilbake til østkysten, ville han ha med seg Livingstone, men denne ble igjen for å fortsette å lete etter Nilens kilder. Ettersom han døde 13 måneder senere, fikk man aldri hans versjon av forholdet dem imellom.[30]

Berømmelse og problemerRediger

 
Stanley i 1884.

Da Stanley kom tilbake til England fra Afrika, skrev han boken How I found Livingstone som ble en bestselger, selv om mange reagerte på brutaliteten i den og oppfattet Stanley som en barbar. En jublende fransk presse sammenlignet Stanleys reise med Napoleons ferd over Alpene. Siden Stanley skrøt av å ha skutt ned enhver som stod i veien for ham, møtte general Sherman ham til frokost i Paris og sammenlignet Stanleys reise med sin egen «marsj mot havet»[31] med brent jords taktikk. Men britene var åpenlyst kritiske. Royal Geographical Society hadde også sendt en ekspedisjon for å lete etter Livingstone, og møtte til sin forferdelse på Stanley i Afrika da han var på hjemvei. Mellom linjene leses forbitrelsen over at deres landsmann var blitt funnet av en som verken var noen oppdagelsesreisende eller ordentlig engelsk, men en penny-a-liner, en amerikansk tabloid-journalist. Briter bemerket også at Stanleys amerikanske aksent endret seg til walisisk når han ble opprømt. Det ble sagt at han egentlig var waliser og født utenfor ekteskap, noe som bekymret Stanley som konsekvent hadde utgitt seg for å være født og oppvokst i USA. Noen ganger utga han seg for å være fra New York, andre ganger fra St Louis, og Mark Twain hadde derfor sendt gratulasjoner til sin fellow Missourian.[32]

Familien, som tidligere ikke hadde vært interessert i ham, presset ham for penger for ikke å røpe hans bakgrunn.[33] Virkelig ille var det at før avreisen hadde Stanley inngått forlovelse med Katie Gough-Roberts fra hjembyen Denbigh. Skremt av kvinners fysiske nærhet var det perfekt for ham å ha en kjæreste som befant seg på et annet kontinent. Men han planla bryllup når han kom tilbake, og fra Afrika skrev han brev til Katie om sin kjærlighet, og betrodde henne hemmeligheten om sin tvilsomme bakgrunn.[34] Dette fikk han angre da han kom tilbake, og oppdaget at Katie i mellomtiden hadde giftet seg med en arkitekt. Han skrev og ba om å få sine brev tilbake, men Katie ville bare overlevere dem personlig. Da hun kom på døren med dem, sendte Stanley sin hovmester for å hente dem, men hun nektet å gi dem fra seg til andre enn Stanley, og han ville ikke komme til døren. Dermed beholdt hun Stanleys brev. Nå måtte han bare stole på at hun ikke røpet ham.[35]

Henry Rawlinson, president for Royal Geographical Society, skrev til the Times at det var Livingstone som hadde funnet Stanley, ikke omvendt. Det gikk også rykter om at Stanley hadde forfalsket Livingstones brev, og aldri hadde møtt ham. Det ble reist tvil om Livingstones teori om Lualaba som Nilens kilde. Stanley delte den tvilen, men kunne vanskelig forstå at disse hjemmesitterne kunne ha så liten respekt for Livingstones teorier. Stanleys egne arbeider ble kalt «sensasjoner» som selskapet ikke ville forholde seg til, i stedet for seriøse fakta. Men Daily Telegraph og New York Herald støttet ham såpass at han ble rehabilitert av Royal Geographical Society i nærvær av dronning Victoria. Høsten 1872 tildelte de ham medaljen Patron's Medal for å ha funnet Livingstone.[36] Likevel følte Stanley at alt dette oppstyret fortsatte å klebe ved ham.[37]

1874–77: Den store trans-afrikanske ekspedisjonenRediger

Stanley var en av bårebærerne da det hjemsendte liket til Livingstone ble stedt til hvile i Westminster Abbey 18. april 1874. Livingstone hadde trodd at Lualabaelven (som oppstår i nåværende Zambia) var kilden til Nilen, og Stanley følte det var hans plikt å undersøke om dette stemte. Han ønsket også å avgjøre endelig om Victoriasjøen eller Tanganyikasjøen var kilder, slik det ble påstått fra ulike hold.

