Rügen-affæren

Rügen-affæren er betegnelsen på en rekke manøvrer under den store nordiske krig, mellom 4. september og 1. oktober 1712. Da hadde den dansk-norske orlogsflåten under generaladmiral Ulrik C. Gyldenløve og den svenske flåten under riksadmiral Hans Wachtmeister foretatt en rekke strategiske manøvrer uten at det kom til større sammenstøt. I dansk historisk sammenheng kalles Rügen-affæren Bataljen ved Rygen.

Bakgrunnen

I mars 1712 beordret den dansk-norske kongen Frederik IV orlogsflåten til å stille en eskadre for å hjelpe de allierte med erobringen av den viktige byen Stralsund, og forhindre enhver mulig svensk hjelp, samt å innta den strategisk viktige øya Rügen. Sehested fikk ansvaret for dette, men bad om gruntgående og mindre dypgående fartøyer. De andre sjøoffiserene måtte forklare at de kunne ikke mobilisere mange nok skip til noe som egentlige var to oppgaver. Christen Thomesen Sehested skulle føre sin eskadre inn i sjøen Greifswald mellom Rügen, fastlandet og Usedom mens viseadmiral Barfoed skulle krysse mellom Rügen og Møn med base på Bornholm mot trusler fra de svenske flåtehavnene i Karlskrona og Karlshamn.

Det tok derfor sin tid, og det var ikke før i mai 1712 at Barfod kunne krysse utenfor Rügen. Der kom det til få trefninger med svenske oppklaringsfartøy, som rapporterte tilbake til kommandantene på den svenske transportsflåten - som på det tidspunkt hadde stukket til sjøs - om at det lå en dansk-norsk eskadre ved Bornholm. Svenskene valgte å unngå trefning, og ventet isteden på forsterkninger. Deres flåte var nemlig i bedrøvelig tilstand. Barfoed fortsatte å krysse i Østersjøen inntil han trakk seg tilbake for å få forsyninger og vann den 7. til 9. juli.

Sehested kom med sin eskadre på 9 krigsskip, hvorav ett linjeskip og tre fregatter, til østsiden av Rügen den 27. juli 1712. Generaladmiral Gyldenløve sluttet seg til Barfoed den 18. august 1712 for å fortsette å skjære av forbindelsene mellom Sverige og Rügen med i alt 16 orlogsskip.

Den 26. august ankret Gyldenløve nær havnebyen Rønne på Bornholm, men han visste ikke at svenskene under riksadmiral Hans Wachtmeister hadde stukket til sjøs, og at de skulle krysse øst for Bornholm. Samtidig ble flere skip sendt inn i den vestlige del av Østersjøen der det kom til flere sammenstøt, som trefningen ved Møn. Den 4. september 1712 ble det skutt 27 kanonskudd fra Hammershus festning som signal på at den svenske flåten var i sikte i nordvest.

Det første sammenstøtet

Gyldenløve lettet anker med 16 skip, de dro ut og observerte minst 27 seil (24 linjeskip og tre fregatter) på formiddagen den 4. september. Gyldenløve mente at han var såpass underlegen mot svenskene at det var ikke annen råd enn å trekke seg. Et åpent slag mot en så mektig styrke kunne endt helt galt. Han for raskt vestover mot nordsiden av Møn for å komme seg til Falsterbo, under skarp forfølgelse av svenskene.

To av de hurtigste svenske krigsskipene, oppgitt til å være på femti kanoner hver, nådde fram og skjøt på linjeskipet Tumleren (52) som ble unnsatt av linjeskipene Prins Christian (76) og Island (50) som drev vekk de to svenske krigsskipene; det ene av dem kan ha vært Vita Örn (32).

Begge flåtene ankret opp mellom Møn og Falsterbo over natten. Dagen etter gikk begge under seil på nordlig kurs. Wachtmeister ville kom danskene i forveien og lyktes først å nå ankerplassen i Køge bukt, men vindstille og sterk motstrøm gjorde at svenskene ikke kunne ta igjen danskene, som bukserte sine skip forbi Dragør inn i Øresund. En gyllen sjanse for å fange inn og tilintetgjort den svakere østersjøeskadren var gått tapt.

