Sibirnattfiol
Sibirnattfiol (Lysiella oligantha) er en flerårig urt i orkidéfamilien (marihandfamilien).
| Sibirnattfiol | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Lysiella oligantha (Turcz.) Nevski | |||
| Populærnavn | |||
| sibirnattfiol[1] | |||
| Hører til | |||
| orkidefamilien, Asparagales, enfrøbladete planter | |||
| Miljøvern | |||
| Norsk rødliste:[2] | |||
 EN — Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | kalkrikt fjellterreng | ||
| Utbredelse: | nordlige Norge og Sverige, Sibir | ||
Utseende rediger
Sammen med småtveblad og fjellkurle er sibirnattfiol en av de minste norske orkidéene. Den blir 5–15 cm høy, men som regel ikke mer enn 10 cm. Rotknollene er svært smale og 2–3-flikete helt ved grunnen. Ved basis sitter det et par slireaktige, hvitgrønne blad, mens stengelen bare har ett løvblad med avlang, elliptisk form. Blomstene er grønnhvite, uten duft og sitter i et kort aks med to–ti blomster. Sibirnattfiol blomstrer i første halvdel av juli, men blomstringstiden varierer med været, og noen år blomstrer den ikke i det helt tatt.[3][4][5] Sibirnattfiol er en flerårig urt uten vegetativ formering, men med frøreproduksjon. Frøene er støvfine og spres med vind, men trolig sjelden over lengre avstander. Frøene er tynne og tørker fort ut; de er en tilpasning til at planten med stort antall frø har en sjanse til å treffe hyfer av egnete sopp som den trenger samliv med. Generasjonstiden er satt til 15 år, dvs. en vurderingsperiode på 45 år.
Voksesteder rediger
I Norge vokser sibirnattfiol 50–500 moh., øverst i den subalpine og nederst i den lavalpine sonen, som regel rett over de høyeste bjørkene. Den vokser i skrått terreng med vannsig der berggrunnen består av fyllitt, glimmerskifer, kalkskifer eller amfibolittiske grunnfjellsbergarter. Andre planter som vokser her er reinrose, fjellkrekling, kantlyng og et tett lag med moser.[3]
Systematikk rediger
Norske botanikere regner sibirnattfiol som arten Lysiella oligantha og en nærstående nordamerikansk art som Lysiella obtusata. Utbredelsene overlapper ikke, og de to formene har ulikt kromosomtall. L. obtusata er diploid med 2n = 2x = 42 kromosomer, og L. oligantha er heksaploid med 2n = 6x = 126 kromosomer.[2][6]
I internasjonal litteratur blir sibirnattfiol som regel regnet som underarten Platanthera obtusata subsp. oligantha og den nordamerikanske formen som Platanthera obtusata subsp. obtusata. En kan også se de vitenskapelige navnene Platanthera oligantha og Habenaria obtusata brukt om sibirnattfiol.[7][3]
Utbredelse rediger
Arten vokser i alpin og subalpin hei og på berg i områder med kalkgrunn. Den har sine eneste europeiske forekomster i Troms-Finnmark og Nord-Sverige. Sibirnattfiol er ellers bare kjent med noen få og svært spredte forekomster i Sibir sør til fjellstrøk i Sentral-Asia, overalt som svært sjelden. Mønsteret tyder på at arten har en kraftig fragmentert og reliktpreget global utbredelse i inneværende mellomistid.
Sibirnattfiol er fredet og på Bernkonvensjonens liste over hva Norge spesielt skal ivareta. Arten er eller har vært kjent fra 21 lokaliteter (med årstall for første og siste dokumentasjon ut fra MUSIT-basen 2020): Kåfjord: Isfjellet (2009) og Olmáivágg (2015), Målselv: Evenstadskaret (1902), Storfjord: Olderbakken (1902) og nord for Lulle i Skibotndalen (1937), Nordreisa: Javreoaivit (1897-2014), Bikha Hihtama (1931-2019), Juvusvagge (1955), Tørrskardelva (1963) (alle disse fire i samme område), Styggøyelva ved Storslett (2009), Vaddas gruver i Oksfjorddalen (2009), Rongadalen i to forekomstruter (2012) og Muotkeriidi (2017), og Kvænangen: Corrovarri (usikkert når, men nylig); og i Fi Alta: Strømsneset (1841-64, kan være samme som neste) og Sakkobani (1865-2015), og Porsanger: Stallucohka (1976-2019), Silbacohka (1979-2003) og Suolojaroaivi (2016).
De 15 siste årene er det blitt gjort flere funn av sibirnattfiol, se Skrede et al. (2018) og Gaarder et al. (2021). Arten er ikke ettersøkt i nyere tid i Målselv og Storfjord eller ved Silbačohkka i Porsanger. Artens kjente forekomstareal i nyere tid er 52 km2 (med de gamle forekomstene som ikke er ettersøkt: 72 km2). Artsdatabanken har antatt et forekomstareal på 40-100 km2, beregnet 58 km2). Ifølge undersøkelsene til Skrede et al. (2018) er antall reproduserende individer minst 800. Artsdatabanken antar derfor et minimum antall på 800 og et maksimum antall på 1600, noe som gir et beregnet antall på 980. Alle forekomstene er nokså individfattige, og rekolonisering virker utelukket hvis de skulle dø ut. Arten utbredelse vurderes derfor å være kraftig fragmentert.
Sibirnattfiol har, som mange orkidéarter, nokså låg toleranse for beite, samtidig som orkideer er populære beiteplanter (og gjerne blir blomsterstanden spist). Dette fører til at beite av både rein og sau er en trussel mot arten i flere områder (Skrede et al. 2018). Skrede et al. (2018) vurderer også tråkk og innsamling, motorisert ferdsel og klimaendringer til å være trusler mot sibirnattfiol (Skrede et al. 2018). Arten er blitt over-samlet til herbarier i tidligere tid, men dette har opphørt. En forekomst ved fjellet Sakkobani i Kåfjorden i Alta ble ødelagt under omlegging av E6 (se også polarmyrsildre Saxifraga hirculus subsp. compacta som samtidig ble utryddet fra Norge i dette området).
Sibirnattfiol er en sjelden plante i hele utbredelsesområdet. På Den skandinaviske halvøy er den en nordlig unisentrisk plante, som i 1990 var kjent fra tolv lokaliteter i Nord-Norge og tre i Nord-Sverige. Herfra er det en stort sprang til nærmeste funnsted utenfor Skandinavia som er ved Jenisej i Sibir. Funnstedene i Sibir er svært spredte, og den er blant annet funnet ved Bajkalsjøen og på Kamtsjatka.[3][2]
Utbredelsen minner om andre sjeldenheter i Nord-Skandinavia: kveinhavre (Trisetum subalpestre), masimjelt (Orytropis deflexa), altaihaukeskjegg (Crepis multicaulis) og lukttelg (Dryopteris fragrans). Slektningen Lysiella obtusata er motsetning til sibirnattfiol en vanlig plante. Den vokser i nordlige Nord-Amerika fra Alaska til Newfoundland og sørover i Rocky Mountains til Colorado.[3]
Status i Norge rediger
I Norge er sibirnattfiol tradisjonelt kjent fra omtrent tolv lokaliteter fra Målselv i Troms til Porsanger i Finnmark. I de siste 25 år er den gjenfunnet på seks av disse lokalitetene, og det er i tillegg gjort nye funn i Kåfjord og Nordreisa. Den største forekomsten i Norge, og kanskje Europa, er i Jav'reoaivit naturreservat i Nordreisa.[2][3]
I 1841 fant M.N. Blytt arten for første gang i Europa i Kåfjord i Alta. Dette voksestedet er ødelagt på grunn av vegbygging.[8] Sibirnattfiol er artsfredet i Norge og er listet som strengt beskyttet planteart i Bern-konvensjonens appendiks I.
Rødlistevurdering rediger
Nye klimaframskrivinger forutsier økte temperaturer, forlenget vekstperiode, økt nedbør, og mer ustabilt vær og hyppigere ekstremvær i store deler av landet i kommende tiår. Dette vil ha store konsekvenser for planter, særlig i fjellet og nordpå, med heving av skoggrenser og forflytting av vegetasjonsbelter oppover og nordover. Det forventes sterk nedgang i mange naturtyper, kanskje særlig snøleier der Grytnes et al. (2018) anslår at mer enn 80% av dagens snøleier vil påvirkes negativt de neste 50 årene, men også økt gjengroing i åpne, tørre naturtyper som rabber. Det er derfor svært trolig at mange småvokste fjellplanter, særlig de som er knyttet til åpen mark eller lite sluttet vegetasjon, vil kunne bli fortrengt i konkurransen med mer konkurransesterke og storvokste arter.
Særlig utsatte er planter knyttet til baserik berggrunn, fordi disse har små muligheter for ekspansjon oppover i fjellet der berggrunnen over 1500-1600 moh i Sør-Norge, og over 1000-1200 moh i Nord-Norge, jamt over er basefattig. Sibirnattfiol vokser på åpen, berglendt mark med spredte trær rundt skoggrensa, slik at en heving av skoggrensa og en fortetting av skogen vil være en trussel for arten på sikt. Skrede et al. (2018) oppgir også hyppigere jordskred som et resultat av klimaendringer, som en trussel mot arten. Sibirnattfiol vurderes i 2021 som sterkt truet (EN) i henhold til B-kriteriet, på grunn av et svært lite forekomstareal i kombinasjon med en kraftig fragmentert utbredelse, og med pågående nedgang i populasjonsstørrelse, forekomstareal og habitatkvalitet.[2]
Referanser rediger
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 15. februar 2022. Besøkt 15. februar 2022.
- ^ a b c d e Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av sibirnattfiol Lysiella oligantha som EN for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023.
- ^ a b c d e f K. Høiland (1990). «Sibirnattfiol (Platanthera obtusata subsp. oligantha) - den forjettede orkidé» (PDF). Blyttia. 48 (3): 111–118. ISSN 0006-5269.
- ^ C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 478. ISBN 82-512-0355-4.
- ^ «Lappfela». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 13. juli 2022. Besøkt 14. desember 2015.
- ^ R. Elven m.fl. (red.) Lysiella i Annotated Checklist of the Panarctic Flora (PAF): Vascular plants. Besøkt 15. desember 2015.
- ^ «Platanthera oligantha». Plants of the World Online. Kew Science. Besøkt 19. februar 2022.
- ^ C.E. Jensen og T. Alm (2013). Befaring av myrsildre-lokalitet i Melsvik, Alta kommune. E6 Alta Vest: Rapport for Statens vegvesen, Finnmark (PDF). Universitetet i Stavanger – Arkeologisk museum (UiS-Am) og Tromsø museum – Universitetsmuseet. s. 11. Arkivert fra originalen (PDF) 22. desember 2015. Besøkt 15. desember 2015.
Eksterne lenker rediger
- (en) sibirnattfiol i Global Biodiversity Information Facility
- (en) sibirnattfiol hos ITIS
- (en) sibirnattfiol hos NCBI
- (en) sibirnattfiol hos Panarctic Flora
- (en) sibirnattfiol hos The International Plant Names Index
- (en) sibirnattfiol hos Tropicos
- Platanthera oligantha – detaljert informasjon på Wikispecies