Han klarte å få finansiert ekspedisjonen med like store summer fra engelske The Daily Telegraph og New York Herald.

VictoriasjøenRediger

 
De sentralafrikanske sjøene.

Som forrige gang startet Stanley fra Bagamoyo, den 17. november 1874. Han hadde hyret inn over 200 afrikanske bærere, de fleste av lederne deres hadde også vært med på Livingstoneekspedisjonen. I tillegg tok Stanley med tre hvite, og adoptivsønnen Kalulu. Ekspedisjonen bar med seg en jolle, «Lady Alice», som kunne deles opp under bæringen. Det første målet var Victoriasjøen.

Det ble en hard marsj, preget av sykdom, sult, desertering og kamp med lokale stammer. Stanley brukte harde midler for å nå frem, desertører ble påsatt lenker eller pisket, og innfødte som angrep ble skutt ned. Til tross for dette led følget store tap og heller ikke de hvite ble spart, den 16. januar 1875 døde én av dem, Edward Pocock, av kopper. Etter over tre måneders marsj var de fremme ved sjøen 27. februar 1875. Stanley fikk satt sammen «Lady Alice» og dro ut med ti afrikanere, resten av den utslitte gruppen fikk hvile på land.

I 57 dager seilte og rodde de rundt sjøen, og kartla bredden hele veien. Stanley stadfestet at det nordre utløpet virkelig var en av Nilens kilder, slik John Speke tidligere hadde hevdet. Han fant også et stort innløp til sjøen fra vest, Kagera-elven, som er den fjerneste kilden til Nilen. Disse viktige oppdagelsene kom dog med en bismak: Flere ganger ble de truet eller angrepet av lokale stammer, og måtte drepe for å få kontroll over situasjonen.[38] De vendte tilbake til hovedgruppen 5. mai, der enda flere hadde omkommet av sykdom (deriblant en av de hvite, Frederick Barker).

TanganyikasjøenRediger

Stanley og følget forlot Victoriasjøen og gjorde et mislykket forsøk på å nå Albertsjøen (men han så Edvardsjøen som den første hvite mann). Deretter gikk de til Tanganyikasjøen og nådde Ujiji 27. mai 1876. Stanley brukte nå 51 dager på å reise rundt hele sjøen, som det første mennesket.[39] Han kunne fastslå at den er den lengste innsjøen i verden, og den nest dypeste. Enda viktigere var at han kunne bekrefte at den kun har ett utløp: Lukuga som renner ut i Lualaba. Hvis den skulle være en kilde til Nilen, måtte det være via Lualaba.

Fortsatt var det mange i følget som forsvant på grunn av sykdom og desertering, Kalulu tilhørte den siste gruppen og måtte fortsette marsjen i lenker.

Ned KongoflodenRediger

 
Kongofloden

Stanley nådde Lualaba den 17. oktober, følget hans var da kritisk redusert. For å kunne fortsette nedover Lualaba, betalte han Sentral-Afrikas viktigste arabiske slavehandler, Tippu Tip, slik at han og hans menn skulle følge med det første stykket. Tippu Tip håpet at dette ville åpne nye områder for å få tak i slaver.[40] Den 5. november startet de nedover elven, 28. desember skilte de lag med Tippu Tip og Stanley fortsatte med 143 av sine egne folk.

Flere steder ble de truet eller angrepet av lokale stammer (32 ganger ifølge Stanley, selv om dette nok er en overdrivelse,[41]) og måtte drepe for selv ikke å bli drept. Generelt mener moderne biografer at Stanley i sine bøker overdriver omfanget av disse sammenstøtene.[42]

Ekspedisjonen ble også utsatt for sykdommer, sult og farlige stryk. Den 29. mars 1877 omkom seks deltagere, deriblant Kalulu, i et stryk, og den 3. juni omkom den siste hvite følgesvennen, Frank Pocock, i et annet stryk.

Stanley hadde allerede 7. februar skjønt at Lualaba endte i Kongofloden, da en innfødt kalte den Ikuta Yacongo. All tvil om dette ble lagt til side da han nådde vestkysten 10. august. Av dem som reiste med ham omkom 117, han fulgte de gjenværende sjøveien hjem til Zanzibar.

Da han kom tilbake til England skrev han boken Through the Dark Continent om ferden. Fra flere hold ble han kritisert for brutalitet under ekspedisjonen, spesielt gjaldt dette sammenstøtene med stammefolk ved Victoriasjøen. Særlig var Stanleys gamle fiende Dr. Kirk aktiv i kritikken, og den bygde delvis på feilaktig informasjon.

