Carl Berner
Carl Christian Berner (1841–1918) var en norsk rektor og politiker (V). Han var innvalgt på Stortinget 1886–1909, kirke- og undervisningsminister 1892–1893 og Venstres formann 1903–1909. Ifølge Leiv Mjeldheim personifiserte Berner det nasjonale samholdet og fikk ry som politisk brobygger da han var stortingspresident ved unionsoppløsningen i 1905.[4] Av yrke hadde han ulike stillinger i skoleverket, blant annet som den første direktøren ved Bergen tekniske skole 1875–1891.[5]
| Carl Berner | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Carl Christian Berner 20. nov. 1841[1][2]  Christiania | ||
| Død | 25. mai 1918[3][2] (76 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Far | Oluf Steen Julius Berner | ||
| Barn | Jørgen Berner Carl Berner | ||
| Parti | Venstre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
| Medlem av | Norsk Kvinnesaksforening Rene Venstre | ||
| Utmerkelser | St. Olavs Orden Dannebrogordenen 7. juni-medaljen Kroningsmedaljen 1906 Storkors av Æreslegionen | ||
| Venstres formann | |||
| 1903–1909 | |||
| Forgjenger | Lars Holst | ||
| Etterfølger | Gunnar Knudsen | ||
| Stortingspresident | |||
| 1898–1909 | |||
| Norges kirke- og undervisningsminister | |||
| 1892–1893 | |||
| Regjering | Steen I | ||
| Forgjenger | Vilhelm Andreas Wexelsen | ||
| Etterfølger | Anton Christian Bang | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1886–1903; 1904–1909 | |||
| Valgkrets | Bergen; Sarpsborg | ||
Bakgrunn og yrkeskarriere
redigerHan ble født i Christiania i 1841 som sønn av stiftsoverrettsassessor Oluf Steen Julius Berner (1809–1855) og Marie Louise Falkenberg (1816–1841). Han ble tidlig foreldreløs, idet moren døde tre uker at han ble født, stemoren da han var åtte og faren da Carl Berner var knapt fjorten år.[4] Han bodde deretter en tid i Larvik hos morens familie og tok studenteksamen i der i 1859.[4] Berner studerte videre realfag, dog uten å avlegge noen eksamen, ved Det Kongelige Frederiks Universitet, hvor han forøvrig tok graden cand.philos. i 1861.[4][6]
Etter studiene utnyttet Berner sine kunnskaper som lærer ved forskjellige skoler i Christiania, blant annet ved Gjertsens skole fra 1865 og ved Aars og Voss' skole fra 1866. Han tok også del i studentpolitisk arbeid, herunder som formann i Det Norske Studentersamfund 1867–1868. På denne tiden tilhørte han en krets av nasjonaldemokratiske opposisjonelle bestående av blant andre Ernst Sars, Aasmund Olavsson Vinje og Hagbart Berner.[4] Carl Berner var inspektør ved Aars og Voss' skole fra 1874, men senere samme år ble han ansatt som den første direktøren ved Bergen tekniske skole. Fra 1885 var han politiker på heltid.[5] I 1899 ble Berner utnevnt til embetet som stempelpapirforvalter, og fikk dermed i oppgave å forvalte og forhandle stempelmerker (stempelavgift).
Berner giftet seg med Olivia Mathilde Jacobine Berner (1841–1919), datter av garvermester Jørgen Haslef Berner (1811–1892) og Jørgine Smith (1808–1887), i 1868 og ble far til arkitektene Jørgen Haslef Berner (1873–1955) og Carl Berner (1877–1943).
Politisk arbeid
redigerCarl Berner var statsråd og sjef for Kirkedepartementet fra juli 1892 til mai 1893 i Johannes Steens første regjering.
Han var stortingsrepresentant i tiden 1886–1909, og ledet delegasjonen som dro til København og offisielt fikk prins Carl – den kommende kong Haakons – samtykke til å bli Norges konge. Berner var Venstres parlamentariske leder 1889–1893 og 1898–1906. Han var stortingspresident fra 1898 til 1909.
I 1884 var han medstifter av Norsk Kvinnesaksforening.[7]
Han var medlem av Den norske Nobelkomite 1904–1918.
-
Sveriges og Norges delegater i Karlstad 23. september 1905 under Karlstadkonvensjonen om unionsoppløsningen. Stående fra venstre: (1) sekretær Johannes Hellner, (2) Hjalmar Hammarskjöld, (3) Karl Staaff, (4) sekretær Carl Berg, (5) Benjamin Vogt og (6) Andreas Urbye. Sittende fra venstre: (1) Fredrik Wachtmeister, (2) Christian Lundeberg, (3) Christian Michelsen, (4) Carl Berner og (5) Jørgen Løvland. -
Første møte i Den norske Nobelkomite 1897: (fra venstre) Bjørnstjerne Bjørnson, John Lund, Hans Horst, Jørgen Løvland, Christian Lange og Carl Berner.
Utmerkelser og hedersbevisninger
rediger
Berner ble 29. november 1905 tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Han ble også tildelt storkorset av Dannebrogordenen (Danmark), storkorset av Æreslegionen (Frankrike), 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen 1906.[4]
Carl Berners plass, som er et av Oslos mest biltrafikkerte veikryss, er oppkalt etter ham.
Referanser
rediger- ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 82[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Carl Christian Berner, Norsk biografisk leksikon ID Carl_Berner_-_1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 9[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f «Carl Berner». Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b «Carl Berner, 1905 og HiB». Høgskolen i Bergen. 19. januar 2005. Arkivert fra originalen 7. februar 2005. Besøkt 5. desember 2010.
- ^ «Carl Christian Berner». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Arkivert fra originalen 1. april 2016. Besøkt 19. desember 2008.
- ^ «Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884», Bergens Tidende, 18. november 1884
Eksterne lenker
rediger- (en) Carl Berner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Carl Berner hos Virksomme ord
- (no) Carl Berner i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør