Harald Blåtann

Harald Gormsson Blåtann, norrønt Haraldr Blátǫnn, (født ca. 930 kanskje i Jelling, dødsdag tradisjonelt angitt som 1. november 985, 986 eller 987) regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trer ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk figur dokumentert i skrift og stein. Mens danskekongen måtte underkaste seg den tysk-romerske keiseren i sør, forsøkte han til gjengjeld å legge under seg norske herskere i nord. Et maktmiddel i dette var å innføre kristendommen som offisiell religion.

Harald I Blåtann Konge av Danmark
Født		911 Danmark
Død		1. november 985/987 Jomsborg
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Danmarks monark (962–985)
Ektefelle		Gunhild Tove fra Venden Gyritha
Far		Gorm den gamle
Mor		Tyra Danebod
Søsken		Gunhild Kongemor Knut Danaást Toke Gormsson
Barn		Erik Haraldsen Håkon Haraldsen Svein Tjugeskjegg Tyra Haraldsdatter Gunhild Haraldsdatter
Nasjonalitet		Danmark
Gravlagt		Wiejkowo Roskilde domkirke
Annet navn		Harald Gormsson
Regjeringstid		ca. 958/964 - ca. 985/987
Harald Blåtann på Commons

Harald Blåtann på stein

Harald Blåtann var født en gang rundt 930 som sønn av kong Gorm den gamle, konge over Jylland, og Tyra Danebod. Harald døde i 986 etter å ha styrt Danmark fra rundt 958 og hevdet også delvis overherredømme over et så utstrakt og selvstendig land som Norge for en viss tid fra 970. Ifølge Snorres Olav Tryggvasons saga kom Harald Blåtann til Tønsberg med 600 skip og ble tatt til konge i Viken.

Harald Blåtanns biografi blir oppsummert på en runeinskripsjon på Jellingsteinene som han lot reise for å ære sine foreldre. På norrønt står det:

Haraltr kunukr bath kaurua kubl thausi aft kurm fathur sin auk aft thaurui muthur sina. sa haraltr ias sar uan tanmaurk ala auk nuruiak auk tani karthi kristna.

Harald, konge, ba gjøre disse kumbler [minner] etter Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Hva som menes med «vant seg hele Danmark og Norge» er omstridt. Noen har tolket det slik at Danmark var splittet mellom flere småkonger, og Harald Blåtann samlet det meste av Danmark under sin autoritet slik Harald Hårfagre hadde gjort i Norge. Det kan også bety at han gjenerobret det sydlige Jylland som muligens hadde vært under tysk kontroll i en periode.

Hans krav på å være konge over Norge skal ikke overdrives. Det strakte seg stort sett til at stormennene i Viken og rundt Oslofjorden sendte gaver for å beholde en viss form for uavhengighet. Etter at Harald Gråfell var død var det ingen reell autoritet i Norge inntil Håkon jarl markerte seg. Harald Blåtann forsøkte å hevde sin autoritet over Norge, men det store invasjonsforsøket som endte i et storslått nederlag i Hjørungavåg, den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet sin selvstendighet overfor Danmark i krig. Snorre Sturlason skriver i Heimskringla at «Håkon jarl lot folk bygge og bo over hele landet og svarte aldri mer skatt til danekongen.»

Underkastet kristendommen

Runesteiner til minne om Gorm og Harald, Jelling i Danmark

Harald Blåtanns runestein, skriftside

Harald og Gorms runesteiner, bakside

Harald Blåtann er kjent som mannen som lot seg kristne etter et sagnaktig møte med munken Poppo som etter sigende bar jernbyrd for å overbevise kongen om Kristi makt. Sagnet er neppe historisk. Harald kan like gjerne ha vært kristen hele sitt voksne liv, noe som ikke kan dokumenteres, og selve den offisielle «kristning» av Danmark skjedde helt eller delvis av politiske årsaker. Dels fratok den det kristne tysk-romerske keiserrike en god begrunnelse for å angripe og undertvinge Danmark, og dels kan Harald meget vel ha sett at fremtiden lå i å tilslutte seg det kristne, Europa.

