Valdemar I av Danmark
Valdemar den store (født 1131, død 1182) var dansk medkonge 1147-1157 og dansk enekonge 1157-1182.
| Valdemar I av Danmark Konge av Danmark | |||
|---|---|---|---|
 Skulptur av Johannes Bjerg | |||
| Født | 14. januar 1131 Schleswig  | ||
| Død | 12. mai 1182 Vordingborg slott | ||
| Beskjeftigelse | Monark |
||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Sofia av Minsk (1157) | ||
| Far | Knud Lavard[1] |
||
| Mor | Ingeborg av Kyiv |
||
| Søsken | Kristin Knutsdatter, Margrethe Knudsdatter, Katarina Knudsdatter |
||
| Barn | Utenfor ekteskap med Tove:
Med Sofia av Minsk: |
||
| Nasjonalitet | Danmark |
||
| Gravlagt | St. Bendts kirke |
||
| Annet navn | Valdemar den store | ||
| Regjeringstid | Jylland 1147–1157 Danmark 1154–1157 | ||
Han var sønn av Knud Lavard og Ingeborg av Kiev. Valdemar ble født bare 8 dager etter at hans far ble myrdet og vokste opp hos den sjællandske høvdingen Asser Rig sammen med hans sønner Absalon og Esbern Snare.
Dansk kongeRediger
Under stridighetene om retten til tronen mellom Svein Grathe og Knut, sluttet han seg til Svein, som i 1147 gjorde ham til hertug av Slesvig. I 1154 skiftet Valdemar over til Knuts side og forlovet seg med hans halvsøster Sofie. Valdemar ble konge i Jylland i 1157, da riket ble delt mellom Svein, Knut og Valdemar og enekonge samme år, etter at Knut ble drept under det såkalte blodgildet i Roskilde. Det lyktes Valdemar å unnslippe og etter å ha samlet en hær slo han Svein i Grathe Hede, og ble enekonge over hele Danmark.
Kamper mot venderneRediger
Valdemar bygde opp en sterk kongemakt og rettet flere slag mot venderne (slavisk folk), støttet av vennen Absalon, som han i 1158 utnevnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlet Valdemar en sjællandsk flåte og gjennomførte et tokt mot venderne. I de følgende årene gjennomførte han en rekke tokt, noe som kulminerte med at han inntok Rügen i 1169. I den forbindelse knuste de kjente gudebilder. Valdemar gikk i gang med å sikre rikets grense mot syd, dels ved å bygge Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved å bygge festningsanlegg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon bygde en festning på en liten øy utenfor handelsplassen Havn (København) ved Øresund; kjent som Absalons borg.
Konflikt med kirkenRediger
Den europeiske maktkampen mellom paven og keiseren nådde Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spissen støttet kongen, og erkebiskop Eskil måtte dra i landflyktighet i Frankrike. Kronen og kirken kom til forsoning, og det ble markert ved at Valdemars far, Knud Lavard, ble opphøyd til helgen av pave Alexander III og gravlagt i St. Bendts kirke i Ringsted. Samtidig ble Valdemars 7-årige søn, Knut VI kronet og salvet som medkonge for å sikre arvefølgen. Dermed kan man si at det var Valdemar den store som innførte arvekongedømme i Danmark.
I 1177 trakk Eskil seg tilbake og Absalon ble utnevnt til erkebiskop i Lund. Absalon innsatte flere venner på ledende poster og i 1180 brøt det ut et åpent opprør, og Absalon måtte flykte. Valdemar og Absalon vendte tilbake i 1181 med en hær og nedkjempet opprøret.
Norsk kongeRediger
Valdemar hadde også interesser i Norge. Han inngikk ifølge Snorre samarbeid med den norske jarlen Erling Skakke, far til kong Magnus Erlingsson og i praksis riksstyrer mens sønnen var mindreårig.[2] I 1165 kom Valdemar til Norge. Ifølge den danske historieskriveren Saxo ble han tatt til konge over Viken (Oslofjord-området) på Borgartinget i Sarpsborg.[3] Snorre hevder imidlertid at vikværingene nektet å ta Valdemar til konge.[4] Sannsynligvis er det Saxo som er mest troverdig her, mens Snorre gir et forvrengt bilde for å fremstille Erling mer positivt. Snorre er tydelig på Erlings og Magnus' side, mens man i Danmark sympatiserte med deres motstander, kong Håkon Herdebrei.[5]
EttermæleRediger
I Valdemars regjeringstid skjedde det store forandringer i det danske samfunnet. Leidangplikten ble avløst av en leidangsskatt, og for at de skulle kunne huse kongen når han reiste rundt i landet, skulle bøndene nå betale en skatt til kongens ombudsmenn (hele apparatet med ombudsmenn ble utbygget og vesentlig forbedret under Valdemar den store). Kongen fikk også flere inntekter i form av kongens overtagelse av ingenmandsland; det ingen eier, eier kongen. Valdemar tjente også godt på avgifter på det såkalte «Skånemarkedet» (sildemarkedet) i Skåne.
Valdemar døde på Vordingborg slott 12. mai 1182. Bøndene i området bar liket til St. Bendts kirke hvor han ble gravlagt. Sammen med ektefellen Sofie fikk han sønnene Knut og Valdemar Seier, samt seks døtre.
ReferanserRediger
Eksterne lenkerRediger
| Forgjenger: Erik Lam |
Konge av Danmark sammen med Svein Grathe og Knut V (1146-1157) |
Etterfølger: Knut VI - |