Wikipedia

Frederik Prytz

Anton Frederik Winter Jakhelln Prytz (født 14. februar 1878 i Kristiania, død 19. februar 1945) var en norsk forretningsmann, offiser og politiker for det fascistiske partiet Nasjonal Samling (NS). Han var sentral i NS-bevegelsen fra grunnleggelsen i 1933, og fra 1. februar 1942 frem til sin død var han statsråd i Quislings «nasjonale» NS-regjering og sjef for Finansdepartementet. Han sto Quisling nær og var en av Quislings viktigste rådgivere.[1]

Frederik Prytz
Frederik Prytz foto Schrøder / Trondheim byarkiv
Født14. feb. 1878Rediger på Wikidata
Christiania
Død19. feb. 1945Rediger på Wikidata (67 år)
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
FarFrederik Prytz
MorMilda Dorothea Prytz
SøskenMilda Prytz
Eiler Hagerup Krog Prytz jr
PartiNasjonal Samling (–1945)
NasjonalitetNorge
Medlem avNordisk Folkereisning
Norges finansminister
1942–1945
RegjeringQuislings NS-regjering
Frederik Prytz på Commons

Bakgrunn rediger

Frederik Prytz var sønn til presten Frederik Prytz (1853–1937), Oslo, og ektefellen Milda Dorothea Olsen fra Nordland. Gullsmed, arkitekt og statsråd Torolf Prytz, var Frederik Prytz' onkel. Slekten Prytz hadde tilknytning til Nordland og kom fra bergverksfolk på Røros.

Yrkeskarriere og politisk virke rediger

 
Fredrik Prytz (i bowlerhatt), daværende fylkesmann i Sør-Trøndelag, med NS-føreren Quisling (i filthatt) og en gruppe hirdmenn på Torvet i Trondheim i november 1941. Prytz ble finansminister i Quislings «nasjonale regjering» 1942–1945.
Propagandafoto: Fra Riksarkivets samlinger

Russland og revolusjonen rediger

Frederik Prytz ble en nær venn av Vidkun Quisling daværende militærattache under oppholdet i Russland etter den russiske revolusjon i 1917, da de begge var stasjonert ved den norske legasjonen i Petrograd. Prytz var handelsattache ved legasjonen og ble chargé d'affaires i Petrograd da den norske sendemannen reise hjem. Utenlandske diplomater var etter revolusjonen ikke trygge og blant annet ble en britisk militærattache drept. Mange land som la ned legasjonen i Russland overførte ansvaret til Norge som fortsatt var representert. Til slutt var Prytz og Quisling omtrent de eneste utenlandske representantene.[2] Prytz var Quislings overordnete ved legasjonen som ble nedlagt i desember 1918.[3] De to kan ha møttes tidligere mens begge var offiserer i Norge. Etter at han slo seg ned i Russland var Prytz årlig i Norge og holdt kontakt med generalstaben der Quisling var aspirant.[4]

Han drev skogbruk i Russland i stor skala, noe han tjente gode penger på. Prytz hadde etter revolusjonen forhandlet seg frem til tillatelse til å sette i gang igjen sagbrukene i Onega og Arkhangelsk. Quisling fikk i 1926 i oppdrag å lede Russio-Norwegian Onega Wood Co.s kontor i Moskva. Dette var det første selskapet med blandet eierskap opprettet under ny økonomisk politikk (NEP). Onega Wood ble i 1928 (mot slutten av NEP-perioden) beskyldt for ulovlige pengetransaksjoner og Prytz ble avhørt og sluppet fri. Quisling satt flere timer i avhør. Prytz måtte da gi fra seg Onega Wood til myndighetene. Han flyttet i 1920-årene tilbake til Norge for godt, fortsatte som forretningsmann og kjøpte Storfosen gods i Trøndelag. Prytz var antibolsjevik samtidig som han beundret enkelte sider ved den russiske revolusjonen. Hans rasistiske ideer ga seg ogsså utslag i skepsis til vestens økonomiske system.[2][1]

Mens Prytz og Quisling var i Petrograd sammen utvekslet de ideer om den nordiske rase, om kolonisering av Russland og om bekjempelse av bolsjevikene.[5] Prytz hadde stor innflytelse på Quisling[6] blant annet med sine raseteorier.[3] Ideer om den nordiske rase var utbredt blant vesteuropeere som arbeidet i de slaviske landene. Det er mulig at den noe eldre Prytz introduserte Quisling for slike ideer.[1]

