«Lossen» (1684)

«Lossen» var en fregatt i den dansk-norske flåten. Den ble bygget i 1684 i galeiverftet på Isegran ved Fredrikstad av skipsbyggeren Harmen Thiessen van der Burgh, og den forliste i en kraftig storm utenfor Vesterøy om kvelden den 24. desember 1717. Vraket av «Lossen» ble funnet av dykkere i 1967. Den marinearkeologiske utgravningen her gjorde fregatten i bukten Stolen sør for Papperhavn på Vesterøy, Hvaler berømt for ettertiden.

«Lossen»
Karriere
Flaggstat		Danmark-Norge
Skipstype		Fregatt
Bygget		1684 ved Isegran i Fredrikstad
Kjølstrekking		1684
Sjøsatt		Ikke oppgitt
Operativ		1686
Skjebne		Forlist 24. desember 1717
Søsterskip		«Ørnen»
Tekniske data
Lengde		28,7 m
Bredde		7,5 m
Dypgående		2,83 m
Bestykning		18 6-punds jernstykker og 6 3-punds jernstykker
Mannskap		90 mann, 103 i desember 1717

Byggingen

I 1684 ble fregatten for første gang omtalt i offentlige dokumenter under navnet «Fligende Loos», som betyr Flyvende Los på dansk. (Los på dansk betyr gaupe på norsk.) dette var i forbindelse med utgiftsposter omkring byggingen. Det er ikke kjent hvilken dato den nye fregatten ble sjøsatt.

Kontrakten mellom admiralitetet i København og skipsbyggeren fra 1683 innledet byggingen av to like, mindre fartøyer først betegnet som snau, deretter «barcalonga» og til sist «lette fregatter» med ett batteridekk. Konstruksjonstegninger over det nye krigsskipet er ikke funnet, og har formodentlig aldri eksistert fordi «Lossen» og søsterskipet «Ørnen» var bygget etter kontrakt.

Navneforvirringen i dokumentene omkring byggingen av de to lette fregattene på Isegran for årene 1683–1686 er stor. «Lossen» er til å begynne med kalt «Fligende Loos», «Flyvende Loos» og endog «Flyfuende Loos», mens «Ørnen» tilsvarende er kalt «Flyvende Adelaer». Som de første fregattene bygget på galeiverftet er de også gitt betegnelsene «Fregatt No 1» om «Ørnen» og «Fregatt No 2» om «Lossen».

Byggingen av fregattene gikk langsomt på grunn av at verftet var opptatt med flere andre prosjekter samtidig; sju nye galeier, fire skjærbåter, en jakt, noen vaktbåter og prammer. Dette må ha foregått under nokså uryddige omstendigheter, der regnskapene og annen dokumentasjon over materialer for skipsbyggingen er upresise og med få dateringer.

Den endelige byggeprisen kom med et brev til kongen sommeren 1687 om de to første fregattene. «Lossen» skulle ifølge det ha kostet 3036,28 riksdaler mens «Ørnen» kostet 3058,82 riksdaler. Ved dette tidspunktet hadde de to fregattene allerede seilt ut på deres første tokt, men de ble ikke ført opp på flåtelistene på mange år. Kongen var misfornøyd med forholdene på Isegran. Han beordret verftet nedlagt og flyttet virksomheten til Kristiansand.

«Lossen» på 1600-tallet

Sommeren 1686 ble de nye fregattene fra Isegran tatt i bruk for å frakte vervede sjømenn til København. Senere deltok de på en seilprøve med andre krigsskip utenfor sperringen for orlogshavnen på Københavns red. «Lossen» og «Ørnen» seilte så godt at bare en annen fregatt, «Mynden», seilte raskere enn dem. I september samme år ble de to fregattene sendt ut på rekognosering i Nordsjøen. Formålet var å blokkere den tyske fristaden Hamburg, som hadde kommet inn i en strid med kong Christian V av Danmark-Norge. De to fregattene krysset mellom Norge og Elben fram til oktober 1686, deretter returnerte de til Isegran.

Da verftet på Isegran ble nedlagt, ble fregattene flyttet til det nye verftet i Kristiansand høsten 1687. Fra den nye basen seilte de to fregattene ut for å oppbringe alle skip fra Hamburg på den nordlige del av Nordsjøen mellom Stad og Shetland i 1688. Tross røft vær og store operasjonsområder tok «Ørnen» og «Lossen» deres første prise, et hamburgersk fartøy ved navn «König Dawid» den 7. september 1688.

