Wikipedia

Altaihaukeskjegg

Altaihaukeskjegg (Crepis multicaulis) er en plante i kurvplantefamilien, en av totalt sju haukeskjeggarter som er funnet i Norge. Hovedutbredelsesområdet for arten er i fjellområdene i Sentral-Asia og Sør-Sibir, men den har én isolert forekomst i Finnmark i Norge og noen spredte forekomster nord i den europeiske delen av Russland.

Altaihaukeskjegg
Altaihaukeskjegg
Nomenklatur
Crepis multicaulis
Ledeb.
Populærnavn
altaihaukeskjegg[1]
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
Ordenkurvplanteordenen
Familiekurvplantefamilien
UnderfamilieCichorioideae
TribusCichorieae
Slekthaukeskjegg
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

VU — Sårbar
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: tørre og solfylte fjell og i rasmark
Utbredelse: Eurasia

Den er en av de mest myteomspunnete planter i norsk flora. Altaihaukeskjegg ble funnet i Meskelv i Nesseby i 1851 og var deretter sterkt ettersøkt av botanikere som samlet den. Innsamling kombinert med beiting gjorde at den ble sterkt redusert på dette stedet. I 1919 ble den fredet og på begynnelsen av 1930-tallet ble den vesle populasjonen som var igjen inngjerdet, dette gjorde vekstvilkårene vanskligere og planten lettere å finne for samlere. Etter at den sist ble sett i 1943, ble den ettersøkt på stedet i lang tid etterpå, men ikke funnet igjen. Den ble igjen ble påtruffet i Båtsfjord i 2008, 65 år etter forrige observasjon.

Utseende rediger

Altaihaukeskjegg blir 10–20 cm høy i Norge.[3] Andre steder varierer høyden mellom 8 og 60 cm. Planten har en grunnstilt bladrosett. Blomsterstengelen er forgreina med små, linjeformede, helranda blader i forgreiningspunktene. Disse bladene er stengelomfattende, noe som skiller arten fra den ganske like fransk haukeskjegg (Crepis nicaeensis).[4][5] Rosettbladenes form varierer; pressede eksemplarer fra den klassiske lokaliteten i Nesseby og foto av den nye lokaliteten fra Båtsfjord viser nærmest helrandede, ganske små blader,[6][7][8] mens belegg av planter dyrket fra Nesseby-lokaliteten viser blader som er dypt fliket. Plantene i Finnmark utvikler kanskje ikke flikede blader på grunn av ugunstig lokalklima.[6] Ifølge Flora of China varierer formen på rosettbladene mye.[5] Plantene har oftest flere korger samlet i en halvskjerm. Hver korg består av 30–40 tungekroner. Kronene er gule med rødbrun kant og korgdekkbladene har mørke kjertelhår. Som hos alle andre haukeskjeggarter, har korga ingen rørkroner. Frøet er rødbrunt med 10–20 ribber og har en hvit fnokk.[5][4] Artens livshistoriestrategi er uklar; kilder angir ettårig[9][10], toårig[9][3] eller flerårig.[11][5]

Navn rediger

Det norske navnet er etter Altajfjellene i grenseområdene mellom Russland, Kina, Mongolia og Kasakhstan. Språkrådet anbefaler at navnet på fjellkjeden skrives Altaj på norsk, men det tar ikke Artsdatabanken hensyn til.[12] I det vitenskapelige navnet Crepis multicaulis betyr crepis «sko», mens multicaulis betyr «mangestilket».[3] Arten ble vitenskapelig beskrevet i 1829 av Carl Friedrich von Ledebour med typelokalitet sannsynligvis i Altaj.[6]

Økologi og utbredelse rediger

Artens voksesteder i Norge er rasutsatte, tørre, forvitra skiferbakker. I Norge har denne arten hatt to kjente voksesteder. Den opprinnelige lokaliteten i Nesseby ved bredden av Meskelva hvor arten ikke er sett siden 1943, og den eneste nå kjente lokaliteten Sandfjorddalen i Båtsfjord. Artens utbredelse i verden er ganske disjunkt: da arten fantes i Nesseby var nærmeste kjente lokalitet i Altajfjellene, ca. 4000 km lenger sørøst.[3]

Senere er arten funnet flere steder i den europeiske delen av Russland, blant annet på østsiden av Kvitsjøen (ca. 1 000 km øst for de norske funnene) og i nordlige deler av Uralfjellene. Ellers finnes arten i Elburzfjellene i Iran, Kashmir, Kasakhstan, Kirgisistan, Mongolia, Pakistan, sørlige Sibir, Tadsjikistan og Xinjiang i Kina. Typiske voksesteder i Asia er skog, skogkanter, grasmark og grusområder langs elver.[6][5]