I den belgiske kongens tjenesteRediger

Kong Leopold II av Belgia hadde i nesten 20 år ønsket seg en koloni i Afrika. Stanley møtte ham første gang 10. juni 1878, da ga kongen inntrykk av at han kun hadde humanitære motiver for sitt kolonieventyr. Basert på det valgte Stanley i november å undertegne en femårskontrakt med kongen, der oppgaven var å foreta utforskning av og bygge opp handelsstasjoner i Kongo. I tillegg skulle han undertegne kontrakter med de lokale høvdingene, for å regulere forholdet mellom kongens interesser og høvdingenes styringsrett.

I august 1879 var han tilbake i Kongo med fire dampbarkasser, 69 av sine gamle afrikanske følgesvenner og noen hvite ansatte, og begynte ferden oppover Kongofloden. Langs elven kjøpte eller leide han grunn av de lokale høvdingene, der han bygget i alt fem stasjoner og i tillegg veier forbi strykene. En av stasjonene kaltes Léopoldville, den senere hovedstaden Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo.

Mange av deltagerne døde underveis av tropiske sykdommer. Stanley måtte dessuten konkurrere med den franske oppdageren Pierre Savorgnan de Brazza, som grunnla Brazzaville, den nåværende Republikken Kongos hovedstad, tvers ovenfor Léopoldville.

I 1882 dro Stanley tilbake til Europa på grunn av stadige alvorlige sykdomsanfall. Etter opphold i Brussel (der han møtte kongen) og Paris dro han tilbake til Kongo på slutten av året for å fortsette å anlegge handelsstasjoner oppover Kongofloden. Han oppdaget da til sin fortvilelse at hans egen utforskning av floden hadde gitt arabiske slavehandlere fra østkysten mulighet til å herje i store deler av Kongo.[43] Sommeren 1884 forlot Stanley nok en gang Afrika, og beskrev hendelsene i Kongo med boken The Congo and the Founding of its Free State. Han måtte godta at kongen sensurerte boken og la til egne ting.

Det viste seg etterhvert at kongen hadde løyet for Stanley når det gjaldt planene for Kongo, og samarbeidet opphørte høsten 1886. Samme året døde Stanleys mor, og han fridde til en rik engelsk maler, Dorothy Tennant.

1887–89: Redningsaksjon for Emin PashaRediger

Emin Pasha var en lege som general Gordon hadde utpekt til guvernør for den sydlige delen av Sudan, Ekvatorialprovinsen. Han var opprinnelig tysk (Eduard Schnitzer), men utga seg for å være araber. Som en følge av den islamske oppstanden i Sudan, der general Gordon ble drept, var Emin Pasha i 1886 blitt isolert fra sine oppdragsgivere i Egypt. Det ble reist krav i England om at han måtte bli «reddet», delvis motivert av et ønske om å legge området under britisk innflytelse.[44] En redningskomite ble etablert, og Stanley ble utpekt til å lede ekspredisjonen.

Denne gangen tok han med seg ti andre engelskmenn, seks av dem var offiserer. Ekspedisjonen var svært godt utrustet, bl.a. med et stort våpenlager som delvis skulle overlates til Emin Pasha. Den besto av 805 personer da den startet oppover Kongofloden våren 1887, inkludert Tippu Tip og 96 av hans følge. Stanley fikk snart et stort problem: Det manglet båter til å frakte hele følget og forsyningene opp til Ekvatorialprovinsen raskt nok. Han bestemte derfor 22. april å splitte ekspedisjonen i to, en baktropp skulle passe mesteparten av forsyningene ved en sideelv til floden, mens en fortropp skulle bevege seg raskt mot Albertsjøen der han regnet med å treffe Emin. Tippu Tip fikk i oppdrag å skaffe bærere til baktroppen slik at den kunne følge etter til Albertsjøen. En av de engelske offiserene, major Barttelot, skulle kommandere baktroppen.