Fregattene viste seg godt egnet for seiling i røft vær og under mindre fordelaktige omgivelser, som under vinteren over lengre avstander. Det gjorde dem til velegnede eskortefartøyer for en troppetransportsflåte vinteren 1689, som overførte 7 000 dansk-norske soldater til Hull i England. Kaptein G. C. Nybuhr fra Fredrikshald som førte «Lossen» i 1690, satte seg i respekt ovenfor engelskmenn og hollendere hver gang han møtte krigsskip, eller konvoier med større krigsskip som eskorte, i en slik grad at det kom klager til kongen.

I årene framover ble «Lossen» lagt i opplag, eller den ble sendt ut på lengre tokt, et av disse var i 1699 med kommandørkaptein Christen Thomesen Sehested, som brakte den polske ambassadøren fra København til Amsterdam. På veien tilbake utløste Sehested en diplomatisk krise mellom Danmark-Norge og Nederland. Han skjøt med skarpt etter flere handelsskip fordi de ikke ville gjøre honnør ved å stryke. Dette skjedde i nederlandsk farvann, og det ble tatt meget ille opp av hollenderne.

Den nordiske storkrigen

I 1700 begynte den store nordiske krig ved kong Frederik IVs ordre til general hertug Fredinand Wilhelm av Württemberg-Neustadt datert den 6. mars om å rykke inn og besette de gottorpske amtene mellom den kongelige del av Holstein og hertugdømmet Lüneberg. Kort etterpå ble den dansk-norske fellesflåten mobilisert og fordelt i fem eskadrer med generaladmiralløytnant Ulrik Christian Gyldenløve som høystbefalende.

«Lossen» skulle ha sluttet seg til 5. eskadre, men ble isteden sendt til Norge for å hente sjøfolk som var blitt vervet til tjeneste ved krigsflåten. Behovet for sjømenn ble så stort at fregatten måtte seile nordover en gang til for å hente et nytt lag med sjømenn. Som et godt egnet skip ble ikke «Lossen» fordelt til den femte eskadren, men ble sendt ut på ekstratokter for ulike formål, som f.eks. en diplomatisk reise til Polen.

Denne reisen til Riga ble meget ubehagelig. Avdelingssjef kaptein Wilster på fregatten «Heyren» hadde hisset på seg nederlenderne ved Bornholm. Svenskene planla å sende admiral Otto Sjöstjerna etter den den danske avdelingen på tre lette fregatter som gikk mot Riga. Wilster seilte så tilbake, men fant 4. august 1700 Køge bukt sperret av den svenske krigsflåten. De tre fregattene kom seg i sikkerhet utenfor Præstø på Sjælland og gikk videre til Kielerfjorden. «Lossen» ble lagt i opplag fram til 1704.

«Lossen» deltok i den kongelige eskorteflåten for Frederik IV på hans Norgesreise fra 1704 til 1705. Eskorten bestod av ni krigsskip med tilsammen 240 kanoner og 1318 mann. Det er en mulig at den unge Peter Wessel, som ble med kongens følge til Danmark, kom om bord på den lette fregatten «Lossen» som også hadde vært en av flåtens beste seilere.

Elleveårskrigen startet med kong Frederik IVs krigserklæring den 28. oktober 1709 etter flere måneders forberedelsenr av den danske hæren og den dansk-norske fellesflåten. «Lossen», som nå begynte å trekke på årene hadde ligget i opplag i fem år, men ble nå utrustet med 24 kanoner og en besetning på ca. 105 mann under ledelse av kapteinløytnant Floris Friess som seilte ut i oktober. Friess på «Lossen» tok krigens aller første prise, et skip fra Stockholm ved navn «Den Flygende Due», den 15. november utenfor Øresund. Oppbringelsen kom så uventet at generaladmiral Gyldenløve måtte forelegge saken for kongen, som var opptatt med overføringen av 14 000 mann til Skåne.

Som en av flåtens beste seilere, og med tilstrekkelig bestykning, ble «Lossen» et rekognoseringsfartøy for admiralitetet, som ikke bare ønsket å oppdage mulige overraskelser fra svenskenes side, men også å avskjære forbindelsen mellom de svenske besittelsene i Tyskland og Sverige. Flere ganger kom fregatten i farlige situasjoner, og ble hjemsøkt av sykdommer og forsyningsmangel.

