Eirik Blodøks
Eirik I Blodøks Haraldsson (norrønt: Eiríkr blóðøxe, født ca. 885 på Harald Hårfagre sin kongsgård på Avaldsnes, død 954) var Norges konge ca. 930–935.
| Eirik I Blodøks Konge av Norge | |||
|---|---|---|---|
 vignett fra Heimskringla | |||
| Født | ca. 885 Svanøy i Sunnfjord | ||
| Død | 954 Cumbria, England | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende |
||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Gunnhild Gormsdatter | ||
| Far | Harald Hårfagre[1] |
||
| Mor | Ragnhild Eiriksdatter[1] |
||
| Søsken | 21 oppføringer
Ålov Årbot, Håkon den Gode Adalsteinsfostre, Olav Haraldsson Geirstadalf, Bjørn Farmann, Halvdan Hålegg, Guttorm Haraldsson, Halfdan Svarte Haraldsson, Rørek Haraldsson, Halfdan Hvite Haraldsson, Frode Haraldsson, Gudrød Ljome, Gudrød Skirja, Ragnvald Rettilbeine, Ring Haraldsson, Sigfred Haraldsson, Sigtrygg Haraldsson, Torgils Haraldsson, Ulfljotr Haraldsson, Dag Haraldsson, Ragnar Rykkel, Sigurd Haraldsson Rise
|
||
| Barn | Guttorm Gamle Harald Gråfell Ragnfred Eiriksson Ragnhild Eiriksdotter Erling Eiriksson Gudrød Eiriksson Sigurd Sleva (Eiriksson)[2] |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Annet navn | Eirik Haraldsson | ||
| Regjeringstid | ca. 933 - ca. 935 | ||
Han var en av de eldste sønnene av kong Harald Hårfagre. Han var den eneste av sønnene som hadde en mor av kongsætt: Ragnhild Eiriksdotter. Han ble fostret opp hos hersen Tore Roaldsson på Svanøy i Sogn og Fjordane fra han var 3 år.
Rediger
Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet «Blodøks»; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip som han fikk av faren sin. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg: Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Friesland; deretter herjet han i fire år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne. Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag.[3] Et kvad i Fagerskinna forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt.[4]
«Eirik» var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her.[5] Tilnavnet «Blodøks» kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge Heimskringla stod han og konen hans ansvarlige for drapene på fem av hans halvbrødre, og det var uvanlig. Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet. Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket. Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på fem fremstod som uhyrlig.[6]
Eirik som overkongeRediger
Eiriks far, kong Harald, forsøkte å videreføre sitt rike ved en kombinert løsning, hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som overkonge over dem. Eirik fikk kongsmakt sammen med faren de siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham. Snorre forteller at Eirik tok tidlig livet av flere av brødrene sine, blant annet Bjørn Farmann;[a] ifølge Heimskringla drepte Eirik i alt fem brødre.[b]
Eirik ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Historikeren Claus Krag[7] peker på at sagaene er innbyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av Sigurd Håkonsson Ladejarl i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren. Eirik tapte maktkampen med Håkon og rømte fra landet.
Eirik i EnglandRediger
Kronologien rundt Eiriks liv er ikke helt nøyaktig, og hendelsene og tidspunktene i sagaene lar seg ikke helt harmonisere med angelsaksiske krøniker.
Historia Norvegiæ forteller at han dro til England, hvor kongen gjorde ham til greve over Northumberland. Han ble så fordrevet av beboerne og dro til Spania hvor han ble drept. Theodricus forteller bare at han dro til England og døde der. Ågrip forteller at han for til Danmark og så til England. Han ble så jarl i Northumberland. Han dro på tokt flere steder i Vest-Europa og falt i England. Fagrskinna har en lengre beretning om hva som skjedde etter at han dro fra Norge. Snorre forteller at han dro til Orknøyene, var på tokt i Skottland og England før han overtok styringen med Northumberland.[8]
Den angelsaksiske krønike versjon D omtaler først ham i 948, da Kong Eadred fordev ham fra Northumberland. Versjon E forteller at befolkningen i Northumberland i 952 tok i mot Eirik Blodøks, og at han ble fordrevet i 954. En yngre kilde forteller at Eirik falt i et slag i Stainmoor mot kong Eadred i 954.[8]
Avhengig av hvilke kilder en vektlegger kan hans liv i England beskrives forskjellig.
