Emin Pasha
Mehmed Emin Pasha (født 28. mars 1840, død 23. oktober 1892)[8] var en tysk lege, oppdager og koloniadministrator. Han var døpt Eduard Carl Oscar Theodor Schnitzer[9] og var av tysk-jødisk avstamning; pasja var en osmansk ærestittel som ble tildelt ham.
| Emin Pasha | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Isaak Eduard Schnitzer 28. mars 1840[1][2][3][4]  Opole | ||
| Død | 23. okt. 1892[1][2][3][4] (52 år) Fristaten Kongo[5] | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, lege, ornitolog, zoolog, zoologisk samler | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen Det osmanske rike | ||
| Medlem av | Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Alte Breslauer Burschenschaft der Raczeks[6] | ||
| Utmerkelser | Vega-medaljen (1890) Founder’s Medal (1890)[7] | ||
Biografi rediger
Han ble født i Opole i Schlesien[8] i en jødisk middelklassefamilie. De flyttet til Neisse da han var to år. Etter at faren døde i 1845 giftet moren seg med en ikke-jøde, og både hun og barna døpte seg luthersk. Eduard studerte ved universitetene i Breslau, Königsberg og Berlin, og kvalifiserte seg som lege i 1864. Han fikk likevel ikke lov til å praktisere som lege, og dro derfor til Konstantinopel for å gå i osmansk tjeneste.
På veien stoppet han i Antivari i Montenegro, der han ble vel tatt imot av den lokale befolkningen og startet legepraksis. Han var god med sprog og lærte seg tyrkisk, albansk og gresk. Han ble karanteneoffiser for havnen, og dro først videre i 1870 for å slutte seg til staben til Ismail Hakki Pasha, guvernør over Nord-Albania. I denne tjenesten reiste han over store deler av Det osmanske riket.
Da Hakki Pasha døde i 1873 dro Eduard tilbake til Neisse med Pashas enke og barn, og lot som om de var hans egen familie. Han forlot dem plutselig i september 1875, og dukket igjen opp i Kairo og fortsatte videre til Khartoum, som han nådde i desember. Der tok han navnet Mehemet Emin (arabisk Muhammad al-Amin), startet legepraksis og begynte å samle planter, dyr og fugler, som han delvis sendte til museer i Europa. Selv om noen betraktet ham som muslim, er det ikke klart om han faktisk konverterte.
Charles George Gordon, som da var guvernør over Ekvatorialprovinsen, hørte om Emin og inviterte ham til å bli øverste militærlege i provinsen. Emin ankom dit i mai 1876. Gordon sendte straks Emin på diplomatiske reiser til Buganda og Bunyoro i syd, der han ble populær med sitt beskjedne vesen og sitt flytende luganda.
Etter 1876 gjorde Emin Lado til sin base, og sendte ut flere ekspedisjoner derfra. I 1878 utpekte khediven i Egypt ham til Gordons etterfølger som styrer av provinsen, og ga ham tittelen Bey.[10][11] Til tross for den imponerende tittelen hadde Emin liten makt, de få tusen soldatene under hans ledelse hadde kun kontroll over små områder rundt utpostene sine. Dessuten tok ikke hans overordnede i Khartoum hensyn til Emins forslag om forbedringer i provinsen.
På grunn av opprøret til Muhammad Ahmad, som begynte i 1883, ble Ekvatorialprovinsen avskåret fra resten av verden. Året etter marsjerte Karam Allah sydover for å erobre Ekvatorialprovinsen og fange Emin. Emin og hans soldater dro seg tilbake sydover til Wadelai nær Albertsjøen. Selv om kommunikasjonslinjene nordover var brutte, kunne han fortsatt sende brev til Zanzibar med sin venn Wilhelm Junker. Emin var fast bestemt på å bli i Ekvatorialprovinsen, men brevene hans vakte oppstyr i Europa, særlig etter Gordons død.
Det ble derfor igangsatt en redningsaksjon for Emin Pasha, ledet av Henry Morton Stanley.[12][11] Ekspedisjonen la ut fra Zanzibar tidlig i 1887 og reiste via Cape Town med dampbåt til Vest-Afrika. Den reiste opp Kongofloden og deretter gjennom Ituriskogen.[13] Dette var en særs vanskelig rute, og to tredjedeler av ekspedisjonen gikk tapt. Stanley møtte Emin i april 1888, men det tok et år å overtale Emin til å bli med videre. De kom til Bagamoyo i 1890. Under feiringen av ankomsten ble Emin hardt skadet, da han gikk ut gjennom et vindu han trodde var utgangen til en balkong. Han måtte tilbringe to måneder på sykehus, mens Stanley returnerte alene til Europa.
Emin gikk deretter i tjeneste hos det Tysk-østafrikanske kompaniet og fulgte Dr. Stuhlmann på en ekspedisjon til de store sjøene i innlandet, men ble drept av arabiske slavehandlere.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Mehmed Emin Pasha, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mehmed-Emin-Pasha, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Mehmed Emin-paša, Proleksis enciklopedija-ID 19634[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Mehmed Emin Pascha, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id emin-pascha-mehmed, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ military.wikia.org, besøkt 19. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Burschenschafter-Stammrolle:. Verzeichnis der Mitglieder der Deutschen Burschenschaft nach dem Stande vom Sommer-Semester 1934[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Mehmed Emin Pasha | German explorer | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 18. januar 2022.
- ^ Biographie, Deutsche. «Emin Pascha - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 18. januar 2022.
- ^ Mazrui, Ali A. (1977). «Religious Strangers in Uganda: From Emin Pasha to Amin Dada». African Affairs. 302. 76: 21–38. ISSN 0001-9909. Besøkt 18. januar 2022.
- ^ a b Konczacki, Janina (1. januar 1985). «The Emin Pasha Relief Expedition (1887–1889): Some Comments on Disease and Hygiene». Canadian Journal of African Studies / Revue canadienne des études africaines. 3. 19: 615–625. ISSN 0008-3968. doi:10.1080/00083968.1985.10804134. Besøkt 18. januar 2022.
- ^ Middleton, Dorothy, red. (16. desember 2016). The Diary of A.J. Mounteney Jephson: Emin Pasha Relief Expedition, 1887–1889. London: Routledge. ISBN 978-1-315-24029-9. doi:10.4324/9781315240299.
- ^ Rempel, Ruth (2010). «"No Better than a Slave or Outcast": Skill, Identity, and Power among the Porters of the Emin Pasha Relief Expedition, 1887–1890». The International Journal of African Historical Studies. 2. 43: 279–318. ISSN 0361-7882. Besøkt 18. januar 2022.