Slaget i Køge bukt den 4. oktober 1710 ble nesten en katastrofe for den uforberedte dansk-norske flåten, der den ble fanget i et overrakelsesängrep med hele den svenske flåten. Bare to skip klarte å komme seg i stilling mot det svenske angrepet, det var linjeskipet «Dannebroge» og «Lossen». Kapteinløytnant Sivers på fregatten forsøkte i det trange farvannet å krysse opp mot fienden så nær at han nesten kolliderte med de svenske krigsskipene, men måtte dreie av mot «Dannebroge» som eksploderte med cirka 550 mennesker ombord.

I 1711 ble «Lossen» overført til Norge for eskorteoppdrag mellom Danmark og Norge. Store konvoier ble opprettet med kornskip, handelsfartøyer og andre skip som ønsket sikkerhet fra de svenske kaperbåtene, og som måtte beskyttes med større avdelinger utsett for eskorteoppdrag, og som i tillegg skulle finne og erobre svenske fartøyer.

På det første toktet tok «Lossen» sammen med «Aben» (ape) 12 priser med i alt 138 svenske sjøfolk. Den største var en brigantin med 10 kanoner. «Lossen» kom i ildkamp med en svensk fregatt på 30 kanoner i juni 1711, og den deltok i slaget ved Fladstrand den 11. mai 1712. «Lossen» sammen med fregatten «Raae» kom til den mindre avdelingen på bare tre krigsskip og forhindret et dansk-norsk nederlag mot den sterkere svenske avdelingen på sju skip hvorav fregatten Stenbocken.

«Lossen» rekognoserte utenfor den svenske vestkysten, og tok kontakt med alle skip for å få kjennskap til forholdene ved Göteborg. Den fant engelskmennene som forklarte at Göteborgseskadren var gått i opplag og sjømennene sendt østover. Med disse opplysningene som bekreftelse på tidlige etterretninger om svenskenes hensikt ble eskadren i Norge tilkalt til København for å slutte seg til flåten. Under Rügen-affæren i september 1712 tilintetgjorde «Lossen» sammen med de andre fregattene den svenske transportsflåten ved Wittow, ødela en stor spaniafarer og tok to store skip med last, samt to uttømte skip.

I begynnelsen av juni 1714 seilte «Lossen» sammen med fregatten «Høyenhald» på jakt etter den svenske fregatten Vita Örn ved Møn, men fant ikke svenskene, som holdt seg unna det danske farvannet resten av året. Den samme avdelingen dro videre til Helgoland for å delta i den danske erobringen av den tyske øya, og for å trygge egen trafikk på Ejderen, Elben og Weser. Den 8. august 1714 tok 500 dansker og nordmenn øya, beskyttet av kanonene på «Høyenhald» mens «Lossen» bevoktet trafikken.

Krigens største sjøslag, slaget ved Rügen, foregikk mellom linjeskipene med de mindre fartøyene, deriblant fregattene, utenfor slaglinjene. «Lossen» som en av fire fregatter var ikke i slaglinjen, men den hadde en viktig rolle med rekognosering. Etter flere år med base i København kom «Lossen» til Norge som det første skip med Tordenskjold som kommandant. Den ble en del av Nordsjøeskadren i Norge.

Det siste året

Alderen og den intenste virksomheten begynte å slite sterkt på den eldre fregatten, og den ble sendt til reparasjon i Horten i august 1716. Eskadresjefen, Tordenskjold, tålte ikke sommel og ønsket fortgang i reparasjonen. Tilstanden på «Lossen» utløste flere konflikter mellom offiserene og eskadresjefen, som gjort seg lite populær med hans strenghet ovenfor passivitet og forsømmelse.

Tordenskjold irriterte seg særlig over kapteinløytnant Henrich Güntelberg, skipssjef ombord på «Lossen», som ble holdt i uvirksomhet eller sendt ut på eskorteoppdrag under tvang. I mai eller juni 1717 ble den hollandske fregatten «Ste Agnes Gallée» erobret av «Lossen». Like etter tok Güntelberg en hollandsk galliot, «de Jonge Anna», som hadde gått ut fra Göteborg. De heldige resultatene gjorde Tordenskjold mer positivt stemt mot Güntelberg, som ble lovpriset i et brev på hans reise til København. Kapteinløytnant Poul Christian Bruun overtok ledelsen på skipet den 25. september.