Noen mener at Eirik var hersker i Jorvik (York), men det er ikke stadfestet i engelske kilder. Det er uvisst når han kom til England, og om han var i Northumberland i én lang periode, to perioder eller en kort periode.[c] Fra Eiriks tid som hersker i Northumberland, er det funnet mynter med innskriften «Eric rex».[9]
FamilieRediger
Han var gift med søskenbarnet Gunnhild. Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som «folkeundertrykker» og «lovbryter», og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene.
Ifølge Fagrskinna skal Gunnhild ha fått diktet kvadet Eiriksmál ved Eiriks død. Krag antyder imidlertid at kvadet er nyere, og tilføyet til sagaen senere, etter mønster av Hákonarmál. Halvdan Koht skriver om kvadet:[2]
Det er sikkert urigtig at han gik i den engelske konges tjeneste og lot sig kristne; han levde og døde som en hedning, og ved hans død digtet en av hans skalder mindekvadet Eiriksmaal, som i levende billeder skildrer hans mottagelse i Valhall. Der hørte han ogsaa med fuld ret hjemme.
Gunnhild og barna ble tvunget til å søke tilflukt hos kong Harald Blåtann i Danmark. Ifølge Heimskringla og Orknøyingenes saga dro de først til Orknøyene, hvor de tok over makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend som var blitt drept sammen med Erik. Der ble de noen vintre, og herjet derfra Skottland og Irland om somrene. Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunnhild og sønnene fortsatte til Danmark. Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre Sturlason har ikke tatt den med i Heimskringla, selv om det ellers er stor overensstemmelse mellom den og Orknøyingenes saga. Ifølge sagaene kom Gunnhild og sønnene til Danmark mens Harald Blåtann var konge, og det ble han i 958, fire år etter Eriks død. Med hans hjelp iverksatte erikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode. Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd Sleva ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone.[10]
NoterRediger
- ^ Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn, og som sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring hundre år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning.
- ^ Det er grunn til å minne om at i Historia Norvegiæ sies det at han hadde 16 sønner. Ågrip gir navnene på 20 av Haralds sønner. Fagrskinna forteller også om 20 sønner. Snorre sier ikke noe om antallet.
- ^ Kong Adalstein døde i 939. Dersom det var kong Adalstein som ga Eirik len, så er det rimelig å tro at Eirik var fordrevet en periode. Halvdan Koht tviler på koblingen til Adalstein, og antyder at Adalstein brukes som gjennomgående engelsk konge av flere sagaer, uavhengig av datering.
ReferanserRediger
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner»; Krag, Claus (2000): «Eirik Blodøks» i: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 4: «Sigrød må utgå som uhistorisk»; Koht, Halvdan (1926): «Eirik Blodøks» i: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 2
- ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 34), forlaget Saga Bok, Hafrsfjord 2010, ISBN 978-82-91640-54-9
- ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 9)
- ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 82)
- ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 32-3)
- ^ Krag, Claus (2000): «Eirik Blodøks» i: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 2
- ^ a b Ólafía Einarsdóttir: Dateringen av Harald Hårfagres død – Om påliteligheten i sagaenes tidsangivelse, Historisk Tidsskrift nr 1, 1968.
- ^ Eirik Blodøks 948 og 952 – 954, mynter
- ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 117-8)
Eksterne lenkerRediger
- (en) Eric Bloodaxe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Wikikilden: Håkon den godes saga – originaltekst |
| Forgjenger: Harald I Hårfagre |
Konge av Norge |
Etterfølger: Håkon I den gode |
| Forgjenger: Olav Sigtryggsson Kvåran |
Konge av Jorvik |
Etterfølger: Edred av Wessex |
| Forgjenger: Olav Sigtryggsson Kvåran |
Konge av Jorvik |
Etterfølger: Edred av Wessex |