Åpne hovedmenyen
Johannes Steens første regjering (1891-1893). Flere av regjeringsmedlemmene var sentrale i Rene Venstre.

Rene Venstre var en gruppering i partiet Venstre i perioden 1885 til 1889, som stod i opposisjon til en annen del av partiet kalt det Moderate Venstre.[1] Sentrale medlemmer i Rene Venstre var blant annet Ole Anton Qvam, Johannes Steen, Viggo Ullmann og Carl Berner.

Splittelse i VenstreRediger

Venstre, med Johan Sverdrup i spissen, oppnådde for første gang regjeringsmakt i 1884. Kort etter opplevde Venstre intern splittelse i to fløyer på Stortinget, der de mer radikale venstremennene samlet seg i Rene Venstre, og kretsen rundt Johan Sverdrups regjering tok navnet Moderate Venstre. I tillegg var det flere såkalte «nomader», altså stortingsmenn som varierte mellom å stemme sammen med de Moderate eller med de Rene.[2]

Det er vanskelig å tidfeste splittelsen, og det er viktig å understreke det ikke var et brudd over natten, men en prosess over flere år. Leiv Mjeldheim setter splittelsen til 1885, på Regjeringens nettsider kan lese at splittelsen skjedde i 1887[3], og Trond Nordby setter bruddet i 1888[4].

I 1885 var tonen fortsatt god nok til at Rene Venstre og Moderate Venstre stilte til valg sammen under parolen «Tillit til Johan Sverdrup.»[5] I 1888 stilte derimot Rene Venstre til valg alene.[6] De opprettet ikke noe nytt parti, men sørget for å presse den moderate fløyen ut av partiet. Ved valget i 1888 kunne velgerne dermed stemme på Høyre, Moderate Venstre eller Venstre.

Politiske konflikter mellom fløyeneRediger

Rene Venstre brøt ut fra Venstre og fra Johan Sverdrups regjering fordi de ønsket en mer radikal politikk enn det Regjeringen førte. Medlemmene var liberale, radikale og påvirket av europeiske strømninger, og stod ofte i motsetning til den konservative og lavkirkelige lekmannsbevegelsen i Moderate Venstre. Særlig i kulturpolitikken kom dette til uttrykk.[7]

Noen kjente saker der det Rene Venstre skilte seg fra de Moderate og fra Regjeringens linje er blant annet:[7]

  • Om Alexander Kielland skulle motta dikterlønn på statens regning eller ikke. Rene Venstre ønsket dette, mens Moderate Venstre mente diktningen hans kunne bidra til å forstyrre ro og orden.
  • Om Christian Kroghs roman Albertine og Hans Jægers Fra Kristiania-Bohemen var sømmelig eller ei. Moderate Venstre mente bøkene var umoralske og usømmelige, og at de måtte sensureres. Rene Venstre ønsket ikke å sensurere bøkene, og mente staten ikke skulle styre kunsten.
  • Utvidelse av stemmeretten. Mange i Rene Venstre ønsket å innføre allmenn stemmerett for menn, mens mange i Moderate Venstre var mot. En faktor er at mange bønder følte sitt maktgrunnlag truet dersom en stor og ny gruppe skulle gjøre inntog i politikken.
  • Uenighet om innføring av menighetsråd. Kirkestatsråd Jakob Sverdrup, fra den moderate og lavkirkelige siden, ønsket å opprette menighetsråd som skulle være med å styre menigheten, i motsetning til Rene Venstre som ikke ønsket dette.

I tillegg rettet de ofte kritikk mot Regjeringen, og mente at de arbeidet for sakte med tradisjonelle venstresaker som arbeiderkommisjonen, og innføringen av lov om jury i straffesaker. Rene Venstre tok også stadig opp formaliterer og prinsipielle debatter i Stortinget, som regjeringssammensetning og parlamentarismens utvikling.

Venstre samles igjenRediger

Rene Venstre og Moderate Venstre samlet seg tilbake i Norges Venstreforening i 1889 etter at Johan Sverdrups regjering måtte gå på grunn av et mistillitsforslag fra Høyre og det Rene Venstre.[8]

ReferanserRediger

  1. ^ Mjeldheim, Leiv (1984). «5. Regjeringspartiet». Folkerørsla som vart parti. Universitetsforlaget. s. 149 ff. 
  2. ^ Mjeldheim, Leiv (1984). «6. Samanbrotet». Folkerørsla som vart parti. Universitetsforlaget. s. 191, 192. 
  3. ^ Norsk biografisk leksikon (27.12.2013). «"Johannes Steen". regjeringen.no». Besøkt 13. november 2015. 
  4. ^ Nordby, Trond (2010). «2. Første skritt». Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010. Oslo: Universitetsforlaget. s. 49. ISBN 978-82-15-01395-4. 
  5. ^ Koht, Halvdan (1925). «16. "Tillit til Johan Sverdrup"». Johan Sverdrup bd. 3. Oslo: H. Aschehoug & co. s. 255 ff. 
  6. ^ Mjeldheim, Leiv (1984). «6. Samanbrotet». Folkerørsla som vart parti. Universitetsforlaget. s. 194 ff. 
  7. ^ a b Mjeldheim, Leiv (1984). «5. Regjeringspartiet». Folkerørsla som vart parti. Universitetsforlaget. s. 156–158. 
  8. ^ Koht, Halvdan (1925). «32. Siste kamp». Johan Sverdrup bd 3. Oslo: H. Aschechoug & co. s. 513 ff.