Sprogø
Sprogø er en liten, vernet dansk øy som ligger i Storebælt, tilhørende Slagelse kommune. Den ligger om lag midt i sundet, 6,7 km fra Sjælland og 8 km fra Fyn. Det opprinnelige navnet var Sproøe, av det gamle verbet spro (= å speide). Mens Sprogø behersket overfarten mellom Korsør og Nyborg, speidet man ikke minst etter pirater.[1]
| Sprogø | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Storebælt | ||
| Areal | 1,54 km² | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Danmark | ||
| Posisjon | |||
 Sprogø 55°20′00″N 10°58′00″Ø | |||
Foto: Erik V. Pedersen, 1989
I dag er øyen en del av Storebæltforbindelsen, som knytter Fyn og Sjælland sammen med broer og tunnel. Under konstruksjonen av forbindelsen ble øyen kraftig utvidet fra 38 til 153 hektar. Øyen har ingen bosetting, men blir brukt av «Sund og Bælt», selskapet som eier og driver broene. Øyen er også et naturreservat, og det blir ofte arrangert turer hit.
Forhistorie rediger
Sprogø er formet av is, hav og mennesker gjennom 15 000 år. De hatteformede bakkene, slik som Fyrtårnsbakken, er formet langs en iskant som for 15-13 000 år siden strakte seg fra Langeland til Halsskov. I senere årtusener utgjorde Sprogø bare et høydedrag inne i et utstrakt fastland, som frem mot 6500 f.Kr. langsomt ble oppslukt av en stor havstigning som dannet Storebælt. Dermed kom Sprogø til å ligge sentralt midt i Storebælt, som base for bosetning og en bekvem mellomstasjon for seilas mellom landsdelene. De tidligste bøndene bosatte seg her omkring 4000 f.Kr. for å drive jordbruk, jakt og fiske, og Sprogø var siden bebodd i mange av Danmarks forhistoriske perioder.[2]
Valdemar den store rediger
På den opprinnelige delen av Sprogø står det bygninger igjen fra begynnelsen av 1100-tallet, en festning bygget av kong Valdemar den store. Under anleggsarbeidet ble det gjort omfattende arkeologiske undersøkelser, og blant annet fant en ut at det hadde vært folk her for mer enn 8 000 år siden.
I 1070 skal Adam av Bremen ha skrevet: «Mellom Sjælland og Fyn ligger det en meget liten øy som kalles Sprogø. Den er et røverreir og en ren redsel for de forbifarende.» Sprogø ble på den tiden brukt som base av venderne til sjørøvertokter.[3] Omkring 1170 lot Valdemar den store bygge et vakttårn på Fyrtårnsbakken som ledd i et system af riksborger som skulle sikre overfartene i Storebælt og beskytte mot de vendiske sjørøverne. Borgen, som var av såkalt kastelltype, hadde en firkantet yttermur, som avskjermet en borggård på omkring 26 x 32 meter, samt et firkantet tårn. Fundamentene ble reist av kampestein lagt i kalkmørtel. Dessuten ble det brukt munkestein, som dengang var et helt nytt byggemateriale. I Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie står: «At datiden la stor vekt på anvendelsen av dette nye materialet, synes blant annet å fremgå av den kjente innskriften på en blyplate som ble funnet i Valdemar den stores grav i Ringsted, der det særlig omtales at kongen bygget muren på Dannevirke og tårnet på Sprogø av brente murstein.» [4]
Restene av den nordre delen av muren omkring Valdemars tårn fremstår i dag som fredet fortidsminne nedenfor fyrtårnet på nordsiden av Fyrtårnsbakken, og kan ses fra tog og bil. Arkeologer har funnet murverk som hører til det eldste kjente mursteinsbyggeriet i Danmark.[5]
Sprogø omtales som et av kongens mange jaktområder i kong Valdemars jordebok fra omkring 1230.
Sagnet forteller at den fredløse Marsk Stig benyttet Sprogø som base for sjørøvervirksomhet etter kongemordet i 1286.
Korsørs eldste kjøpstadsrettigheder skal være gitt i 1425 av Erik av Pommern, og innbefattet «Fægang paa Sprogø», dvs fritt beite på øyen.[6]
Omkring 1520 bosatte Christian II hollandske bønder på Sprogø, hvis etterkommere drev jordbruk der i bortimot 120 år.
