Åpne hovedmenyen
Adolf Munthe
Født13. november 1892
Død20. februar 1958 (65 år)

Adolf Fredrik Munthe (født 13. november 1892 i Oslo, død 20. februar 1958) var en norsk offiser. Han var sentral i kretsen rundt Vidkun Quisling på 1930-tallet, men brøt med Nasjonal Samling da angrepet på Norge kom i 1940 og kjempet deretter på regjeringens side i kampen mot tyskerne.

Karriere i Forsvaret i mellomkrigstidenRediger

Munthe ble kjent med Quisling da de var kolleger ved generalstaben. Han var da nøkkelmannen i generalstabens hærordningskommisjon, som planla gjennomføringen av den nye hærordningen i 1927.[1] Munthe var på denne tiden kaptein, i likhet med Quisling selv og mange andre i kretsen rundt ham, som Frederik Prytz, Halvor Hansson, m.fl.[2] Ved «Pepperoverfallet» på forsvarsminister Quisling i 1932 var Munthe stabssjef i 2. divisjon og ansvarlig for sikkerheten i Forsvarsdepartementet, og var den som varslet fungerende regjeringssjef Birger Braadland om saken og senere holdt regjeringen løpende oppdatert om etterforskningen.[3]

Sommeren 1933 avslørte Arbeiderbladet at forsvarsminister Quisling hadde gitt Munthe i oppdrag å overvåke sosialistene med tanke på eventuelle våpenlagre. På tross av store ressurser kunne ikke Munthe finne våpen i sosialistenes hender, noe som var pinlig for Quisling og Munthe, siden slike anklager ofte ble fremsatt i den borgerlige pressen i mellomkrigstiden.[4]

Nordisk Folkereisning og Nasjonal SamlingRediger

Etter Quislings kraftige angrep mot venstresiden i trontaledebatten i 1932 var han en av landets mest omtale politikere, og Munthe var sentral i plangleggingen av Quislings videre politiske fremstøt. Munthe satt sammen med blant annet Christopher Borchgrevink og Johan Bernhard Hjort i Nordisk Folkereisnings politiske komité («polkom»), og Munthe var på denne tiden en av forsvarsministerens nærmeste medarbeidere (og sammen med Frederik Prytz én av to personer Quisling var «dus» med).[5][6] Quisling, Prytz og Munthe planla en samling av alle eksisterende «nasjonale» organisasjoner, senere også et nettverk av «nasjonale komiteer» landet rundt.[7] Ved stiftingen av Nasjonal Samling i 1933 var Munthe en del av en ledergruppe på fire personer (med Quisling, Prytz og Ragnvald Hvoslef), og han var trukket frem som en av «bevegelsens stiftere» i organisasjonens protokoller.[8] Han forholdt seg lojal til Quisling under partistriden i 1937 da Hjort med flere forlot NS, men var lite aktiv i partiet på denne tiden.[9]

Andre verdenskrig og videre militærkarriereRediger

Ved krigsutbruddet i 1940 var Munthe sjef for mobiliseringsavdelingen i generalstaben, og på tross av at tre av ni personer i avdelingsledelsen var markerte NS-folk holdt de seg lojale mot Norge.[10][11] Nå med oberstløytnants grad ble han sittende ut krigen i krigsfangenskap i Tyskland i Stammlager III A ved Luckenwalde[8][12]

Under landssvikoppgjøret ble han kalt inn som forsvarets vitne under rettssaken mot Quisling. Han forklarte seg kun kort og offisielt om forhold rundt mobiliseringen før krigsutbruddet, og Quislings forsvarer Henrik Bergh lyktes ikke i å få han til å forklare seg om erfaringene fra samarbeidet med Quisling før krigen.[13]

Etter krigen tjenestegjorde Munthe som militærattaché i London fra 1949 og i Paris fra 1953.[14][15]

ReferanserRediger

  1. ^ Dahl (1991), side 144
  2. ^ Dahl (1991), side 145
  3. ^ Dahl (1991), side 193 og 196
  4. ^ Høidal (1988), side 125
  5. ^ Dahl (1991), side 224-225
  6. ^ Dahl (1991), side 339
  7. ^ Dahl (1991), side 234-235
  8. ^ a b Dahl (1992), side 541
  9. ^ Dahl (1991), side 433
  10. ^ Dahl (1992), side 98
  11. ^ «Fra NS til Milorg». dagbladet.no. 23. mars 1998. Besøkt 13. mai 2013. 
  12. ^ Spenning, side 313
  13. ^ Dahl (1992), side 611-612
  14. ^ Verdens Gang 26. november 1949, side 16
  15. ^ Verdens Gang 7. november 1953, side 2

LitteraturRediger