Åpne hovedmenyen
Arne Haugestad
Født19. juni 1935
Død23. september 2008[1] (73 år)
Beskjeftigelse Advokat
Nasjonalitet Norge

Arne Haugestad (født 19. juni 1935 i Horten, død 20. september 2008 i samme by) var høyesterettsadvokat og tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, sjef for Fengselsstyret og sorenskriverLillehammer. Haugestad var mest kjent som daglig leder for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC fra 1970 til 1973 og som forsvarer for Arne Treholt fra 1985 til 1992.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Arne Haugestad var sønn av høyesterettsadvokat Einar Haugestad (1903–84) og Ellen Margareta Thelin (1908–99). Han flyttet til Oslo som 12-åring og tok examen artium der i 1954.

1960 avla han juridisk embetseksamen. Som student var han formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1961 og leder av Norsk Studentunion i 1958.

Han ble gift i 1959 med Anne Lise Jahr (1936–2006), datter av handelsmann Erling Jahr (1901–57) og Olaug Hestnæs (1907–86).

KarriereRediger

Haugestad var mest kjent som daglig leder for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC fra 1970 til 1973 og som forsvarer for Arne Treholt fra 1985 til 1992.

Mens han var ekspedisjonssjef i Justisdepartementet og sjef for Fengselsstyret i perioden fra 1975 til 1980, hadde han ansvaret for kriminalmeldingen under justisminister Inger Louise Valle fra Arbeiderpartiet. Der ble det foreslått tiltak som ville ha ført til atskillig reduksjon i bruk av fengselsstraff. Han nedtonet det individuelle ansvaret og den allmennpreventive begrunnelsen for straff. I stedet la han større vekt på sosiale årsaker til lovbrudd.

LekkasjesakenRediger

Arne Haugestad huskes spesielt for lekkasjesaken som førte til at Per Borten måtte gå av som statsminister. Det var under en flyreise i 1971 at Borten ba Haugestad om å lese et notat der det framgikk at et fransk kommisjonsmedlem mente Norge ikke burde søke om medlemskap da motstanden i folket var meget sterk. Innholdet i notatet ble slått stort opp i Dagbladet, og det førte til en intens kildejakt. Flere mente at Haugestad måtte være kilden. Det ble senere klarlagt at det ikke var Haugestad, men Ole N. Hoemsnes som var Dagbladets kilde.[2]

BibliografiRediger

ReferanserRediger

KilderRediger