Selv om Harald Blåtanns forgjengere aksepterte kristendommen etter press fra den frankiske, karolinske kongen i 826 var før-kristen hedenskap overveiende dominerende blant danskene og de øvrige nordboerne i minst to hundreår til. Haralds mor kan ha gitt ham spor av kristendommen til tross for at Gorm den gamle var tilhenger av gammel tids sed og skikk. Da Harald konverterte rundt år 965 fikk han gravhaugene på Jelling omgjort til kristne monumenter til ære for sine foreldre Gorm og Tyra. Runesteinene på Jelling har blitt sagt var et monument for Haralds nye religion og et bilde på kristendommens militære seier, men mer sannsynlig er de å betrakte som en overgang og et bindeledd mellom det gamle og det nye. Utsmykningen viser en Kristuslignende figur med utstrakte armer omslynget av greinlignende bånd, men kan også tolkes som en Odin-figur som ofrer seg selv til seg selv i treet. Jellingsteinene kan således romme to tanker på samme tid.

Den kristne religionen ble uansett stadig mer integrert hos danene som lå nærmere Europa enn Norge og Sverige. Selv enkelte av stormennene ble omvendt og bispeseter ble etablert, som i Slesvig, Ribe og Århus. Det første dokumenterte misjonsforsøk ble gjort av den engelske misjonæren Willibord tidlig på 700-tallet. Forsøket var mislykket, men etter sigende fikk Willibord med seg 30 unge dansker tilbake til England, sannsynligvis for å utdanne dem til prester. Andre forsøk ble gjort etter denne tiden som også var stort sett mislykket. I 845 herjet danene byen Hamburg hvor Ansgar, Hamburgs biskop, oppholdt seg. Som et indirekte resultat ble Ansgars erstatning at han fikk det rikere bispesetet i Bremen som ble slått sammen med Hamburg.

Det var ikke før i 935 at kristne misjonærer hadde et større gjennombrudd i Danmark. På denne tiden fikk Unni, erkebiskopen av Hamburg-Bremen, tillatelse fra Harald Blåtann, selv om han ennå ikke var blitt konge, til å preke over hele Danmark. Så tidlig som 948 ble bispeseter etablert av tyske misjonærbiskoper i Hedeby, Ribe og Århus. Harald Blåtann ble døpt mellom 960-965 og ble således på linje med andre europeiske konger, unntatt de øvrige nordiske.

Den betydning tyske misjonærer hadde i omstillingen foruten den luftige ideen om et tysk-romersk storrike, fikk Otto I den store til å kreve at Harald Blåtann anerkjente ham som «advocatus» eller øverste beskytter av den danske kirke, og til og med som overkonge av Danmark. Da informasjonen kom til danskekongen i 973 om at keiser Otto I var død utnyttet han øyeblikket ved å dra på et hurtig hærtokt ned i Tyskland, men ble ettertrykkelig slått og han måtte trekke seg tilbake. Året etter kom tyskerne nordover og erobret Hedeby og Dannevirke og besatte Sønderjylland. Årbøkene sier at tyskerne hadde mye motgang, men danene sendte ut fredsfølere da inntrengerne kom så langt nord som til Limfjorden, og da keiseren selv kom til området «vant han en stor seier». Det betydde sannsynligvis at han aksepterte danenes fredsforslag som mest av alt var hans eget ultimatum. Harald Blåtann var tvunget til å akseptere både fred og kristen dåp. Fra da av var det frie valget for hvilken religion en dansk mann valgte tapt og hedenskapen tapte stadig mer grunn.

Bispesetet i Odense ble etablert i 980 og det hellige offerstedet Vejle i Jylland ble forlatt. Kong Harald flyttet kongsgården til Roskilde og reiste en trekirke forbeholdt Den hellige treenighet. Kirker ble bygget på mange steder under kong Haralds regjering der tyske og noen danske prester prekte.

