Åpne hovedmenyen

Nordisk Folkereisning

norsk fascistisk organisasjon
Organisasjonen Nordisk Folkereisning var forløperen til partiet Nasjonal Samling. Solkorset, NS' senere emblem, var tatt i bruk allerede av Nordisk Folkereisning.

Nordisk Folkereisning (N.F.) var en norsk fascistisk organisasjon. Den ble stiftet i 1931 av kretsen rundt Vidkun Quisling, og ble forløperen til partiet Nasjonal Samling (NS).

Innhold

Bakgrunn og tilblivelseRediger

De sentrale personene i det som kom til å bli «Nordisk Folkereisning» var begynt å møtes våren 1930 hjemme hos Frederik Prytz i HafrsfjordgataSkarpsno i Oslo. Gruppen hadde opprinnelig ikke noe navn, men fikk mer formelle former på nyåret 1931 og ble offisielt stiftet i mars.[1]

Det var 34 personer med på stiftelsesmøtet, stort sett høyt utdannede folk som leger, advokater, disponenter, næringslivsfolk og offiserer.[2] Ved siden av Prytz var Vidkun Quisling sentral i organisasjonen. Med seg hadde de folk som Ragnvald Hvoslef (også leder i organisasjonen Samfundsvernet), Herman Harris Aall, Herman Schultz, Adolf Munthe, Halvor Hansson, Johan Bernhard Hjort og Carl Dietrich Hildisch.[3]

Politisk plattform og organisasjonRediger

Allerede på stiftelsesmøtet uttalte Prytz at formålet med organisasjonen var «å bygge op en politisk doktrine bevisst avledet av vårt folks rasemessige egenart», mens Quisling beskrev folkereisningen som «en religiøst bestemt nasjonal og sosial nordisk bevegelse», som var «veien til vårt norske folks redning og fremgang».[4]

Quisling hadde brukt mye av sitt tidligere materiale som grunnlag for Nordisk Folkereisnings politiske program, slik som tankene han fremmet i boken Russland og vi. Det parlamentariske system var ikke i stand til å motstå presset fra kommunismen, mente Quisling, og han skrev i programmet at «den bosjevikiske og rabulistiske ånd brer sig i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig social revolusjon…».[5]

Quisling tok selv formannsvervet i Nordisk Folkereisning. Ved siden av formannen ble organisasjonen ledet av en sentralkomité, som styrte «celler» på alle plan i samfunnet. Organisasjonen opererte også med fylkesmøter og fylkeshøvdinger, og på sikt skulle sentralkomiteen utvikle seg til et «Riksting».[6]

Prytz overtok som formann i Nordisk Folkereisning etter kort tid, da Quisling fikk vervet som forsvarsminister i Bondepartiregjeringen.[6]

Reaksjoner i pressenRediger

 
Vidkun Quisling ble satt under hardt press i offentligheten da pressen avslørte hans rolle i Nordisk Folkereisning. Han uttalte til avisene at han ikke lenger var medlem i organisasjonen, men nektet å svare på spørsmål om hvilke verv han hadde hatt og om hvem som var medlemmer.[7]

Stiftelsen av Nordisk Folkereisning var ikke offentlig, men den 28. mai offentliggjorde Arbeiderbladet organisasjonens program. Arbeiderbladet stemplet straks organisasjonen som fascistisk, og pekte blant annet på likhetene mellom Nordisk Folkereisnings Solkors-emblem og NSDAPs hakekors-emblem. Forøvrig ble Nordisk Folkereisning omtalt som «forvrøvlet» og «barnaktig» i arbeiderpressen.[8]

Nordisk Folkereisning forsøkte så å gå ut i pressen med sin versjon, der de mente at folkereisningen var oppstått «uten forbillede av og uten sammenheng med fascisme eller med tysk eller annen nasjonalsosialisme». Nordisk Folkereisning hadde håpet på positiv presseomtale, men med unntak av Nationen forholdt de borgerlige avisene seg tause. Dagbladet svarte imidlertid med å gå til angrep på folkereisningen på lederplass under overskriften «Fascisten i regjeringen», og skrev at «en mann med en slik forkjærlighet for metoder som ligger utenfor de normale statsformer, og med en så uhørt mangel på balanse, egner sig minst av alt til forsvarsminister».[8]

Videre arbeidRediger

Kjøret mot Quisling i pressen førte til at Nordisk Folkereisning ble rystet i grunnvollene. Prytz ønsket ikke lenger å sitte som eneleder, og fikk med seg sentralstyret på å utnevne han selv, Halvor Egeberg og Hvoslef til et administrasjonsutvalg med delt lederansvar.[9]

Den nye ledertrioen og en uerfaren sentralkomité klarte ikke å holde liv i organisasjonen i tiden som fulgte. Sentralkomiteen forsøkte å vedta enkelte politiske utspill, men disse førte aldri til noen handling, og Nasjonal Folkereisning ble derfor lite annet enn en diskusjonsklubb. Høsten 1931 forsøkte Prytz å knytte bånd til andre organisasjoner på den ekstreme høyrefløyen, men heller ikke dette førte frem. Alt i alt ble organisasjonen mislykket, men det at Quisling gikk inn i regjeringen og ikke kunne involvere seg viste seg å være en fordel for ham på sikt siden han da ikke stod personlig ansvarlig for fiaskoen.[9]

Etter Quislings tid som forsvarsminister dannet han partiet Nasjonal Samling (NS), og hoveddelen av kretsen rundt Nasjonal Folkereisning ble med som støttespillere også her. Den offentlige lanseringen av NS var for eksempel planlagt og gjennomført av Nordisk Folkereisnings politiske komité.[10]

ReferanserRediger

  1. ^ Dahl (1991), side 143
  2. ^ Dahl (1991), side 159
  3. ^ Dahl (1991), side 144
  4. ^ Dahl (1991), side 160
  5. ^ Høidal (1988), side 55-56
  6. ^ a b Heradstveit (1976), side 68-69
  7. ^ Høidal (1988), side 67
  8. ^ a b Dahl (1991), side 174-175
  9. ^ a b Høidal (1988), side 68
  10. ^ Høidal (1988), side 109

LitteraturRediger