Den eneste kjente populasjonen i Norge per i dag består av flere hundre individer og finnes på et relativt vanskelig tilgjengelig område. Arten er gitt status sårbar i Norsk rødliste for arter fordi det bare er én kjent populasjon. Selv om denne populasjonen virker livskraftig og trygg, vil én enkelt populasjon være sårbar for ulike ytre påvirkninger.[8][2]

Det er flere teorier om årsaken til forekomsten i Øst-Finnmark, langt unna det primære utbredelsesområdet. Noen ser den i sammenheng med russehandelen langs Varangerhalvøya, mens andre ser den som det siste voksestedet for en steppepioner.[13]

Rolf Nordhagen mente at utbredelsen til altaihaukeskjegg best kunne forklares ved den såkalte overvintringsteorien. Han hevdet at arten hadde vokst i Finnmark siden pliocen, og at den hadde overlevd istidene i isfrie refugier ved kysten.[6] Kvartærgeologer har omfattende bevis for at både Finnmark og det tilstøtende Barentshavet var dekket av en tykk innlandsis. Imidlertid har ingen kunnet påvise mulige refugier i området.[14]

I Nord-Skandinavia finnes det også andre sjeldne planter med lignende utbredelse: sibirnattfiol (Lysiella oligantha), kveinhavre (Trisetum subalpestre), masimjelt (Orytropis deflexa) og lukttelg (Dryopteris fragrans). Både altaihaukeskjegg og de andre fire planteartene har store sprang mellom utbredelsen i Skandinavia og funnene lenger øst. Ingen av artene er typiske høyfjellsplanter eller arktiske planter, som kan ha overlevd i et kystrefugium. De trives i et kontinentalt innlandsklima, og alle unntatt sibirnattfiol er pionerplanter som raskt blir utkonkurrert av annen vegetasjon. En mulig forklaring er at disse plantene var vanlige i det åpne landskapet ved istidens slutt, men at konkurranse etterpå har snevret inn utbredelsen.[15]

Oppdagelse, utrydning og gjenoppdagelse rediger

Det var prost og ordfører Christian Sommerfelt, sønnen til den mer kjente botanikeren og presten Søren Christian Sommerfelt, som oppdaget arten ved Meskelv i 1851.[16][17] Sommerfelt beskriver en ganske dramatisk historie om hvordan han oppdaget arten. Under en embetsreise gikk han ved bredden av Meskelva og kom for langt ut på kanten av en skrent. Han skled utfor og prøvde å klamre seg fast i, og fikk hånden på en gresstue som ikke var sterk nok til å stanse videre fall. Da han sto ved foten av skrenten, oppdaget han at han hadde en ukjent plante i hånden.

Hvorvidt Sommerfelt selv klarte å bestemme arten er uklart. Professor Rolf Nordhagen mener at dette er sannsynlig, ettersom russiske floraer, delvis skrevet på latin, var kjent på denne tida.[6] Eventuelt fikk han bistand og bekreftelse fra professor M. N. Blytt ved Botanisk Museum i Oslo. Sommerfelt publiserte ikke selv noe om funnet, men det gjorde den svenske botanikeren Thore Magnus Fries, som fikk se plantene hos Sommerfelt under sin reise i Norge i 1857.[18][19] Fries takket Sommerfelt for hjelpsomhet og bekreftet at Sommerfelt så arten for første gang i 1851.

Den eneste daværende kjente lokaliteten for altaihaukeskjegg i Europa ble et sted som ble hyppig oppsøkt av botanikere og samlere i årene etterpå. Den omfattende innsamlingen førte til at bestanden ble sterkt redusert og i 1919 ble arten fredet ved lov.[6][20] Det som trolig førte til at Meskelv-populasjonen gikk tapt, var at det tidlig i 1930-årene ble satt opp et nettinggjerde med et stort skilt med det norske riksvåpenet og beskjeden «Fredet ved lov». Dette ga to virkninger. Dels endret det stedets økologi fordi beitedyr ble sperret ute og stedet da mistet den forstyrrelsen av skiferjorda som ga denne konkurransesvake arten sitt fortrinn. Området innenfor gjerdet ble snart dominert av ulike grasarter.[3][21] I tillegg viste inngjerdinga, nær veien på nordsiden av Varangerfjorden, tydelig for alle hvor denne ytterst sjeldne planten vokste, og dette førte til enda større innsamling.[6][2] Den siste dokumenterte observasjonen av arten på stedet ble gjort av legen Julius Martin Marcussen med hjelp av den daværende grunneieren på stedet, «gårdbruker Mauritzen», i juni 1943. Marcussens fargebilder av inngjerdingen og den angivelige altaihaukeskjegg-planta ble publisert i Blyttia i 1985.[22] På tross av senere ettersøking på stedet er arten aldri funnet igjen i området.