Forretningsmannen Jonas Lied oppholdt seg i Russland samtidig med Prytz.[7][8] Ifølge Marit Werenskiold pleide ikke Lied omgang med Prytz, men Lied hadde noe kontakt med Quisling om forholdet til Sovjetunionen da Quisling var statsråd i 1930-årene.[9][10] Hans Fredrik Dahl skriver at Lied og Quisling «kom godt ut av det med hverandre» og de var enig om at bolsjeviklederne var dyktige politikere.[11]

Quislings bok om Russland har sammenfallende synspunkter med Prytz' foredragsmanus fra 1930. Begge betraktet russerne som en laverestående rase uten evne til å skape en avansert sivilisasjon. Ifølge Prytz var det nordisk folks ankomst som ga forutsetning for etablering av en russisk stat og hevdet at den russiske herskerklassen hadde hatt godt nordisk arvestoff siden den gang. Dette arvestoffet ble, hevdet Prytz, fordrevet med revolusjonen, og det nordiske folk ville igjen kunne få en siviliserende oppgave i Russland etter revolusjonens kaos. Prytz' raseteorier omfattet også antisemittisme. Fra slutten av 1920-tallet ble Quislings tanker preget av forestillinger om den nordiske rase, senere ble Quisling også antisemittisk. Quisling overtok Prytz' forestilling om russerne som underlegen rase.[12]

Nasjonal samling rediger

Prytz sto på Oslo Bondepartis list ved valget i 1930. Dette var en frittstående avdeling utenfor Bondepartiet og omfattet personer som var skeptiske til det politiske systemet i Norge.[13]

Prytz var sentral i Nasjonal Samling fra etableringen i 1933. Johan Bernhard Hjort tok i brev til Prytz initiativ til at partiet skulle etableres formelt.[14] Nordisk Folkereisning ble til gjennom en gruppe som møttes hjemme hos Prytz. Blant disse var Johan Throne Holst og Herman Harris Aall. Prytz tok initiativet til en organisasjon særlig bestående av offiserer som skulle stå i spissen for en rasebasert utenrikspolitikk, en korporativ organisering av Norge og et antikommunistisk arbeid. I 1933 flyttet Prytz til gården sin ved Trondheim og var lite aktiv i NS frem til krigsutbruddet. Han holdt kontakt med Quisling per brev og overtalte ham høsten 1939 til å dra til Berlin.[15][16][17] Prytz kan ha påvirket Peder Kolstad til å utnevne Quisling til forsvarsminister i 1931.[1][18]

Andre verdenskrig rediger

 
Quisling og ministrene i møte. Prytz nærmest Quislings venstre hånd.
Foto: Riksarkivet
 
Under gauleiter Wegeners tale ved Nasjonal samlings 8. riksmøte september 1942. Prytz på første rad med et papir løftet foran seg.

Under den andre verdenskrig var Frederik Prytz fylkesmann i Sør-Trøndelag og sjef for Finansdepartementet i perioden 1942–1944. I 1943 satte Prytz Statistisk sentralbyrå i gang innsamling av opplysninger om krigens kostnader for Norge. Dette skulle danne grunnlag for krav om krigserstatning fra Storbritannia. Per von Hirsch overtok som finansminister da Prytz døde.[17] Han var «anglofil» og hadde kjennskap til jødenes skjebne etter deportasjonen, trolig ved at han hørte på BBC.[19] Prytz var frimurer og fikk i 1940 beskjed av Quisling om å melde seg ut. I Quislings regjering var han trolig Quislings nærmest fortrolige rådgiver og var en bitter personlig motstander av Hagelin som frontet en nasjonalistisk linje innad i regjeringen. Prytz og Finn Støren hadde planer om norsk ekspansjon østover i Nord-Russland og arbeidet for disse planene i Berlin i 1941. I juli 1941 hadde Hitler, uten at Prytz kjente til det, allerede bestemt at Kolahalvøya skulle være Terbovens ansvar.[20][21]

Prytz var blitt utnevnt av Quisling til finansminister fra 9. april, uten å tiltre og uten å ha gitt sitt samtykke.[22] På grunn av krigshandlingen fikk Prytz (som befant seg i Trøndelag) kjennskap til Quislings proklamasjon via omveier. Ifølge Magne Skodvin var Prytz skeptisk til Quisling-regjeringen av 9. april og ville heller støtte en regjering ledet av Ragnar Skancke. Det var snakk om at Prytz og Skancke sammen skulle forsøke å komme seg til Oslo for å bidra til en tyskvennlig regjering.[23] Prytz var moderat av natur og gikk ikke godt sammen med den pågående og tyskvennlige Hagelin. Som NS-utnevnt fylkesmann i Trondheim gikk han overraskende mot den tiltagende antisemittismen i NS. Som finansminister forsøkte han å stanse okkupasjonsmaktens tapping av Norges Bank. Høsten 1944 forsøkte han å få regjeringen med på krav om fredsavtale med Tyskland.[17] Han døde av kreft før freden i 1945, etterlot seg enke og barn samt har flere etterkommere.

