Otto Grieg Tidemand
Otto Grieg Tidemand (født 18. juni 1921 i Kristiania, død 10. juni 2006 i Oslo) var en norsk skipsreder og politiker (H). Han var militærflyver under den andre verdenskrig og mottok en rekke utmerkelser for sin krigsinnsats. Tidemand hadde to ulike statsrådposter i regjeringen Borten: i Forsvarsdepartementet 1965–1970 og i Handels- og skipsfartsdepartementet 1970–1971. I Tidemands tid som forsvarsminister gjennomgikk Forsvaret en modernisering.
| Otto Grieg Tidemand | |||
|---|---|---|---|
 Tidemand som forsvarsminister i 1966 | |||
| Født | 18. juni 1921 Oslo | ||
| Død | 10. juni 2006 (84 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, sakprosaforfatter, flyger, forretningsdrivende | ||
| Utdannet ved | Oslo Handelsgymnasium | ||
| Parti | Høyre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | St. Olavsmedaljen med ekegren Deltagermedaljen Krigsmedaljen Distinguished Flying Cross Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
| Oslo Høyres formann | |||
| 1970–20. januar 1974 | |||
| Forgjenger | Rolf Stranger | ||
| Etterfølger | Jan P. Syse | ||
| Norges handelsminister | |||
| 5. juni 1970–17. mars 1971 | |||
| Regjering | Borten | ||
| Forgjenger | Kåre Willoch | ||
| Etterfølger | Per Kleppe | ||
| Norges forsvarsminister | |||
| 12. oktober 1965–5. juni 1970 | |||
| Regjering | Borten | ||
| Forgjenger | Gudmund Harlem | ||
| Etterfølger | Gunnar Hellesen | ||
Familiebakgrunn og yrkeskarrière rediger
Tidemand var sønn av grosserer Sverre Tidemand (1891–1966) og Else Grieg (1898–1974).
Like etter andre verdenskrigs utbrudd tok han examen artium i 1940 og studentfagkurs ved Oslo handelsgymnasium i 1941. Han dro deretter til Bergen for å studere ved Norges handelshøyskole, men hadde egentlig som mål å komme til de norske styrkene i Storbritannia.[1] Grieg Tidemand forlot Norge ombord på MK «Sjølivet» som gikk ut ifra Austevoll den 21. september 1941[2] og ankom Lerwick på Shetland sammen med 16 andre den 26. september 1941. Han ble godkjent som flyverelev og sendt til Little Norway i Canada, hvor han gjennomgikk jagerflyverskole 1941–1942 og fikk grad av sersjant i 1943.[1]
I 332 (Norwegian) Squadron deltok han i luftkampene over Frankrike både før og etter invasjonen i Normandie og var med til de siste kamper over Tyskland våren 1945.[1] Han var den første norske flyveren som landet i det frigjorte Kirkenes.[1] Tidemand forble militærflyver den første tiden etter freden frem til 1946 og under mobiliseringsøvelser i 1949 og 1951, hvor han fikk jetflytrening, og oppnådde grad av løytnant.[1]
Forretningsmessig karrière rediger
Fra 1946 jobbet han som skipsmegler i Oslo. I 1950 startet Tidemand som befrakter i skipsmeglerfirmaet Joachim Grieg & Co., hvor han senere ble medinnehaver. I 1960 ble han skipsreder i Stove Shipping og Christen Smith Shipping & Co.
Tidemand innehadde sentrale styreverv i en rekke industriselskaper. Han satt i styret for Fredrikstad Mekaniske Verksted, hvor han var viseformann 1971–1975 og formann 1975–1978. I oljeselskapet Saga Petroleum var han styreformann 1972–1976 og ordfører i representantskapet 1980–1991. I Kosmos var han styremedlem fra 1972 og styreformann 1979–1988. Han var styreformann i Atlas Copco, Norge 1978–1997 og styremedlem i Atlas Copco i Sverige 1982–1997. Tidemand var videre viseformann i styret for Vesta Hygea 1980–1984, hvor han også var formann 1984–1986. Han var også styreformann i Norske Fina 1981–1996 og Store Norske Spitsbergen Kulkompani 1982–1987.
Tidemand innehadde flere offentlige verv, deriblant medlem av representantskapet i Norges Bank 1962–1974, medlem av utvalget som skulle se nærmere på skipsbyggingsindustriens problemer 1978–1982 og medlem av Forsvarsrådet fra 1981.