Harald Blåtann bidro aktivt til å spre kristendommen. Den norske jarlen på Lade i Trøndelag, Håkon Sigurdsson, som hadde vært i Danmark og kjempet på dansk side mot tyskerne ble tvunget til å ta med seg tyske prester hjem til Norge. I henhold til Snorre satte en svært motvillig Håkon jarl dem på land så snart han var kommet ut av syne, seilte videre og brøt all kontakt med den kristne danskekongen.

Forsvarsanlegget Danmark

Gorm den gamles invasjon av Friesland i 934 blandet ham inn i en krig med den tyske keiseren og etter å ha blitt beseiret ble Gorm tvunget til å gjenreise de kirkene han hadde revet og tillate kristne fri adgang til riket. Gorm døde året etter og Harald ble konge. Biskop Unni fra Bremen preket i Jylland og fikk den unge kongen til å lytte, men ikke til å la seg døpe. Harald søkte å holde tyskerne ute av riket ved å forsterke forsvarsmuren Dannevirke, en serie av festningsvoller og festninger som eksisterte helt til siste halvdel av 1800-tallet.

I løpet av sin tid satte Harald i gang reisningen av runesteinene på Jelling, men også andre prosjekter som festningsverker på fem strategiske steder, de såkalte Trelleborgene: Trelleborg på Sjælland, Nonnebakken på Fyn, Fyrkat sentralt i Jylland, Aggersborg i nærheten av Limfjorden og Trelleborg i nærheten av byen av samme navn i Skåne. Alle de fem festningene hadde lik form: perfekte sirkler med åpninger på fire sider, lik et solkors som delte sirkelen i fire områder med store langhus i kvadratiske mønstre. En sjette Trelleborg er lokalisert i Borgeby i Skåne (som i dag tilhører Sverige). Den har samme form og har blitt datert tilbake til rundt år 1000 og kan derfor ha blitt bygget av Harald Blåtann.

Harald Blåtann bygget også den eldste kjente broen i sørlige Skandinavia, kjent som Ravningebroen ved Ravninge og som var fem meter bred og 760 meter lang.

Harald Blåtann som konge

Med sin hustru Gunnhild fikk Harald sønnen Svein som ble døpt sammen med resten av familien. I tillegg til navnet Svein fikk sønnen også navnet til den tysk-romerske keiseren, Otto; et navn som Svein Tjugeskjegg tilsynelatende aldri siden brukte.

Med absolutt autoritet i Danmark kunne Harald Blåtann også vende oppmerksomheten utover landets grenser. Han kom gjentatte ganger til hjelp for Rikard I av Normandie (i årene 945 og 963). Han tok også Harald Hårfagres sønnesønn Harald Gråfell under sin beskyttelse i dennes kamp om den norske kongetronen, og sviktet ham igjen senere som en del av det taktiske spillet med å spille ulike aktører ut mot hverandre. Ved å sette opp en felle for Harald Gråfell i 970 som fikk ham drept, satset Harald Blåtann isteden på Håkon jarl, som hadde vært med på å forsvare Daneveldet mot tyskerne. Det viste seg at Håkon jarl var en langt sluere hersker enn danskekongen hadde ventet, og jarlen ristet av seg båndene til Danmark straks han var kommet til makten.

De norrøne kongesagaene, spesielt dem av Snorre Sturlason, har framstilt Harald Blåtann i et negativt lys. Han ble tilsynelatende to ganger tvunget til å underkaste seg den svenske vikinghøvdingen Styrbjørn Sterke; først ved å gi Styrbjørn en flåte med skip og menn, og ved å gi ham sin datter Tyra Haraldsdatter, og deretter for andre gang ved å gi Styrbjørn flere skip. Styrbjørn Sterke seilte nord til Uppsala i Sverige for å ta den svenske tronen med makt fra kong Erik Seiersæl, men da brøt Harald Blåtann sitt troskapsløfte og flyktet tilbake til Danmark og unngikk å møte den svenske hæren ved Fyrisvall.