Prytz mottok på sitt dødsleie en revidert utgave av Storkorset av St. Olavs Orden fra Quisling personlig. Quisling tildelte under krigen ordener med modifiserte ordensinsignier. Dette var rivaliserende tildelinger til de tildelinger som kong Haakon foretok fra London. Ordenstildelingen til Prytz er ikke offisielt godkjent. Prytz er gravlagt i Oslo.

Bøker rediger

  • Omkring 9. april 1940, Stenersen, 1942[24]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Nøkleby, Berit (1986). Holdningskamp. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111440. 
  2. ^ a b Loock, Hans-Dietrich (1972). Quisling, Rosenberg og Terboven: den nasjonalsosialistiske revolusjon i Norge, dens forhistorie og forløp. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205007993. 
  3. ^ a b Vogt, Benjamin (1965). Mennesket Vidkun og forræderen Quisling. Oslo: Aschehoug. 
  4. ^ Yourieff, Alexandra Andreevna Voronine (1999). Alexandra Voronine: Quislings unge hustru. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205257450. 
  5. ^ Dahl, Hans Fredrik (25. februar 2020). «Frederik Prytz». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. april 2020. 
  6. ^ Høidal, Oddvar (1988). Quisling: en studie i landssvik. Oslo: Universitetsforlaget. s. 15. ISBN 8200184013. 
  7. ^ Lied, Jonas (1958). En sjøvei blir til: Det sibiriske kompanis historie. Oslo: Mortensen. 
  8. ^ Nansen: ved to århundreskifter. [Oslo]: I kommisjon hos Aschehoug. 1996. s. 120. ISBN 8203221815. 
  9. ^ Werenskiold, Marit: «Introduction». Kapittel 1 i Marit Werenskiold (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910-1931. Oslo: Unipub, 2008.
  10. ^ Dahl, Hans Fredrik (25. februar 2020). «Frederik Prytz». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. april 2020. 
  11. ^ Dahl, Hans Fredrik (1991). En fører blir til. Oslo: Aschehoug. ISBN 8257409049. 
  12. ^ Dahl, Hans Fredrik (1982). Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal Samling 1933-1945 i tekst og bilder. Oslo: Pax. s. 37. ISBN 8253011717. 
  13. ^ Gabrielsen, Bjørn Vidar (1970). Menn og politikk: Senterpartiet 1920-1970. Oslo: Aschehoug. 
  14. ^ Brevig, Hans Olaf (1970). NS - fra parti til sekt 1933-37. Oslo: Pax. 
  15. ^ Rudeng, Erik (1989). Sjokoladekongen: Johan Throne Holst - en biografi. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200027929. 
  16. ^ Ørnhøi, Stein (1988). Vidkun Quisling: retten er satt, spillet er slutt. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202111978. 
  17. ^ a b c Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. 1995. ISBN 8252525490. 
  18. ^ Dagbladet i krig og fred: 1930-1954. Oslo: Aschehoug. 1968. 
  19. ^ Dahl, Hans Fredrik (1992). Vidkun Quisling : En fører for fall. Aschehoug. ISBN 8257409782. 
  20. ^ Sørensen, Øystein (1989). Hitler eller Quisling?: ideologiske brytninger i Nasjonal samling 1940-1945. Oslo: Cappelen. ISBN 8202119928. 
  21. ^ Skodvin, Magne (1991). Norsk historie 1939-1945: krig og okkupasjon. Oslo: Samlaget. ISBN 8252134912. 
  22. ^ Grimnes, Ole Kristian (1984). Overfall. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111440. 
  23. ^ Skodvin, Magne (1956). Striden om okkupasjonsstyret i Norge: fram til 25. september 1940. Oslo: Det norske samlaget. 
  24. ^ «IDAG». Aftenposten. 23. februar 1942. s. 3. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frederik_Prytz&oldid=24080442»