Femunden

innsjø i Innlandet og Trøndelag

Femunden (Fe- beslektet med engelsk foam = «skum»[3]) er den tredje største innsjøen i Norge og den største som ikke er regulert. Den er også den største av innsjøene som ligger over 600 moh i Skandinavia. Den var landets nest største frem til 1957 da Røssvatnet ble regulert og derved større enn Femunden. Innsjøen ligger i all hovedsak i Engerdal kommune i Innlandet fylke, mens en liten del av den vestre bredden ligger i Os, og den nordre enden i Røros kommune i Trøndelag fylke. Femunden har et areal på 203,4 km², ligger 664 moh, og har største dybde på 150 meter. Innenfor Sollerøya er det dybder på rundt 10 meter, mens det utenfor Grasnesbukta er dyp på 130 meter eller mer, og ved Røvola er det 90 meter eller dypere.[2] Innsjøen er nær 60 km lang og 9 km bred på det meste.[4]

Femunden
LandNorge
FylkeInnlandet, Trøndelag
KommuneEngerdal, Os, Røros
Areal 203,4 km²[1]
Høyde 664 moh.[1]
Omkrets234,92 km 
Dybde150 m (maks)[2]
Volum6,04 km³ [2]
Nedbørfelt 1 793,94 km²[2]
VassdragTrysilelva
TilløpBjerta, Sorka, Litleåa, Tufsinga, Elgåa, Sagbekken, Revlinga, Røa
UtløpGløta
Posisjon
UTM-koord.32V 652871 6916918
Kart
Femunden
62°09′28″N 11°51′38″Ø

Innsjøen er spesiell ved at den har utløp i begge ender. I syd til Gløta og Femundselva som lengre ned i vassdraget blir til Trysilelva når den kommer inn i Trysil kommune, og deretter til Klarälven når den renner inn i Sverige. I nord er det forbindelse til Glommavassdraget, gjennom restaurerte tømmerrenner fra 1700-tallet[5] er det utløp mot Feragen og Håelva som igjen ender i Glåma ved Røros.

Innsjøen trafikkeres i turistsesongen av rutebåten MS «Fæmund II» med anløp i Femundsenden (sør), Buvika, Elgå, Revlingen, Jonasvollen, Haugen, Femundshytta, Røa og Synnervika (nord). Det er bussforbindelse mellom Synnervika og Røros. Det er også bussforbindelse mellom Femundsenden og Trysil.

Av viktige fiskeslag i innsjøen kan nevnes ørret, gjedde og sik. Rekorden på stang innehas av Tom Erik Grønkilen, en storørret på 8,840 kg tatt 4. juli 2010.

Trysilvassdraget inkludert Femunden ble vernet mot vannkraftutbygging i Verneplan I for vassdrag i 1973.[5]

Utsnitt av Anvilles Norden-kart som angir Femund som grensevann mellom Norge og Sverige.

Historie rediger

 
Området som tilfalt Norge etter grenseavtalen i 1751.

Fra gammelt av lå Femunden godt innenfor det norske riket, men som følge av 1600-tallets mordiske kriger ble flere østlige riksdeler, blant andre bygdene Idre og Særna, avstått til Sverige. Derved ble innsjøen fra svensk side betraktet som en del av riksgrensen, og det var ikke før grensetraktaten av 1751 at Femunden igjen formelt ble norsk innlandssjø.

Ved grenseforhandlingene var det svenske synspunktet at riksgrensen skulle gå midt i Femunden i nord-syd-retning, slik at hele østre bredd ble beliggende i Sverige, og Sollerøya midt i innsjøen delt mellom de to landene. Fra norsk side ble det blant annet argumentert for at Røros Kobberverk behøvde store områder for hogst av trevirke, og at grensen måtte trekkes lenger øst. Så ble det slik at Femundsmarka og de vestre delene av Sylane tilfalt Norge, et areal på ca 1 350 km².

Fløtningskanal ble bygd fra Femunden til Feragen. Dermed ble Femunden oppdemmet en meter. Det kom sterke protester fra Sverige som fryktet at Klaras kilder ville renne ut i Glåma. Denne fløtningskanalen er årsak til at abbor, sik og gjedde fant veien til Rørosvidda og Østerdalen, der det tidligere bare fantes ørret og røye.[6]

 
Charte von der Gelegenheit des Swuku-Gebürges und eines Theiles von der Ostlichen Seite um den See Faemund im Jahr 1741. («Kart over beliggenheten til Swuku-fjellene og en del av østsiden av sjøen Faemund i året 1741.»)

Referanser rediger

  1. ^ a b «NVE Atlas». Vassdrag – Innsjødatabase. Norges vassdrags- og energidirektorat
  2. ^ a b c d «NVE Atlas». Vassdrag – Innsjødatabase – Dybdekart. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 6. april 2014
  3. ^ Egil Børre Johnsen: Vårt eget språk (s. 150), forlaget Aschehoug, ISBN 82-03-15108-6
  4. ^ «Femunden». Store norske leksikon. 28. mars 2019. Besøkt 26. april 2020. 
  5. ^ a b «311/1 Trysilelva». nve.no. Norges vassdrags- og energidirektorat. 15. juni 2021. Besøkt 18. oktober 2021. 
  6. ^ Claus Helberg: Til fots i fjellet (s. 251), 1993, ISBN 82-90339-35-6

Se også rediger

Eksterne lenker rediger