Politisk arbeid rediger
Tidemand var formann i Høyres landsfinansstyre (og selvskrevent medlem av Høyres landsstyre og sentralstyre) 1962–1965 og formann i Oslo Høyre 1970–1974. I Per Bortens regjering var Tidemand forsvarsminister 1965–1970, med oberst Arne Gunnar Lund som statssekretær. Tidemand fikk ansvaret for moderniseringen og opprustningen av det norske forsvaret i NATO-alliansen.[1] Det amerikanske våpenhjelpprogrammet var under avvikling, slik at Norge måtte i større grad ordne for sin egen modernisering selv. I 1966 tok Tidemand imot de første jagerflyene av typen Northrop F-5 Freedom Fighter som Norge hadde kjøpt fra USA.[3]
Samme år var han på besøk i USA og fikk en grundig innføring og det bilaterale forsvars- og etterretningssamarbeidet, i en tid da Forsvarsstabens etterretning fikk det meste av sine driftsmidler fra USA. Tidemand fikk også en CIA-sjef til å ta med seg en sovjetisk avhopper til Tidemands hytte i Hemsedal, hvor han og forsvarssjef Folke Hauger Johannessen ble orientert om spiontrusselen mot Norge.[1] Våren 1967 var Tidemand tilbake i USA, og la grunnet for bilaterale avtaler under langtidsplanen for Forsvaret 1969–1973. For første gang ble gjenkjøpsprinsippet benyttet, og USA kjøpte norsk utstyr, mens Luftforsvarets transport- og antiubåtkapasitet ble drastisk utbedret med seks Lockheed Martin C-130 Hercules og seks Lockheed P-3 Orion levert samme år.
I 1967 ble Tidemand den første forsvarsministeren fra et NATO-land som besøkte lederne i Sovjetunionen,[4] hvor verten Andrej Gretsjko kritiserte den norske NATO-politikken og særlig militærøvelsene i Nord-Norge.[5] Gretsjko var motstander av en sovjetisk avspenningspolitikk overfor Vesten.
Fra 5. juni 1970 til Bortens avgang den 17. mars 1971 var Tidemand handels- og skipsfartsminister. Her hadde han ansvaret for noen av forberedelsene til de etterhvert feilslåtte medlemskapsforhandlingene med det daværende EEC. Som handels- og skipsfartsminister var han også medlem i rådet for Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling og Den asiatiske utviklingsbanken.
Han var én av noen få nordmenn som over lengre tid deltok i Bilderberg-gruppen. I 1972 ble avleggeren Den trilaterale kommisjon etablert for å styrke båndene til den nye økonomiske verdensmakten Japan, og Tidemand deltok her blant annet i arbeidet for at Japan skulle forbli USA-vennlig under den kalde krigen.[1]
Utmerkelser rediger
Tidemand var innehaver av en rekke utmerkelser på bakgrunn av sin krigsinnsats. Han ble tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren[6] i 1945, Krigsmedaljen i 1944, Deltagermedaljen i 1945, Haakon VIIs 70-årsmedalje i 1943 og britiske Distinguished Flying Cross. Tidemand ble i 1977 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han ble i 1970 tildelt storkorset av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, i 1990 kommandørtegnet av den svenske Nordstjerneordenen og i 1997 kommandør av den belgiske Leopoldsordenen.
Bibliografi rediger
Referanser rediger
- ^ a b c d e f g h «Otto Grieg Tidemand». Norsk biografisk leksikon.
- ^ Ragnar Ulstein: Englandsfarten Band II, Søkelys mot Bergen
- ^ Tom Arheim, Bjørn Hafsten, Bjørn Olsen, Sverre Thuve (1994). Fra Spitfire til F-16 : Luftforsvaret 50 år 1944-1994. Oslo: Sem & Stenersen. s. 58. ISBN 82-7046-068-0.
- ^ «Norge og NATO under den kalde krigen». Den norske Atlanterhavskomité. Arkivert fra originalen 10. juni 2015. Besøkt 27. desember 2010.
- ^ «Statsråden satset på at russerne lyttet». Aftenposten. 7. august 2003.
- ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 200. ISBN 8250421906.
Eksterne lenker rediger
- (en) Otto Grieg Tidemand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Otto Grieg Tidemand hos Stortinget
- (no) Otto Grieg Tidemand hos Norsk senter for forskningsdata politikerarkiv (nedlagt)
- (no) Otto Grieg Tidemand i Norsk biografisk leksikon