 
Stanley sammen med offiserene i fortroppen under redningsaksjonen for Emin Pasha, Kairo, 1890. Fra venstre : Dr. Thomas Heazle Parke, Robert H. Nelson, Henry M. Stanley, William G. Stairs, og Arthur J.M. Jephson

Fortroppen dro i vei 28. juni. Fordi den hadde for få båter og på grunn av stryk måtte ekspedisjonen ofte kjempe seg gjennom den beryktede og ukjente Ituriskogen,[45] der mannskapet ble angrepet av lokale stammer med giftpiler og ulike feller. Dessuten herjet sykdom og sult, og mange døde eller deserterte. Deserteringen ble noe redusert etter at Stanley hengte en av desertørene, og 10. november hadde fortroppen endelig kommet seg gjennom skogen og ut i åpent lende. Den kom frem til Albertsjøen 13. desember, men selv der måtte den slåss med de innfødte. Til slutt traff Emin Pasja og Stanley hverandre i Kavalli på vestbredden av sjøen, 29. april 1888, og begynte å diskutere hvordan han skulle «reddes». Stanley ville helst ta med seg Emin og hans menn til Victoriasjøen, der de kunne opprette et engelsk overherredømme.

Stanley var urolig over at baktroppen ennå ikke hadde tatt dem igjen, og startet derfor 16. juni en retur nedover floden med en del av følget. De traff en av baktroppens engelske medlemmer 17. juni, som fortalte en fæl historie: Baktroppen var blitt stående på stedet hvil siden Tippu Tip ikke hadde skaffet bærere. De engelske offiserene i baktroppen hadde mishandlet, voldtatt og drept flere av sine afrikanske følgesvenner, som en reaksjon hadde major Barttelot[46] blitt skutt av en av dem. En av offiserene, James Jameson, hadde kjøpt en 11 år gammel pike og gitt til lokale kannibaler, slik at han kunne betrakte og tegne at hun ble drept, delt opp, kokt og spist. Stanley overtok kommandoen og ledet baktroppen gjennom Ituriskogen og frem til fortroppen, som de nådde 20. desember.

I mellomtiden hadde Emins soldater gjort opprør og tatt Emin og en av Stanleys offiserer til fange. Dermed brast Stanleys håp om å bruke dem til å opprette britisk herredømme i Sentral-Afrika. Emin og offiseren klarte å unnslippe, og 10. april 1889 brøt redningsekspedisjonen leir og startet ferden mot østkysten, den hadde da vokst til 1330 personer. På veien så og kartla Stanley Ruwenzorifjellene som første hvite mann, og han fastslo også at Edvardsjøen er en separat innsjø (han hadde sett vannet i 1875, men trodd det var en bukt av Albertsjøen. Denne er også en av kildene til Nilen). Som på mange tidligere ekspedisjoner måtte også denne slåss med lokale innbyggere for å nå frem.

Ekspedisjonen nådde østkysten 3. desember, ved Bagamoyo. Dagen etter holdt rikskommissær for Tysk Øst-Afrika, Hermann von Wissmann, en bankett for lederne av redningsekspedisjonen. Under denne klarte Emin Pasha å falle ut av et vindu han trodde var utgangen til en veranda, og ble hardt skadet og kunne ikke forlate sykehuset før slutten av januar neste år. I 1892 ble Emin halshugget av arabere i det indre av Afrika.

På vei tilbake til Europa skrev Stanley boken In Darkest Africa om redningsekspedisjonen. Boken inneholdt forsiktig kritikk av Barttelot og Jameson, noe som førte til kraftige reaksjoner fra deres etterlatte familier. Dette utviklet seg til en offentlig diskusjon som på nytt brakte frem anklager om Stanleys brutalitet.

Senere årRediger

Da Stanley kom tilbake til England, fikk han tilbud av dronning Victoria om å bli adlet, men måtte avslå da han trengte sitt amerikanske statsborgerskap for å forsvare rettighetene til sine bøker i USA.[47] Han fikk dog senere (1899) storkorset av Bathordenen, som ga ham rett til tiltaleformen Sir Henry.

 
L'Amour Blessé, et av bildene Dorothy Tennant malte (1895)

Dorothy Tennant var nå svært interessert i ham og fikk ham til å fri. De ble gift i Westminster Abbey 12. juli 1890, i en nesten kongelig seremoni. De fremmøtte tilhørte det aller øverste lag av det engelske samfunn (Stanleys forlover var en greve som representerte kong Leopold), men ikke en eneste av hans egen familie var til stede.

