De tolv små profeter

De tolv små profeter eller Tolvprofetboken (arameisk: תרי עשר‎, Trei Asar, «Tolv») er en kollektiv betegnelse på de siste tolv bøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. Grunnen til at bøkene kalles små, er at deres lengde og omfang er langt kortere, og således mindre betydningsfulle enn de tre store profetbøkene Jesajas bok, Jeremias bok, Esekiels bok, tidvis medregnes også Daniels bok, noe som øker antallet til fire store profetbøker.

Det er ikke kjent om disse korte verkene ble samlet og overført til en enkel skriftrull, men det første bevis for De tolv som en kollektiv samling er fra rundt 190 f.Kr. i skriftene til den hellenistiske, jødiske skriveren og lærde Ben Sirak (kjent for blant annet Siraks bok).[1] Dessuten fra dødehavsrullene som antyder at den moderne, velkjente orden ble etablerte allerede ved 150 f.Kr.[2] Det er antatt at i begynnelsen ble de første seks samlet, og senere ble ytterligere seks lagt til; de to gruppene synes å utfylle hverandre, med Hoseas bok og ut Mikas bok som løfter spørsmålet om synd, og Nahums bok og ut Malakis bok foreslår oppløsning.[3] Den 16. mars 2021 kom nyheten at israelske arkeologer har funnet deler av en bibelsk skriftrull som er ca. 2.000 år gammel. Fragmentet inneholder de 12 små profeter og omtales som et av de mest betydelige funnene siden Dødehavsrullene. [4]

Betegnelsen over de 12 små profeter er i rekkefølge:

ReferanserRediger

  1. ^ Zvi (2004), s. 1139–1142
  2. ^ Redditt (2003), s. 1.
  3. ^ Coggins & Han (2011), s. 4.
  4. ^ NTB (16.03.2021). «Israel har funnet deler av 2.000 år gammel bibelsk skriftrull». Besøkt 17.03.2021. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger