Wsevolod Walentinowitch Bulukin
Wsevolod Walentinowitch «Sevi» Bulukin (født 11. mars 1913[2] i Oslo,[3] død 3. mars 1994[4] i Åsgårdstrand[5]) var en norsk offiser, flyger og ingeniør.[1] Bulukin var født av russiske innvandrere til Norge før første verdenskrig[4][6] eller som flyktninger i 1917 ifølge andre kilder.[7] [5] Han avanserte til oberstløytnant.[8]
| Wsevolod Walentinowitch Bulukin | |||
|---|---|---|---|
| Født | 11. mars 1913 | ||
| Død | 3. mars 1994 (80 år) | ||
| Beskjeftigelse | Flyger, ingeniør, offiser | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Bulukin medvirket ved oppbygging av Little Norway i Canada og 330 skvadron på Island under andre verdenskrig. Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 ledet han repatrieringskontoret som hentet ut en stor del av de norske i krigsfangene på kontinentet.
Bakgrunn rediger
Bulukin gjennomførte Hærens Flygeskole 1933-1934, før han fikk ingeniørutdannelse ved Norges tekniske høgskole. I Trondheim ble han med i seilflymiljøet og satt ny norsk rekord ved å være i luften i 2 ½ time. I 1938 besøkte han Tysklands nasjonale skole for seilflyving.[9]
Andre verdenskrig rediger
Da Norge ble angrepet 9. april 1940 var han på Kjeller og fikk tillatelse til å bli med marinens mannskap til Island.[10] 7. juni 1940 forlot han Norge med HMS «Devonshire», og kom til slutt til Little Norway, der han var teknisk offiser. Sammen med Johan Koren Christie, Gunnar Halle og Olav Bakke Stene var Bulukin blant de første som kom til Toronto og de ledet oppbyggingen av Little Norway. Ole Reistad tok over ledelsen i april 1941.[11]
Han var med på oppbyggingen av 330 (N) Squadron på Island, først som teknisk offiser, deretter, fra oktober 1942, som flyger.[1] I februar 1943 ble han sjef for skvadronens C-flight, som da var skvadronens eneste gjenværende flight på Island. I april 1943 nødlandet han i en elv ved Vatnajøkull med en Northrop N-3PB (flyet står utstilt på Forsvarets flysamling på Gardermoen).[1] Nødlandingen skyldtes vansker med navigasjon i uventet snøvær. Bulukin og kollegaen ble sittende i iskaldt vann til halsen etter landingen og kom seg til en gård en times gange unna. Flyet ble hentet opp av elven i 1979 og restaurert.[12] Bulukin var to år på Island der de også opplevde fiendtlige angrep. Han var en periode stasjonssjef i Budareyri (sjef for de norske mannskapene), teknisk offiser for C-flight og eldste offiser i Marinens flyvåpen på Island - på denne tiden var han vernepliktig løytnant i Hæren.[10] Mannskap og fly flyttet til Skottland i juni 1943, og Bulukin begynte da å arbeide hos de Havilland, der han jobbet som ingeniør.[10]
Repatriering av norske krigsfanger rediger
Da Johan Koren Christie fikk i oppdrag å tilbakeføre norske fanger, kontaktet han Bulukin. Da De hvite bussene forlot Tyskland, satt det fortsatt hundrevis av norske offiserer som fanger. Bulukin lokaliserte disse, blant annet i Luckenwalde og Liegnitz.
På slutten av andre verdenskrig tjenestegjorde han som forbindelsesoffiser ved SHAEF (Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa).[6] Bulukin var assistent for Johan Koren Christie. Sammen med Christie og hans team fulgte Bulukin de fremrykkende allierte styrken og sporet opp og bisto norske fanger (Bulukin var av russisk opphav og snakket flytende russisk). Bulukin opptrådte som representant både for den norske regjeringen i London og for Eisenhowers allierte hovedkvarter (og dermed den allierte okkupasjonsmakten). Dagen etter kapitulasjonen begynte han som leder for det norske repatrieringskontoret i Hamburg, som var det viktigste kontoret for slike saker. Der arbeidet han blant sammen med den norske sjømannskirken som hadde oversikt over en god del av de norsk fangene blant annet i samarbeid med Folke Bernadottes redningsaksjon. Sjømannskirken tok straks kontakt med Bulukin og oppfordret ham sterkt til å sette i gang repatriering av norske fanger umiddelbart. Sjømannskirken stilte seg til disposisjon med en liten stab (inkludert en lege, Bjørn Heger og Johan Hjort), flere kjøretøy og medisiner. Han deltok i leteaksjoner etter nordmenn i sovjetisk-okkupert område og en vesentlig utfordring var å komme seg gjennom de sovjetiske sperringene (Christie hadde i utgangspunktet ikke tillatelse til å arbeide i sovjetiske sonen). Veiskiltene var borte og mange broer var borte eller erstattet av provisoriske pontongbroer. Fra 12. mai begynte han å reise sørover og kom til Luckenwalde der Otto Ruge og 250 andre norsk offiserer ble hentet ut i første transport (i alt var omkring 1000 norske offiserer i krigsfangeskap,[10] mot slutten av krigen ble mange overført fra fangeleirer i Polen til Luckenwalde ved Berlin[13]). Johan Bernhard Hjort sammen med sine barn Wanda, Helge og Johan medvirket også i dette arbeidet.[4] Sjømannspresten Conrad Vogt-Svendsen ble utnevnt til kaptein i marinen. Sjømannspresten og gruppen i Groß Kreutz (familiene Seip og Hjort samt Bjørn Heger) orienterte Bulukin om situasjonen og om hvilke fangeleirer de kjente til. Fra Groß Kreutz tok Bulukin med seg Johan Hjort og sønnen Helge, og de to ble utnevnt til henholdsvis kaptein og fenrik. Bulukins transportkolonne fikk på første tur med seg 250 norske offiserer inkludert Otto Ruge. I Hamburgs bydel Bergedorf hadde Mustad en spikerfabrikk der transporten ble innkvartert; Wanda Heger arbeidet der med mat og soveplasser. Bulukin ledet fra 26. mai en ny evakueringsekspedisjon med 50 kjøretøy; Johan Hjort og sønnen Helge var med som kjentfolk. Johan Hjort kom sammen med offiserer og konsentrasjonsleirfanger med båt til Oslo 4. juni. Wanda Heger, broren Helge og Bjørn Heger ble værende i Tyskland for å lete etter nordmenn.[14]