Stanley fikk tilbud fra både engelske interesser og kong Leopold om å bli øverste administrator for deres områder i Afrika, men Dorothy nektet ham å reise ut flere ganger.[48] Isteden presset hun ham til å stille til valg som representant i Underhuset; for å få lov til dette ble han i mai 1892 på nytt britisk statsborger. Han kom ikke inn i 1892, men derimot på andre forsøk i 1895. Dette var et verv Stanley hverken ønsket eller likte.[49]

Stanley og konen klarte aldri å få egne barn, derfor adopterte de en fjern slektning av Stanley – Denzil Stanley – som han ble svært glad i.[50]

På denne tiden begynte Stanley å få rapporter om grusomhetene begått av belgierne i Kongo. Han avbrøt da sitt vennskap med kong Leopold og skrev en artikkel i The Times om hva som foregikk.[51]

Stanley ble etterhvert utsatt for diverse plager forårsaket av strabasene i Afrika, først og fremst magekatarr, men også hjerneslag. Han døde 10. mai 1904 mens han hørte klokkeslagene fra Big Ben.[52]

EttermæleRediger

Allerede mens Stanley levde sto det strid om hans person: Noen betrakte ham som en genial ekspedisjonsleder, andre som en brutal undertrykker av afrikanere. Da han f.eks. kom hjem fra sin store trans-afrikanske ekspedisjon, ble han både hyllet som en av historiens største oppdagere[53] og anklaget for å være en bølle.[54] Denne dualismen har fortsatt helt frem til vår tid, og illustreres i forordet til Tomm Kristiansens biografi: «Hans legendariske reise inn i det mørke og ville Afrika tilhører gutteboklitteraturens førstedivisjon... Etter å ha bodd noen år i Afrika, opplevde jeg at historien om eventyreren fikk andre farger... Da ble fortellingen anderledes, og ikke for barn.»[55]