Den 14. september kom Kattegateskadren nordfra til Øresund med fem orlogsskip og seks fregatter, blant dem Løvendahls Galley under schoutbynacht Trojel. Wachtmeister var bevisst sin oppgave om å sikre overføringen av den svenske hæren under Magnus Stenbock med 7 500 soldater i første omgang, og han fryktet oppriktig at danskene skulle omgå ham gjennom Storebælt. Derfor han trakk han seg tilbake og nådde Bornholm den 7. september.

Det første «sjøslaget»

Gyldenløve hadde nå 23 linjeskip med flere enn 44 kanoner og seks fregatter. Den 27. september stevnet styrken ut til farvannet ved Møn. Akkurat på det tidspunktet hadde den svenske transportflåten nådd Wittow på nordvestlige Rügen. To dager før hadde Gyldenløve fått rapport fra den unge Peter Wessel på Løvendahls Galley om det som foregikk, så den danske flåten dro ut for å ødelegge transportsflåten.

Wachtmeister med sin flåte på 27 skip følte seg nå presset til å ta opp kampen. På den annen side var han fullt klar over at flåten var i dårlig forfatning, og han så at det var nødvendig å unngå for store tap. Så den 27. september vendte han seg vekk fra transportflåten i le for å lokke bort den dansk-norske flåten. Ved daggry den 28. september var nå begge flåter satt opp i to linjeformasjoner, den dansk-norske på 23 skip og den svenske på 24 skip. Men Gyldenløve lå til lovart tok han ikke opp kamp. Isteden holdt han seg unna mens svenskene å krysset opp mot vinden fra sin posisjon i le.

Etter stadige manøvreringer klarte Gyldenløve på en mesterlig måte å kommandere sin flåte som en helhet. Svenskene forsøkte gang på gang komme opp mot dem, men Gyldenløve holdt unna. Til slutt måtte Wachtmeister vende om gå mot Rügen, men Gyldenløve kom etter, stadig i lovart og nå var svenskene tvunget inn i en dårlig posisjon. Gyldenløve hadde manøvrert dem nordøstover, vekk fra Wittow.

Transportflåtens skjebne

Natten til den 29. september 1712 snudde vinden til sørvest med regn. Det kom nå fralandsvind slik at Wachtmeister ikke kunne rekke fram til transportflåten. Enda verre var det da vindretningen sto rett øst for Arkona, så de måtte krysse mot vinden. Gyldenløve hadde allerede opparbeidet seg en gunstig posisjon og sto nå med sin flåte i slagorden ved Dornbusch sørvest for Wittow.

På morgenen gikk så fregattene Løvendahls Galley, Raa, Søeridderen og Ørnen sammen med snauen Maagen og flere skipsbåter til angrep på transportflåten, som besto av opptil 150 fartøyer. Resultatet var total ødeleggelse, bare en tredjedel unnslapp i vill flukt i det grunne farvannet utenfor Wittow, og mot kvelden var 42 skip brent , 40 til 50 skip kjørt på grunn og 15 erobret. Bare ca.50 fartøyer unnslapp.

Midt i det hele møtte Løvendahls Galley sammen med Ørnen for første gang Vita Örn, som sammen med to linjeskip forsøkte å stoppet dem fra å nå transportskipene. Wessel valgte å trekke seg fremfor å risikere kamp. Han manøvrerte seg vekk fra trusselen og begynte å herje blant transportskipene.

Ødeleggelsen av transportflåten var et hardt slag for svenskene. Tapet av over hundre skip var en kraftig reduksjon av den svenske statens kapasitet for videre styrkeoverføring til Svenske Pommern og andre oversjøiske beliggenheter. Gyldenløve var klar over dette, og visste også at han i realiteten hadde strandert den svenske hæren under feltmarskalk Stenbock.

Det andre «sjøslaget»

Om natten manøvrerte begge flåter i posisjon nord for Rügen med sikte på det endelige oppgjøret. Først ved middagstiden den 30. september nærmet den dansk-norske flåten seg svenskene i kjølvannsorden med viseadmiral Raben i avantgarden, så Gyldenløve i hovedstyrken og deretter viseadmiral Barfoed i arrieregarden. Wachtmeister ville nå unngå å bli trukket inn i slag, så etter flere timers manøvrering begynte flere skip i arrieregarden å sakke akterut. Raben fikk ordre om å minske seil for at linjen skulle holdes samlet.