En konsekvens av at Harald Blåtanns hær tapte for tyskerne i 974 var at hans grep om Norge ble svekket og at tyskerne bosatte seg ved grensen til Danmark i sør. I 983 ble de tyske bosetterne drevet ut, av en hær bestående av et slavisk folk, obodriterne og Haralds krigere. Kort tid etter var dog Haralds tid som konge over. Ikke av ytre krefter som fra Norge eller fra Tyskland, men av hans egen sønn, Svein Tjugeskjegg.

Harald Gråfell som underkonge til Harald Blåtann?

Mulig utstrekning av Harald Blåtannss kongerike (rødt) og hans vasaller og allierte (gult), som beskrevet i Heimskringla, Knytlinga Saga og andre middelalderkilder. tegning fra 2009.

Flere hevder at Harald Gråfell styrte Norge på vegne av den danske kongen Harald Blåtann, som var overkonge i Norge.

Saxo Grammaticus (etter 1070) fortalte at Harald Gunhildsson søkte hjelp hos Harald Blåtann mot Håkon den gode. Han lovte å betale skatt dersom danskenes hjelp var tilstrekkelig. Han fikk da en flåte på 60 skip, og dro til Norge. Dette endte opp i slaget på Fitjar. Videre forteller Saxo Grammaticus at Harald Gråfell i tre år - ærlig og redelig - betalte den skatten til danskene han hadde lovet. Om skattleggingen var mente å vare i tre år, eller skulle være permanent omtales ikke.

Ingen av de norske eller islandske sagaene fra 1100-tallet forteller noe om Haralds skatt til Harald Blåtann. Årsaken til misforholdet mellom kildene kan være at avtalen ikke var kjent, at det ikke var noen avtale eller at det var utelatt av politiske årsaker. Å betale skatt betydde i praksis at en var underordnet den som mottok skatten.

Flere viser også til runeinskripsjonen på Jellingsteinene som lyder: Harald (Blåtann), konge, ba gjøre disse kumbler [minner] etter Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne. Teksten om Norge kan gjelde for perioden da Harald Gråfell styrte, men også for tiden etter hans død.

Harald Blåtanns død

Flere kilder hevder at hans sønn erobret kongsmakten fra sin gamle far. En av kildene er Snorre Sturlasson i Heimskringla som skriver:

«Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge over Danmark.»

Harald Blåtann døde den 1. november i enten 985 eller året etter. Det er svært usikkert om han faktisk ble gravlagt i Roskilde domkirke. Adam av Bremen beretter at hæren tok den døde Harald Blåtann til Roskilde etter hans død i «Jomsborg» (trolig Wolin ved Oders utløp i våre dagers Polen). Angivelig skulle han begraves i den Trefoldighetskirken det ble sagt at han hadde fått reist. I så fall må den ha ligget på tomten der Roskilde domkirke står i dag, men noen slik kirke er aldri blitt påvist.

Harald Blåtann i ettertid

I romanen Röde Orm av den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson foregår en stor del av fortellingen ved hoffet til en aldrende Harald Blåtann, kort tid før Svein Tjugeskjeggs opprør. En av figurene i boken, en kristen prest, gjør en sammenligning med den bibelske fortelling om kong David og hans sønn Absalom. Hovedfiguren Orm blir gift med danskekongens datter Ylva.

Blåtannteknologien, på engelsk kalt «Bluetooth», en spesifikasjon for trådløs, kabelfri forbindelse mellom datamaskiner og andre elektroniske enheter som mobiltelefoner, PDA-er og printere er oppkalt etter den gamle danske kongen. Årsaken til dette er ifølge oppfinnerne at Haralds diplomati førte til at fiender forhandlet seg imellom. Teknologiens logo består av Harald Blåtanns initialer i runer, H og B.

Se også

• Harald Blåtanns gullskive

Referanser

Forgjenger:  Gorm den gamle

Konge av Danmark (ca. 958–987)

Etterfølger:  Svein Tjugeskjegg