«Gid du sad på Sprogø!» rediger
Kong Frederik II befalte i 1572 at det skulle bygges et hus for nødstedte reisende på Sprogø, så de var sikret kost og losji. Han hadde selv under en reise fra Kolding til København i 1569 opplevd å sitte landfast på Sprogø uten å få verken vått eller tørt. Hans sønn Christian IV overnattet i losjiet under en reise i 1620. I 1810 satte engelskmennene fyr på alle Sprogøs bygninger, og under sin hjemreise fra forhandlinger om Kielfreden, tilbrakte Frederik VI i februar 1814 fem døgn på Sprogø under kummerlige forhold. I mai samme året fikk Generalpostdireksjonen ordre om å kjøpe Sprogø av stamhuset Juelsberg, og hente fem bindingsverksbygninger fra Korsør til losji for reisende. I 1822 fik postvesenet oppført en bygning kalt «Hotellet» med ti værelser for «penere reisende», og tyve loftsrom til resten. I 1853 var prisen for en overnatning på Sprogø i egen seng 64 skilling, men delte man seng med en annen, var prisen bare 48 skilling på hver. Plass i hengekøye eller på madrass kostet 32 skilling.
Ludvig Holberg måtte under en overfart i 1709 selv overnatte på Sprogø. Han var ikke særlig fornøyd med forholdene, og sitatet i overskriften er hans. Den eneste sengen man kunne tilby reisende, kostet hele to riksdaler.[7]
Fyret som sees på bildet, ble bygget av posttjenesten i 1868 og erstattet det eldre fyret fra 1809. Det ble bygget på fundamentet til festningen fra 1100-tallet.
1900-tallet rediger
På 1900-tallet var Sprogø eid av de Danske Statsbaner og tjente som telegrafstasjon og mellomstasjon for isbåtene, når Storebælt frøs til i kalde vintre. I 1922 ble Sprogø forpaktet og dannet rammen om et hjem som «De Kellerske Anstalter» drev for kvinner som var umyndiggjort på grunnlag av evneveikhet, men som i virkeligheten ofte bare - ut fra datidens moralbegreper - ble ansett som seksuelt løsaktige av myndighetene. Stifteren Christian Keller, som også opprettet Livø-anstalten for menn, definerte dem i 1919 som «…den klassen av lett åndssvake kvinner, hvis erotikk frembyr en vesentlig fare i det frie samfunn for utbredelse av kjønnssykdommer». Et tvangsophold på hjemmet varte gjennomsnittlig om lag syv år. Der var plass til rundt femti kvinner.[5]
I et leserbrev i Politiken i april 1922 skrev formannen for Den antropologiske komité, Søren Hansen, om nødvendigheten av å opprette anstalten: «...særlig fordi det avkommet de bringer til verden, gjennomgående er av meget ringe kvalitet», og at øy-anstaltens «viktigste oppgave nettopp skal være å forminske den store økonomiske byrden som det åndelig defekte avkommet er for samfunnet, og at den altså i det lange løp skulle lønne seg». Doktor i spesialpedagogikk Birgit Kirkebæk har skrevet Sprogø-jentenes historie, basert på atten journaler.[8] Jussi Adler-Olsen har skrevet kriminalromanen Journal 64, også basert på forholdene ved kvinnehjemmet.[9]
På Sprogø var kvinnene isolert fra resten av samfunnet, og drev Sprogø som landbrukseiendom. Kvinnehjemmet på Sprogø fungerte i knapt førti år, idet den siste kvinnen forlot anstalten 1. april 1961.
Storebæltsbroprosjektet rediger
Før Sprogø blev landfast i 1997 var det en 0,38 km² stor øy. Etter etableringen av broanleggene er arealet omtrent firdoblet til 1,52 km². Sprogø fyr ble fredet i 1987, et år før vedtaket om Storebæltsbroen i Folketinget. Broprosjektet har derfor måttet ta hensyn til det gamle fyrtårnet, selv om det ikke er mulig å stanse og besøke det.
Referanser rediger
- ^ Sprogø | fynhistorie.dk
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 2. juli 2012.
- ^ http://www.tv2fyn.dk/article/225124:Sprogoe--En-helt-anden-verden
- ^ http://www.archive.org/stream/aarbgerfornord1870norduoft/aarbgerfornord1870norduoft_djvu.txt
- ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. juli 2018. Besøkt 2. juli 2012.
- ^ https://runeberg.org/trap/3-2/0639.html
- ^ ”Gid du sad på Sprogø” - Museumsposten - © Post & Tele Museum Arkivert 1. juni 2012 hos Wayback Machine.
- ^ http://politiken.dk/kultur/boger/ECE90712/de-farlige-kvinders-oe/
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. juni 2013. Besøkt 2. juli 2012.
