Amos’ bok

Amos (hebraisk: עָמוֹס – ʿĀmôs) er en av profetbøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente, og er således en del av den religiøse kanon for både jødedommen og kristendommen. Den blir også omtalt som en del av Tolvprofetboken som man kaller de tolv profetiske bøkene i Det gamle testamente. Profeten Amos, en eldre samtidig av Hosea og Jesaja, var aktiv i tiden rundt 750 f.Kr. under styret til kong Jeroboam II av Israel (788–747 f.Kr.). Mange forskere regner Amos' bok som den eldste av profetbøkene. Amos bodde i det sørlige kongedømmet Judea, men prekte i det nordlige kongedømmet Israel.

Amos slik Gustave Doré tenkte seg ham.

Amos i midten. Freske i Loreto.

Bokens sterke fokus på sosial rettferdighet gjorde den populær i den sosialetiske bevegelsen i Norge på 1970-tallet og 1980-tallet. Allerede i 1893 utkom den første norske akademiske analyse av boken ved Simon Michelet.

Historie

Amos, slik James Tissot tenkte seg ham.

Boken ble sannsynligvis skrevet i flere «etapper», av flere forfattere, noe som gjør tilblivelsen vanskelig å tidfeste. Amos selv sier at han mottok synene sine «to år før jordskjelvet». Denne tidsangivelsen har gitt mening i samtiden, da folk ennå hadde katastrofen friskt i minnet. Fremdeles på Sakarjas tid ble jordskjelvet husket, omkring 250 år efter Amos: «Dere skal flykte slik dere flyktet for jordskjelvet i de dager da Ussia var konge i Judea.» Arkeologiske utgravninger har brakt for dagen at Israel ble ramt av et større jordskjelv omkring 760 f.Kr.

Amos kom fra landsbyen Tekoa omkring 18 km sør for Jerusalem. Han presenterer seg slik: «Jeg er ikke profet og hører ikke til noe profetlag. Jeg er gjeter og dyrker morbærfiken.» Denne folkelige bakgrunnen motsies likevel av bokens form. Språk og stil ligger på et høyt plan og vitner om at Amos har fått boklig opplæring. Han betegner seg som noqed (= gjeter), og betegnelsen kan også brukes om konger (andre kongebok 3,4) og i kultisk forbindelse (Ras Shamra-tekstene). Amos' stilistiske evner rager høyt over almuens. Jerusalems tempel eide store flokker av geiter og sauer til ofringene, og Amos kan ha vært vokter for dem og dermed en av tempelpersonalet. Han avviser bestemt at han er noen nabi (omvandrende ekstatiker), kjent også blant hettitter, hurritter og særlig i Syria, knyttet til dyrkelsen av Baal og Melqart, hvorfra dyrkelsen hadde spredd seg til Kanaan og videre til israelittene; i Bibelen først omtalt da den ekstatiske flokken dukker opp i første Samuelsbok. Amos er hentet rett ut av sin daglige dont for å forkynne. Ypperstepresten Amasja tiltaler i 7,12 Amos som hozæ (= seer): «Gå din vei, du seer, kom deg av sted til Judea!» Denne betegnelsen passet bra på Amos, som snakket så mye både om sine visjoner, og det han faktisk så i sin samtid og fordømte. Selv presisterte han at han ikke preket ut fra noe personlig ønske, men tvert om var blitt truet til det av Gud:

Når løven brøler, hvem må ikke da bli redd?

Når Herren Gud har talt, hvem må ikke da profetere?

Sammendrag

Boken åpner med en historisk opptegnelse om profeten, deretter en kort spådom om Jahves dom (gjentatt i Joels bok). Profeten fordømmer forbrytelsene mot menneskeheten begått av hedenske nasjoner, forteller Israel at også de har syndet og er skyldige i de samme forbrytelser, og gjengir fem symbolske visjoner som spår ødeleggelsen av Israel. Inkludert i dette, uten noen tilsynelatende orden, er et orakel om spådommens vesen, utdrag av salmer, forbannelser, en prosafortelling i tredje person om profeten, og en spådom som lover at Davids hus skal gjenopprettes, selv om det ennå ikke var falt i Amos’ levetid.

Litteratur

• Hvalvik, Reidar og Stordalen, Terje (1999): Den store fortellingen. Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning, Oslo: Det Norske Bibelselskap, ISBN 82-541-0545-6
• Rendtorff, Rolf (1991): The Old Testament: An Introduction, Philadelphia: Fortress Press, ISBN 0-8006-2544-7

Eksterne lenker

• Amos' bok hos Nettbibelen