Åpne hovedmenyen

De tolv små profeter

De tolv små profeter eller Tolvprofetboken (arameisk: תרי עשר‎, Trei Asar, «Tolv») er en en kollektiv betegnelse på de siste tolv bøkene i Den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. Grunnen til at bøkene kalles små, er at deres lengde og omfang er langt kortere, og således mindre betydningsfulle enn de tre store profetbøkene Jesajas bok, Jeremias bok, Esekiels bok, tidvis medregnes også Daniels bok, noe som øker antallet til fire store profetbøker.

Det er ikke kjent om disse korte verkene ble samlet og overført til en enkel skriftrull, men det første bevis for De tolv som en kollektiv samling er fra rundt 190 f.Kr. i skriftene til den hellenistiske, jødiske skriveren og lærde Ben Sirak (kjent for blant annet Siraks bok).[1] Dessuten fra dødehavsrullene som antyder at den moderne, velkjente orden ble etablerte allerede ved 150 f.Kr.[2] Det er antatt at i begynnelsen ble de første seks samlet, og senere ble ytterligere seks lagt til; de to gruppene synes å utfylle hverandre, med Hoseas bok og ut Mikas bok som løfter spørsmålet om synd, og Nahums bok og ut Malakis bok foreslår oppløsning.[3]

Betegnelsen over de 12 små profeter er i rekkefølge:

ReferanserRediger

  1. ^ Zvi (2004), s. 1139–1142
  2. ^ Redditt (2003), s. 1.
  3. ^ Coggins & Han (2011), s. 4.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger