Bjørnespinnere (Arctiinae) er en underfamilie av praktfly, noen ganger regnet som en egen familie, Arctiidae. Gruppen er ganske artsrik med omtrent 11 000 arter, hvorav bare 28 er funnet i Norge. Det største artsmangfoldet finnes i Sør- og Mellom-Amerika.

bjørnespinnere
Arctia villica (bjørnespinner)
ikke i Norge, men finnes i Sverige.
Nomenklatur
Arctiinae
(Arctiidae)
Leach, 1815
Populærnavn
bjørnespinnere
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenSommerfugler
FamiliePraktfly
Økologi
Antall arter: - i verden omtrent 11 000
- i Europa 98
- i Norge 28
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Antarktis
Inndelt i

Navnet kommer fra larvene som har ganske lange hår på kroppen. Mange av artene har brune og svarte hår, og derfor er sammenligningen med bjørner, ikke helt uforståelig.

Utseende rediger

Bjørnespinnere har et vingespenn på mellom 5 og 100 millimeter. Mens det hos de norske artene er mellom 20 og 70 millimeter.

De fleste voksne bjørnespinnere (imago) har en tykk og håret kropp, mange av artene har et fargerikt og tydelig vingemønster. Ofte er også kroppen kraftig farget. Men det finnes spinkle arter uten særlige farger. De med kraftige farger finnes vanligvis i underfamilien Arctiinae, her er fargene vanligvis i rødt, gult, oransje og svart. De sterke fargene signaliserer at bjørnespinnerne er giftige eller usmakelige (aposematisme). Mens mange av de artene som har mer beskjedne farger er artene i underfamilien lavspinnere. Selv om mange har kraftige farger er det flere som er helt hvite, med små mørke flekker på vingene, som punkttigerspinner. Antennene er mer eller mindre fjærformede, mest hos hannene.

Det som er særpreget hos lavspinnerne er at mange av artene har lange og smale framvinger. Bakvingene er ofte store og runde. De kan derfor minne om arter i familien pyralider (Pyralidae). Pyralidene har lange palper, og er generelt mindre enn bjørnespinnere. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Noen av artene i delgruppen lavspinnere «ruller» i tillegg vingene tett rundt kroppen.

Noen få av artene har utseende som skiller seg ut. Blant de nordiske artene er det Dysauxes ancilla, som ligner en del på en tussmørkesvermer. De to ganske små artene nakenspinner og dverglavspinner har rundere vinger enn de andre i familien.

Larvene er normalt sterk behåret. Noen har tett hårbekledning, mens andre har tynnere hårbekledning slik at kroppen lett synes. Hårene er vanligvis arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Noen av hårduskene kan være lysere, litt gul eller rustrød farge og de danner derfor langsgående linjer på larvens kropp.

Levevis rediger

Bjørnespinnere finnes i alle naturtyper. De fleste artene lever i varme og lnktropiske strøk. Men mange arter finnes bare i fjellet eller lengst nord. Slik som det er tilfelle for stripet bjørnespinner, nordlig bjørnespinner, polarbjørnespinner og flekkbjørnespinner, som bare finnes i Finnmark og nordlige Troms.

I underfamilien Arctiinae er ofte bakvingene sterkt farget i røde og orange farger. Ved fare eller dersom bjørnespinneren føler seg truet, viser den ofte bakvingene noe som virker som en advarsel for byttedyr. Fargesignalet redder ofte bjørnespinneren fra å bli spist.

 
Kokong av Cycnia tenera

Noen arter har høreorganer som er særlig følsomme for ekkosignalene som flaggermus bruker i sin jakt på insekter. Merker bjørnespinneren at en flaggermus er i nærheten, kan den sende ut et "jamme-signal" som enten forvirrer flaggermusen eller signaliserer at møllen er uspiselig. I alle tilfeller medfører det at den unngår å bli spist.

Hunnen legger eggene vanligvis rett på næringsplanten, ofte legges de i små grupper. Hos flere arter velges gjerne undersiden av et blad. Noen arter, for eksempel brun bjørnespinner, kan spise en lang rekke planter, mens andre, for eksempel karminspinnerlandøyda (Senecio jacobaea) er ganske spesialiserte.

Larvene lever på ulike planter, urter eller trær. Larver i underfamilien Arctiinae lever av å gnage blad, på trær og urter. Men hos lavspinnere, i underfamilien Lithosiinae, lever de fleste arter, på lav og alger som de gnager. Flere av artene er giftige fordi de får giftstoffer i kroppen fra plantene de spiser. Giftige næringsplanter kan være gullregn og poteter.

Larver av bjørnespinnerne er aktive om natten. Generelt er mange av artene også dagaktive om høsten, før overvintringen, og om våren er de gjerne bare nattaktive.

Bjørnespinnere er sommerfugler og tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppestadiet varer vanligvis tre til fem uker.

Skadedyr rediger

Noen arter kan gjøre skade på skog eller i frukthager.

Bildegalleri rediger

Nettsiden Svenska Fjärilar [1] og [2] har bilder av alle nordiske arter.

Systematisk inndeling / Norske arter rediger

Slektskapsforholdene mellom bjørnespinnernes delgrupper er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje, særlig for de tallrike tropiske artene. Denne oversikten er ikke skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her : System (biologi) og Gruppe (biologi). Systematikken følger i hovedsak, Aarvik, m.fl. 2000. (se kilde) Artslistene er alfabetiske på det latinske (vitenskapelige) navnet. Norske navn er hentet fra Aarvik, m.fl. 2000. Lafontaine og Fibiger (2006) publiserte nye fylogenetiske resultater som tyder på at bjørnespinnerne bør klassifiseres som en undergruppe av nattfly (Noctuidae), da under navnet Arctiinae.[1]. Senere er gruppen blitt ført som en undergruppe av den ny-opprettede familien praktfly (Erebidae).

Listen er ufullstendig. Bare de norske artene er med.

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ Lafontaine og Fibiger (2006)

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger