Eskil (biskop)

dansk prest

Eskil (født ca. 1100, død 1181/1182) var en dansk erkebiskop. Han var erkebiskop i Lund i datidens Danmark, nå i Sverige fra 1137 til 1177 og kjent som en stor kirke- og klosterbygger.

Eskil
Fødtca. 1111[1]Rediger på Wikidata
Død1181[2]Rediger på Wikidata
Chiaravalle AbbeyRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prestRediger på Wikidata
Embete Katolsk erkebiskop (11371177), katolsk biskop, biskop (1134–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet DanmarkRediger på Wikidata

BiografiRediger

Eskil var sønn av den mektige jyske høvdingen Christiern Svendsøn. Han tilhørte - i likhet med Erik Eiegods dronning Bodil - den mektige Thrugot-slekten[3] og var brorsønn av den første erkebiskop, sin forgjenger Asser, som begynte oppførelsen av Lund domkirke. Under Eskil ble domkirken innviet.

Thrugot-slekten kjempet på 1100-tallet med Hvide-slekten om kongemakten i Danmark. Erkebiskop Absalon hørte til Hvide-slekten.

Eskil ble i 16-årsalderen sendt til Hildesheim i Sachsen for å studere. Målet var en geistlig karriere. Han flyttet tilbake til Danmark rundt 1130, og ble da domprost ved Lund domkirke, som da var under bygging av hans farbror, erkebiskop Asser.[4] Etter slaget ved Fodevig i 1134 i Skåne stod Erik Emune tilbake som seierherre, siden det andre danske kongsemnet, Magnus Nilsson, falt i slaget. Like etterpå, da også Magnus' far, kong Nils, var blitt drept, ble Eskil utnevnt til biskop i Roskilde på Erik Emunes befaling.

I strid med kongeneRediger

Freden mellom Eskil og den nyvalgte kong Erik Emune varte ikke lenge. I 1123 startet stormannen Peter Bodilsen et voldelig opprør for å tvinge igjennom sølibat for prestene på Sjælland. Ifølge Saxo skal han ha forsøkt å fradømme Hvide-slekten eiendommene deres i 1136. Bodilsen opprettet sammen med sin mor, sine brødre og biskop Eskil Sankt Peders benediktinerkloster i Næstved.[5]

Peter Bodilsen og biskop Eskil fant også sammen i et opprør mot Erik Emune. I første omgang ble kong Erik fordrevet fra Sjælland, men Eskil og Bodilsen greide ikke å beseire kongen i det lange løp. Eskil måtte på grunn av dette opprøret betale store bøter til kongen. Grunnen til opprøret er ikke kjent den dag i dag.

Etter farbroren Assers død i 1137 overtok Eskil, etter stridigheter med kongen, erkebispesetet. Dette skjedde med støtte fra Bodilsen. Eskil satt som erkebiskop i 40 år, og var i denne perioden en forkjemper for de gregorianske kirkeidealene med kirkens herredømme over staten. Håndhevelsen av kirkens makt gjorde at han havnet i strid med både Svend Grathe og Valdemar den store, da sistnevnte anerkjente motpaven Viktor IV. Eskil dro i protest 7 år i landflyktighet i Frankrike. Da han var uheldig og ble tatt til fange i Burgund, og det ble fremsatt krav om løsepenger, skrev han hjem at han ikke skulle løskjøpes. Heller ville han miste livet, for om en biskop «ikke kan leve for sin menighet, kan han i det minste dø for den», skrev han. Til sist kom det til forsoning med kongen. Eskil kronet Valdemars syv år gamle sønn Knud til konge, og skrinla hans far Knud Lavard som helgen. Til gjengjeld anla kongen flere klostre, deriblant johannitterklosteret Antvorskov som hjem for krigsveteraner. Både den sjællandske og skånske kirkeloven ble vedtatt, slik at biskopen sikret seg en tredjedel av tienden, mens resten gikk til prester og kirkebygg.[6]

Eskil var nær venn av Bernhard av Clairvaux og omgikkes pave Alexander III. Han ble en av Danmarks fremste kirkebyggere og klostergrunnleggere. Flertallet av romanske kirker i Skåne og Halland ble oppført i hans tid, deriblant klostrene i Øved, Tommerup og Lund. Han hadde også stor innflytelse på grunnleggielsen av klostrene i Alvastra, Herrevad og .[7]

Siste årRediger

Eskil hadde vært giift før han ble presteviet.[8] På sine gamle dager opplevde han den sorg at hans dattersønner Knud og Karl - muligvis også hans domprost og brorsønn Asser - var innblandet i et komplott mot kongen, sammen med misnøyde kongesønner i protest mot arvekongedømmet. Paven innvilget hans ønske om å fratre som erkebiskop. Kong Valdemar og alle rikets biskoper var til stede i Lund domkirke da Eskil leste høyt pavebrevet med pavens tillatelse til å abdisere. Paven lot ham også få foreslå sin etterfølger. Eskils førstevalg var Absalon, enda denne tilhørte Hvide-slekten. Absalon var imidlertid biskop i Roskilde da og ønsket å bli der. Etter noe tumult i kirkerommet i Lund ble Absalon likevel valgt, men oppga ikke sin motstand før paven befalte ham å ta imot erkesetet i Lund - og dessuten lot ham beholde Roskilde stift, enda det var uhørt å inneha to bispeseter, men så stor var Absalons makt. Han var biskop av Roskilde frem til 1191.[9]

Absalon førte Eskil til Slesvig på sitt skip. I cictercienserklosteret i Clairvaux døde han høsten 1182, over 80 år gammel, og ble gravlagt ved alteret i klosterkirken: «Her hviler hr. Eskil, Danmarks biskop, deretter munk i Clairvaux».[10]

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 17. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1053269595, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Thrugot-slekten
  4. ^ Erkebiskop Eskil, lex.dk
  5. ^ Peter Bodilsen
  6. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 229), forlaget Haase, København 1973
  7. ^ Åkesson, Sylve: Skånska slott och herrgårdar [1]
  8. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 229)
  9. ^ Erkebiskop Eskil, lex.dk
  10. ^ Eskils gravsted

Eksterne lenkerRediger