Familien Hjort hadde mange fremstående tyske slektninger og satt internert på slottet Groß Kreutz der de beveget seg ganske fritt og kunne blant annet besøke norske fanger i blant annet Sachsenhausen. De skaffet seg slik oversikt over mange norske fanger.[15] Den svenske legasjonen i Berlin bisto også Bulukin og hans team. Bulukins kunnskaper i russisk kom til nytte ved ekspedisjoner inn i den sovjetiske okkupasjonssonen. I tillegg behersket han engelsk og tysk.[5] Det kunne ta mange timer å komme seg forbi en sovjetisk kontrollpost.[16]
Til arbeidet med base i Hamburg fikk han tildelt 30 kjøretøy (busser, ambulanser, lastebiler) fra tyske militære lagre og krigsfangeleirer, og tyske krigsfanger som sjåfører. Med seg hadde Bulukin også unge nordmenn som gikk i britisk uniform med løytnants grad. Bulukin fikk hentet ut 800 norske offiserer som sovjetiske myndigheter hadde planlagt å sende via Murmansk. På vei sørover for å hente de 800 norske offiserene ved Leipzig tok han med seg en last tsjekkoslovakiske offiserer som ble sluppet av i Praha.[10] Lasten med tsjekkoslovakiske offiserer gjorde at han lettere kom gjennom de sovjetiske sperringene. Arbeidet med å oppspore norske fanger gikk øst til Warszawa. Ved Stralsund ble en del av Bulukins team arrestert mistenkt for å være britiske spioner og holdt i GPUs hovedkvarter i Berlin inntil det lykkes Bulukin å få dem frigitt (trolig etter å ha oppsøkt den sovjetiske øverstkommanderende, marskalk Zjukov, personlig).[5] Johan Hjort var blant de som havnet i sovjetiske arrest og han regnet med å havne i Moskva om de ikke ble løslatt.[15]
Bulukin ble senere leder for konsulatet i Hamburg.[17]
Etter krigen rediger
Bulukin fortsatte i Luftforsvaret fram til 1958, blant annet som sjef for Luftforsvarets tekniske etat, og fra 1952, som oberstløytnant, sjef for flyteknisk avdeling. Fra 1953 til 1954 var han sjef for Horten flyfabrikk. Senere begynte han hos Birger Hønningstad i Norsk Flyindustri AS, deretter var han overingeniør ved Horten verft.[3]
Han var fra 1960 til 1965 formann i Norsk Aero Klubb.[3] Fra 1980 til 1983 var han medlem i Vestfold fylkesting som representant for Fremskrittspartiet.
Utmerkelser rediger
For sin innsats med å frigi norske fanger ble Bulukin i 1948 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.[8] Han mottok også Haakon VIIs 70-årsmedalje[18] og Norsk Aero Klubbs hederstegn.
Utmerkelser
|
Litteratur rediger
- Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044.
Referanser rediger
- ^ a b c d Guhnfeldt, Cato (1981). Sagaen om de norske Northrop-flyene på Island: - og ett som ble berget for ettertiden. Oslo: Sem & Stenersen. ISBN 8270460257.
- ^ Arnesen, Odd (1938). Norsk fly-bok. Oslo: Gyldendal.
- ^ a b c Bulukin er død. Aftenposten, 10. mars 1994.
- ^ a b c Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044.
- ^ a b c d Hjort, Johan: W. Bulukin til minne. Aftenposten, 16. mars 1993.
- ^ a b Christie, Johan K. (1992). Krigserindringer. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202129125.
- ^ Holdningskamp og motstandsvilje: NTH under krigen 1940-1945. [Trondheim]: Tapir. 1995. ISBN 8251911869.
- ^ a b Hvem er hvem?. Oslo: Kunnskapsforl. 1984. s. 612. ISBN 8257301868.
- ^ Lindtveit, Torleif (1980). På vingene over Norge: bilder fra flyhistoriens barndom. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250404149.
- ^ a b c d e Henriksen, Vera (1996). Luftforsvarets historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220673.
- ^ Omholt-Jensen, Edvard (1986). Ole Reistad : "the spirit of Little Norway": biografi. [Oslo]: Atheneum. ISBN 8273341429.
- ^ Glenne, Roar (2012). Oppdrag utført: Norges luftmilitære kulturarv. [Oslo]: [Forsvarsmuseet]. ISBN 9788291218557.
- ^ Nordmenn i fangenskap 1940-1945: alfabetisk register. [Oslo]: Universitetsforl. 1995. ISBN 8200223728.
- ^ Ottosen 1995, s. 145.
- ^ a b Menneskerettsadvokaten. Aftenposten, 21.01.1984
- ^ I tysk krigsfangenskap: norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942 - 1945. Oslo: Gyldendal. 1950.
- ^ Jørgensen, Tore (2022). Stutthof Diaries Collection: For Truth & Honor. Friesenpress. ISBN 9781039108073.
- ^ «Wsevolod Bulukin – scramble.no». Scramble. Besøkt 8. september 2023.