I forbindelse med en revidert utgave av sin bok Norges nasjonalparker[23] besøkte professor Leif Ryvarden den nyopprettede Varangerhalvøya nasjonalpark sammen med bl.a. stipendiat Marianne Iversen, som hadde vært med på forundersøkelsene i forbindelse med nasjonalparken.[7] I det indre av nasjonalparken i Sandfjorddalen gjorde de en observasjon av en ukjent plante i en rasmark. Et par eksemplarer ble samlet for pressing, og plantene ble fotografert. I en slags reprise av Sommerfelts oppdagelse 157 år tidligere visste Ryvarden og Iversen ikke umiddelbart hva slags funn de hadde gjort, men de ble snart klar over at altaihaukeskjegg var funnet på en ny lokalitet ca. 50 km nordøst for den tidligere kjente norske lokaliteten.[2] Populasjonen ble anslått til ca. 10 individer. Senere er det funnet en delpopulasjon noen hundre meter unna den første og samlet anslås populasjonen å bestå av så mye som tusen individer.[8].

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 1. mars 2022. Besøkt 1. mars 2022. 
  2. ^ a b c d Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av altaihaukeskjegg Crepis multicaulis som VU for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023. 
  3. ^ a b c d e Fægri, Knut. Norges planter. Cappelen 1960. Bind 2, side 313
  4. ^ a b C. Grey-Wilson og M. Blamey (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding. Teknologisk Forlag. s. 440. ISBN 82-512-0355-4. 
  5. ^ a b c d e «Crepis multicaulis». Flora of China. Besøkt 20.08.2015. 
  6. ^ a b c d e f g h Nordhagen, Rolf (1963). «Om Crepis multicaulis (Led.) og dens utbredelse i Norge, arktisk Russland og Asia» (PDF). Blyttia. 21 (1): 1-42. ISSN 0006-5269. 
  7. ^ a b Ryvarden, L. og M. Iversen (2008). «Altaihaukeskjegg Crepis multicaulis - allikevel ikke utryddet» (PDF). Blyttia. 66 (3): 140-143. ISSN 0006-5269. 
  8. ^ a b c Sommersel, G. A. Aslaksen, I.A. og Skulgam, T. (2015). Altaihaukeskjegg i Varangerhalvøya nasjonalpark, Båtsfjord kommune. Søk etter nye forekomster i 2014 (PDF). Tromsø: Ecofact. ISBN 9788282624367. 
  9. ^ a b Blytt, Axel (1906). Haandbog i Norges Flora. Kristiania: Cammermeyers. 
  10. ^ Lid, Johannes (1944). Norsk flora (1 utg.). Oslo: Samlaget. 
  11. ^ Lid, Johannes og Dagny Tande Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7f utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6029-8. 
  12. ^ Altaihaukeskjegg i Artsdatabanken. Besøkt 2. august 2017.
  13. ^ Ryvarden, Leif (1994). «Kurvplantefamilien». Norges planter. Bind 4. Oslo: Cappelen. s. 57. ISBN 8202142539. 
  14. ^ Brochmann, Chr. m.fl. (2003). «Glacial survival or tabula rasa? The history of North Atlantic biota revisited» (PDF). Taxon (engelsk). 52 (3): 417–450. ISSN 0040-0262. doi:10.2307/3647444. 
  15. ^ Høiland, Klaus (1990). «Sibirnattfiol (Platanthera obtusata subsp. oligantha) - den forjettede orkidé» (PDF). Blyttia. 48 (3): 111–118. ISSN 0006-5269. 
  16. ^ Dahl, Ove (1934). Floraen i Finnmark fylke. Oslo. s. 74-75. 
  17. ^ Blix, Erik Schytte (1996). Ordførere i Nesseby kommune: 1846-1966. [Varangerbotn]: [Nesseby kommune]. s. 10-13. ISBN 8277460058. 
  18. ^ Fries, T. M. (1857). «Nya Skandinaviska växter: Intybus multicaulis (Led.)». Botaniska Notiser (11): 5-7. 
  19. ^ Holmboe, Jens. «Om den første opdagelse av Crepis multicaulis i Europa». Svensk botanisk tidsskrift 1926; 485-486. Les på Internett.
  20. ^ Wille, N. (1909). Om naturens mindesmærker og deres bevarelse. Kristiania. s. 19. 
  21. ^ Alm, Torbjørn og Anders Often. «Altaihaukeskjegg og Polarflokk - eller artsvern på godt og vondt». Ottar, nr 222 = nr 4, 1998; 45-48
  22. ^ Marcussen, J. M. (1985). «Botanisk raritet i Øst-Finnmark» (PDF). Blyttia. 43 (4): 171-172. ISSN 0006-5269. 
  23. ^ Ryvarden, Leif (2011). Norges nasjonalparker. Oslo: CappelenDamm. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Altaihaukeskjegg&oldid=23665548»