Bruun fikk skipet reparert og seilte fra Københavns red den 27. november for å slutte seg til eskorteavdelingen for konvoifarten mellom Fladstrand i Danmark og Stavern i Norge. Den 22. desember 1717 dro en ny konvoi på 65 skip med fire krigsskip som eskorte fra Stavern, men været slo om og en orkan reiste seg over Nordsjøen. «Lossen» seilte forrest sammen med fregattene «Raae» og «Sørridderen», men 23. desember ble konvoien rammet av stormen vestsydvest for Marstrand. Hele flåten vendte nordover, men stormen ble sterkere og etterhvert kom skipene bort fra hverandre.

Forliset

Orkanen, som kom inn over Nordsjøen, ble en tragisk begivenhet julenatten 1717 med katastrofale oversvømmelser fra Calais i vest til Ejderen i nord, og som drepte mange tusener, et stort antall skip forliste, store ødeleggelser overalt oppstod.

Det var julaften, den 24. desember 1717. Bruun mistet kontrollen over «Lossen», og seilte seg vill på veien nordover. Sterk pålandsvind presset fregatten østover. Bruun forsøkte å krysse mot den kraftige vinden, men sjøen var for grov og vinden for sterk. Etter flere timer med fortvilt innsats for å redde seg fikk Bruun ca. kl. 20.30 øye på den første brenningen. Han forsøkte å vende, men mislyktes, og kl. 23.30 støtte «Lossen» på et bratt svaberg. Hele forskipet ble knust. Fregatten stoppet opp mot svaberget, satte seg fast mot en fjellside, og ble veltet om av brottsjøene. «Lossen» skled inn forbi et lite nes og sank i bukten Stolen på Vesterøy.

Besetningen på 103 mann og seks svenske krigsfanger forsøkte å berge seg i land, men bare halvparten klarte det. De kom seg opp på fjellsiden fra skipet eller opp på svabergene omkring. 50 nordmenn og dansker og fem svensker omkom. De overlevende kom seg fram til Papperhavn der de fikk husly og hjelp. De døde ble ikke ført til kirkegård, men ble begravet i en myr rett innenfor Stolen. I ettertid har det gått et sagn på Vesterøy om at et russisk skipsmannskap var gravlagt her. Muligens ønsket folk på stedet å dekke over at det var landsmenn som hviler der. Selve gravene er ikke lokalisert.

Funnet

Den 3. oktober 1962 kom orlogskaptein Rolf Scheen ved arkivgjennomgang i Rigsarkivet i København over den glemte beretningen om fregatten «Lossen» og dens skjebne.

Året etter dro en ekspedisjon til Papperhavn på Hvaler for å prøve å lete opp vraket. De intervjuet folk på stedet om hva de kjente til av gamle overleveringer om forliset. Samtidig ble det rekognosert rundt om for å finne kjenntegn fra beretningene om det aktuelle stedets utseende og beliggenhet. Etterhvert pekte den smale bukten Stolen som skjærer seg inn i Vesterøy, seg ut som det mulige forlisstedet for «Lossen».

I 1967 ble en ny ekspedisjon utrustet med dykkere fra Oslo Undervannsklubb, underledelse av arkeolog Arne Emil Christensen jr.. De fant flere kanoner på bunnen av bukten og senere bunnseksjonen av akterskipet fra fregatten, forskipet var knust og begravet under en ur.

Den marinarkeologiske utgravningen var noe av det første i sitt sort som vekket internasjonal oppmerksomhet. Dykking med froskemannsutstyr var en nyhet i tiden etter 1956 som gjorde det mulig å foreta undervannsutgravninger som vist av franskmannen Cousteau. Interessen for skipsvrak ble så stor at de første organiserte utgravninger i marinearkeologisk regi startet i Norge for å finne frem til brukbare metoder for undervannsarbeid omkring et skipsvrak.

Utgravningen av «Lossen» innledet norsk marinarkeologi, og for første gang var en vitenskapelig undervannsutgravning organisert av folk med høy kompetanse og gjennomført med suksess. Erfaringene fra utgravningen av «Lossen» skulle bli av enorm betydning for marinarkeologi som egen vitenskapelig disiplin i Norge. Arkeologen Dag Nævestad bidro på utgravingen, bare 18 år gammel. Han ble en markant ansatt for Norsk Maritimt Museum.

Litteratur

• Svein Molaug og Rolf Scheen Fregatten «Lossen»- Et kulturhistorisk skattkammer 1983 ISBN 82-90089-12-0

Eksterne lenker

• (no) ««Lossen» (1684)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.