«Sjøslaget» ved Rügen var ført med lite alvor fra begge sider. Gyldenløve kunne kritiseres fordi han var i lovart og kunne ha angrepet Wachtmeister. På denne tid hadde imidlertid en ny taktisk orientering funnet sted, den formaltaktiske doktrine. Denne gikk ut på bruk av rigide linjeformasjoner med hovedvekt på parallelle kurser og tett samarbeid mellom skipene. Det var ikke enkelt og all oppmerksomhet måtte rettes mot arbeidet for å opprettholde linjen.

Gyldenløve og Wachtmeister må ha vært mellom 500 og 700 m fra hverandre, nær nok til å gi ild, men ikke nær nok til å forvolde store skader på hverandre. Ved fem-tiden, etter flere timer, falt svenskene av og la seg på kurs for Karlskrona. Muligens var dette fordi de overlevende restene av transportflåten var kommet i sikkerhet. Gyldenløve gikk da mot Stevns med minimale skader på egne skip, de fleste kanonkulene gikk i sjøen.

Etterspillet

De to «sjøslagene» ved nordspissen av Rügen vekket sinne og irritasjon på begge sider. På dansk-norsk side endte det med krav om krigsrett. Svenske offiserer rettet på sin side sterk kritikk mot admiral Wachtmeister, som de mente var preget av alderdom. Gyldenløve valgte å trekke seg fra kommandoen, men som kongens halvbror kunne han ikke stilles for krigsrett. Viseadmiral Barfoed og flere andre skipssjefer ble anklaget, absurd nok ble det krevet regning for brukt ammunisjon og krutt på orlogsskipet Louise som skjøt ut i alt 274 kanonkuler fra 24-punds til 4-punds.

Frederik IV grep inn og fikk skværet opp ved å forlike de to viseadmiralene, Raben og Barfoed, som hadde gjorde krigsretten til et personlig oppgjør. Han forfremmet dem isteden til admiraler. Gyldenløve på sin side kunne delvis unnskylde seg ved å henvise til hans manglende erfaring som generaladmiral og flåteleder mot en eldre og mer erfaren admiral som Wachtmeister.

Den 1. oktober var den danske-norske orlogsflåten tilbake ved Stevns. Få dager senere kom det meldninger fra Gyldenløves fregatter, som observere den svenske flåten ved Bornholm, om at Wactmeister hadde vendt tilbake til Karlskrona. Han fikk ankret opp i Køge bukt fordi høststormene var nå på vei.

Tre ganger, senest ved nyåret, ble det gjort flere forsøk fra svensk side å sende den gjenværende transportflåten over til Rügen, men det mislyktes hver gang. Stenbock var nødt til å bryte opp den 1. november fordi det var ikke nok forsyninger. Den allierte ledelsen hadde mobilisert 45 000 mann mot hans hær på nå 14 000 mann, og han kom aldri tilbake til Sverige. Slaget ved Gadebusch den 20. desember 1712 var delvis et resultat av ødeleggelsen av transportsflåten.

Hele den «stenbockske ekspedisjonen», som overførelsen av en hel hær til Nord-Tyskland kaltes, var fra et strategisk perspektiv et alvorlig feilgrep som Karl XII hadde ansvaret for. Uten å sette seg helt inn i saken omkring den nordtyske situasjonen og deretter ignorere trusselen fra Danmark-Norges flåte hadde en hær blitt sendt ut i et strategisk fremstøt hvis formål smuldret bort. Da Stenbock måtte overgi seg i Tønningen den 5. mai 1713 var en svensk hær strandert og avskåret fra enhver hjelp, helt og holdent tilintetgjort. Så til slutt hadde likevel Gyldenløve fått sin seier.

Kilder

• Jørgen H. Barfod, Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0
• Per Eilstrup, Tordenskiold -Peter Wessel og hans tid årstall ukjent.
• Svenska Flottans Historia Bind 2 1680-1814 Årstall 1943