Dagfinn Vårvik
Dagfinn Vårvik (1924–2018) var en norsk pressemann og politiker. Han var formann i Senterpartiet fra 1973 til 1977 og medlem av tre regjeringer. Vårvik hadde stort sett hele sitt yrkesliv i Nationen, som politisk journalist og ansvarlig redaktør.
| Dagfinn Vårvik | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. juni 1924[1] Leinstrand | ||
| Død | 25. mars 2018[2][1] (93 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, redaktør, journalist | ||
| Søsken | Kåre Vårvik Martin Vårvik | ||
| Parti | Senterpartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Voksen kirkegård | ||
| Senterpartiets formann | |||
| 1973–1977 | |||
| Forgjenger | John Austrheim | ||
| Etterfølger | Gunnar Stålsett | ||
| Norges utenriksminister | |||
| 1972–1973 | |||
| Regjering | Korvald | ||
| Forgjenger | Andreas Cappelen | ||
| Etterfølger | Knut Frydenlund | ||
| Norges lønns- og prisminister | |||
| 1965–1971 | |||
| Regjering | Borten | ||
| Forgjenger | Idar Norstrand | ||
| Etterfølger | Olav Gjærevoll | ||
| Norges finansminister | |||
| 1963 | |||
| Regjering | Lyng | ||
| Forgjenger | Andreas Cappelen | ||
| Etterfølger | Andreas Cappelen | ||
Yrkeskarriere
redigerHan vokste opp på gård på Leinstrand ved Trondheim.[3]
Han tok artium i 1944 og ble cand.oecon. i 1951.[3]
Han var sekretær for Budsjettnemnden for jordbruket i 1951, og innledet sin politiske karrière som sekretær for Bondepartiets (fra 1959 Senterpartiets) stortingsgruppe 1952–1961. Allerede da markerte han seg som en toneangivende premissleverandør for partiet.[3]
Deretter ble han ansatt som politisk medarbeider i den daværende partiavisen Nationen. To år senere, i 1963, ble han ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør). Vårvik ble sittende i denne stillingen inntil 1988, bare delvis avbrutt av periodene som statsråd og partiformann, og var politisk kommentator i avisen frem til 1991.[3]
Storebroren Martin Vårvik var generalsekretær i Senterpartiet og senere disponent i Nationen. Han vikarierte som redaktør da Dagfinn Vårvik satt i Borten-regjeringen.
Politisk arbeid
rediger
Som ansvarlig redaktør i partiavisen, og dermed en innflytelsesrik person innenfor partiorganisasjonen, var det ingen tilfeldighet at Vårvik ble statsråd i tre regjeringer. Første gang var etter Kings Bay-saken, da Einar Gerhardsens tredje regjering måtte gå av, og John Lyngs regjering ble etablert som en bred borgerlig koalisjon mellom Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet. Vårvik var regjeringens finansminister fra utnevnelsen 28. august 1963 til dens avgang 25. september, bare en knapp måned etter. Selv om regjeringen ikke fikk utrettet stort, var den et bevis på at det fantes et borgerlig alternativ til Arbeiderpartiet.
Vårvik var 2. vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1961–1965, møtte i alt 10 dager på Stortinget, og har bortsett fra dette aldri møtt på Stortinget i annet enn egenskap som statsråd, hverken som fast innvalgt representant eller vararepresentant. Han var forøvrig varamedlem av Oslo bystyre 1971–1975.
Vårvik var formann i Senterpartiets programkomité foran stortingsvalget 1965, hvor Arbeiderpartiet gikk på et sjokkartet nederlag og måtte overlate regjeringsmakten til en borgerlig koalisjon lik den i 1963, denne gang under ledelse av Senterpartiets Per Borten. I Per Bortens regjering var Vårvik lønns- og prisminister fra utnevnelsen 12. oktober 1965 til den måtte gå av grunnet Lekkasje-saken 17. mars 1971.
Folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF i 1972 gav flertall imot, i tråd med blant andre Senterpartiet og Vårviks syn, og Trygve Brattelis første regjering gikk derfor av. Stortingspartiene som var imot norsk medlemskap (Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre) fikk i oppdrag å danne ny regjering, med fremforhandling av en handelsavtale med EF som hovedoppgave, og 18. oktober 1972 kunne Vårvik tiltre som utenriksminister i Lars Korvalds regjering. Regjeringen hadde bare 38 av 150 representanter bak seg på Stortinget, ettersom Det Nye Folkepartiet med 9 representanter brøt ut av Venstre grunnet EF-saken i 1972. Som utenriksminister stod Vårvik sentralt i EF-striden, og etter hvert greide også regjeringen å forhandle frem en handelsavtale. Ved stortingsvalget 1973 fikk regjeringen, som ventet, ikke fornyet tillit, og Vårvik og resten av regjeringen gikk av 16. oktober 1973.
I 1973 ble han valgt til formann i Senterpartiet, etter å ha vært nestformann siden 1967. Han stod sentralt i gjenreisningen av det borgerlige samarbeidet etter folkeavstemningen i 1972, og var ikke i tvil om at Senterpartiet tilhørte den borgerlige fløyen. Dette synet gjorde ham imidlertid omstridt innad i partiet, men han maktet allikevel å gjenreise Senterpartiet som en troverdig enhet på borgerlig side.[3] Han ønsket også samarbeid med Høyre, til tross for ulike syn på EF. Han gikk av som formann i 1977, men Vårviks samarbeidstanker ble videreført til og med dannelsen av Jan P. Syses regjering i 1989. Senterpartiet felte regjeringen grunnet EF-saken i 1990, og har aldri sittet i regjering med Høyre siden, og den nylig avgåtte sjefredaktøren Vårvik ble i stor grad gjort til syndebukk for det en del anså som Senterpartiets svekkede posisjon etter «det borgerlige tilbakefallet» under hans ledelse.[3] Selv karakteriserte han dette synet som «komisk» i et intervju.[3]
Vårvik døde etter et kort sykeleie, 93 år gammel.[4] Han ble begravet fra Voksen kirke.
Referanser
rediger- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Dagfinn Varvik, Munzinger IBA 00000013360, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nationen.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g «Dagfinn Vårvik». Norsk biografisk leksikon.
- ^ NTB (25. mars 2018). «Dagfinn Vårvik er død». Nationen. Arkivert fra originalen 26. mars 2018. Besøkt 25. mars 2018.
Eksterne lenker
rediger- (no) Dagfinn Vårvik hos Stortinget
- (no) Dagfinn Vårvik i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
- «(no) Dagfinn Vårvik» i Norsk biografisk leksikon.
- Lydklipp med Dagfinn Vårvik hos NRK