Magekatarr eller gastritt er en betennelse i magesekkens slimhinne. Betennelsen kan være symptomfri, men også forårsake plager som svie, brenning og ubehag i mellomgulvet. Begreper brukes ofte upresist ved slike plager, og krever egentlig mikroskopisk undersøkelse av magesekkslimhinnen.[1]

Det finnes to typer magekatarr. Den ene er akutt og den andre er kronisk. Akutt magekatarr skyldes ofte store mengder alkohol, men kan også utvikle seg som bivirkning ved bruk av enkelte legemidler som kroppen ikke tåler, spesielt sure medikamenter som NSAIDs som acetylsalisylsyre, naproxen og andre.[1] Ved høyt stressnivå vil stimulering via vagusnerven bidra til øket produksjon av saltsyre i magesekken som kan etse på magesekken og forårsake gastritt. Dette gir hevelse og rødhet, små sår eller punktblødninger i slimhinnen, og kan kanskje utvikle seg videre til magesår.[1]

Kronisk magekatarr er den mest vanlige og oppstår ofte ved langvarig påvirkning, slik som hos pasienter med bakterien Helicobacter pylori i mageslimhinnen (type B). Hos andre ser det ut til at en sykdomstilstand der det er kroppens eget immunforsvar som angriper mageslimhinnen, altså en autoimmun reaksjon, er ansvarlig, (type A).[1]

På 1970-tallet var det vanlig å behandle kronisk gastritt og magesår med såkalt vagotomi, som er en operasjon der bukhulen ble åpnet og fine nervefibere av vagusnerven på overflaten av mavesekken ble klippet. Nyere, syrehemmende legemidler og trippelkur mot eventuell infeksjon av Helicobacter pylori har gjort vagotomi til en uaktuell operasjon.

Kronisk gastritt karakteriseres av ansamling av hvite blodceller i slimhinnen, og steg for steg ødeleggelse av kjertelstrukturer. På grunn av dette vil syresekresjonen svekkes og opphøre. Intrinsic factor er et stoff som også produceres i mageslimhinnen. Hvis man mangler dette kan det føre til pernisiøs anemi, med manglende opptak av vitamin B12.[1]

Referanser rediger