Et problem for biografer har vært at Stanleys familie i 1982 solgte store deler av hans etterlatte papirer til Det kongelige sentralafrikanske museet i Brussel, der de ble innelåst uten å ha vært undersøkt.[56][57] Dette endret seg i 2002 da den fremstående engelske biografen Tim Jeal fikk tilgang til samlingen. På grunnlag av dette skrev han i 2007 en apologetisk biografi om Stanley, der han angriper det dårlige ryktet Stanley har fått. Ut fra kildematerialet hevder han å kunne vise at mesteparten av det Stanley har blitt anklaget for er overdrivelser.[58]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Henry Morton Stanley, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henry-Morton-Stanley, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118616781, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Hansard 1803–2005, Hansard-ID sir-henry-stanley, besøkt 22. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Henry Stanley (1841 - 1904)», biografi, BBC History
  10. ^ Jeal side 5: «He had just become the first man in history to have followed that great river 1,800 miles from the heart of the continent»
  11. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 21-22), Papermac 2000, ISBN 0-333-76544-3
  12. ^ Jeal side 24: «He had spent a happy day and night in an ordinary home and witnessed the natural affection between a mother and her sons.»
  13. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 24)
  14. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 23)
  15. ^ Henry Hope Stanley, bomullshandleren
  16. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 23-24)
  17. ^ Jeal side 37: «The fact that James Speake was John Rowland's only benefactor is proved beyond doubt»
  18. ^ Stanley i slaget ved Shiloh
  19. ^ Stanleys beskrivelse av slaget ved Shiloh
  20. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 25)
  21. ^ Jeal side 55: «thinking himself above, or at least outside, the framework of rules by which ordinary people lived their lives.»
  22. ^ Jeal side 62: «So plainly, at this date the best-known cotton magnate in New Orleans had not finally been selected as his adoptive father.»
  23. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 26)
  24. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 29)
  25. ^ Jeal side 106: «in a few weeks Stanley's weight plummeted from 170 to 130 pounds
  26. ^ Jeal side 111: «faces, genitals and stomachs were all boiled and eaten by Mirambo's men, mixed with a little rice and goat meat
  27. ^ Stanleys bok om Kalulu
  28. ^ Jeal side 120: «A date in late October or early November is nevertheless all but certain»
  29. ^ Jeal side 118: «In fact, in no letter written by Livingstone after the meeting have I been able to find a single mention of those most unusual words, which Livingstone would surely have quoted had they really been adressed to him.»
  30. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 30)
  31. ^ General Shermans «marsj mot havet»
  32. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 31-32)
  33. ^ Jeal side 138: «Jones had come to London to ask for money, and accepted his stepson's verbal lashing philosophically. He knew that Henry wanted to keep him quiet, and would pay
  34. ^ Stanleys brev til Katie Gough-Roberts
  35. ^ Adam Hochschild: King Leopold's ghost (s. 29-32)
  36. ^ Royal Geographical Society, Patron's Medal tildelt Stanley i 1871
  37. ^ Stanley:View on Africa (s. 13)
  38. ^ Jeal side 171: «incidents that would damage his moral reputation so seriously that his subsequent achivements would never properly be recognized.»
  39. ^ Jeal side 186: «He was the first man to have circumnavigated Tanganyika.»
  40. ^ Jeal side 191: «The outcome might be the opening up of a vast new area in which to steal ivory, and capture slaves.»
  41. ^ Jeal side 515: «These assertions are fantasy like the 32 battles.»
  42. ^ Jeal side 201: «it qualifies as one of his classic exaggerations.»
  43. ^ Jeal 274: «the murderers were the Arabs of Nyangwe, who had been emboldened by his epic journey to come thus far on the mighty Lualaba.»
  44. ^ Jeal side 318: «this left the way open for Britain to make Buganda a protectorate when the time was ripe, and perhaps Equatoria too.»
  45. ^ Jeal side 355: «Evil hangs over this forest as a pall over the dead... whoever enters within its circle becomes subject to Divine wrath.»
  46. ^ Jeal side 356: «the major had an intense hatred of anything in the shape of a black man»
  47. ^ Jeal side 391: «Even so, it was very painful, given Henry's background, to be obliged to sacrify a knighthood for money – however large the sum.»
  48. ^ Jeal side 429: «Though Stanley permitted Dorothy to deny him his very last chance to redeem himself in Africa after all the mud-slinging over the Rear Column, he felt bitterly angry with her. There would now be no crowning final chapter to his African career.»
  49. ^ Jeal side 437: «And life as a Member of Parliament turned out to be every bit as bad as he had expected.»
  50. ^ Jeal side 454: «The idea of being for Denzil what no man had ever been willing to be for him when he had been abandoned lay at the heart of his great love for his adopted son.»
  51. ^ Jeal side 446: «he made it very clear that truly horrifying crimes really had been committed by Belgians»
  52. ^ Hans siste ord ifølge Jeal side 463: «'How strange', he murmured, 'so that is time'.»
  53. ^ Jeal side 221: «London's Daily News was not untypical: `It is very doubtful whether in all the roll of history's adventurous travellers there is recorded one who did a greater deed.´»
  54. ^ Jeal side 221: «Although his two fiercest critics, Colonel Henry Yule, an RGS gold medallist, and the socialist writer H. M. Hyndman, praised his journey as `the greatest feat in the history of discovery´, they mounted a campaign against him, so skilful and prolonged that his reputation would be permanently damaged.»
  55. ^ Kristiansen side 11
  56. ^ Jeal side 8 om to tidligere biografer: «Both men had complained bitterly (and who could blame them?) that they had been denied access to the enormous collection of papers that the Stanley family had sold»
  57. ^ Kristiansen side 12: «Det private arkivet har siden forsvunnet i det John Bierman kaller "et akademisk svart hull"»
  58. ^ Jeal side 475: «Facts, too, can change reputations, and there are more than enough in the mighty family archive in Brussels to make sure that, one day, Henry Morton Stanley will no longer be a scapegoat for the post-colonial guilt of successive generations.»

LitteraturRediger

  • Jeal, Tim (2007): Stanley – The Impossible Life of Africa's Greatest Explorer. London: Faber and Faber Limited, ISBN 978-0-571-22103-5. Denne Stanleybiografien bygger på et større kildemateriale enn tidligere biografier ettersom Tim Jeal fikk adgang til den store Stanleysamlingen i Det kongelige sentralafrikanske museum i Brussel, og fikk lese mange brev, dagbøker og andre dokumenter som var ukjente for tidligere biografer.
  • Kristiansen, Tomm (1998): Mørk safari – Beretningen om Henry M. Stanley. Oslo: J. W. Cappelens Forlag, ISBN 82-02-18606-4
  • Arnesen, Odd og Stabel, W. W. (1941): Reis og finn Livingstone. Oslo: Aschehoug.

Eksterne lenkerRediger