Roger Scruton

engelsk filosof

Roger Vernon Scruton (født 27. februar 1944, død 12. januar 2020[19]) var en britisk filosof og forfatter. Han spesialiserte seg innen estetikk og politisk filosofi. Han er også kjent for å ha fremmet et tradisjonelt konservativt syn.[20]

Roger Scruton
FødtRoger Vernon Scruton
27. feb. 1944[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Buslingthorpe
Død12. jan. 2020[1][3][5][6]Rediger på Wikidata (75 år)
Brinkworth[7]
BeskjeftigelseFilosof Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradDoktor[8]
ph.d.[9]
Utdannet ved
7 oppføringer
University of Cambridge (1965) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: filosofi)[10]
University of Cambridge (1967) (akademisk grad: Master of Arts)[10]
City University (London) (1978) (akademisk grad: bar, studieretning: lisensiat i jus)[10]
The Royal Grammar School, High Wycombe (19541961)[10]
University of Cambridge (1972) (akademisk grad: ph.d., studieretning: filosofi)[10]
City Law School (1975)[10]
City Law School (1976)[10]
Doktorgrads-
veileder
Michael Tanner
G. E. M. Anscombe
EktefelleSophie Louise Jeffreys (1996–)[11]
FarJohn Scruton[12]
BarnSamuel Andrew Scruton[12]
Lucy Claire Elizabeth Scruton[12]
NasjonalitetStorbritannia[2]
Medlem avDet europeiske akademi for vitenskap og kunst
British Academy
Royal Society of Literature
Inner Temple
Utmerkelser
10 oppføringer
Den tsjekkiske republikks fortjenstmedalje (1998)[13]
1. juni-prisen (1996)[14]
Fellow of the British Academy
Fellow of the Royal Society of Literature
Sappho-prisen (2016)[15]
Æresdoktorat ved Mararyk-universitetet (1998)[16]
Senatets minnemedalje i sølv (2019)[17]
Storkors av republikken Polens fortjenstorden
Knight Bachelor
Æresborger av Brno (2021)[18]

Fra 1982 til 2001 var Scruton redaktør for tidsskriftet The Salisbury Review. Han skrev over 50 bøker innen filosofi, kunst, musikk, politikk, litteratur, kultur, seksualitet og religion. Han skrev også flere romaner og to operaer. Blant hans mest kjente utgivelser er The Meaning of Conservatism (1980), Sexual Desire (1986), The Aesthetics of Music (1997) og How to Be a Conservative (2014). Noen av Scrutons bøker er også oversatt til norsk. Scruton var også bidragsyter i den offentlige debatten, blant annet i The Times, The Spectator og New Statesman.

Fra 1971 til 1992 var Scruton foreleser og professor i estetikk ved Birkbeck College i London. Deretter holdt han flere deltidsstillinger innen akademia, blant annet i USA.[21] Han ble kjent gjennom 1980-tallet for å ha hjulpet til med å sette akademiske undergrunnsnettverk på bena i det Sovjet-kontrollerte Øst-Europa. For dette ble han tildelt Den tsjekkiske republikks fortjenstmedalje av første klasse, som han fikk overrakt av Václav Havel i 1998.[22]

Scruton ble slått til ridder i 2016 for sin «innsats for filosofi, undervisning og offentlig utdannelse».[23]

Oppvekst og utdanning rediger

Familiebakgrunn rediger

Scruton ble født i Buslingthorpe, Lincolnshire.[24] Hans foreldre var John «Jack» Scruton, som var en lærer fra Manchester, og Beryl Claris Scruton (født Haynes). Scruton vokste opp med to søstre i Marlow og High Wycombe[25]. Etternavnet Scruton tilkom famiien relativt sent. Fødselsattesten til Jacks far oppgav navnet Matthew Lowe, etter Matthews mor, Margaret Lowe (Scrutons oldemor); ingen far ble nevnt. Men Margaret bestemte av ukjente grunner at sønnen hennes skulle bli oppdratt som Scruton i stedet. Scruton har undret på om hun tok navnet etter å ha jobbet ved den tidligere Scruton Hall i Scruton, Yorkshire, og om det muligens var der hans far var blitt unnfanget[26].

Jack vokste opp i et såkalt back-to-back hus, som ble bygget for arbeidere under den industrielle revolusjon, i Upper Cyprus Street, Acoats, som er et område i den indre bydel av Manchester. Jack fikk et stipend til Machester High School, en grammar school.[27] Scruton fortalte The Guardian at Jack hadde et hat for de øvre klassene, og elsket landet, mens Beryl var glad i romantisk fiksjon og underholdning.[28] Han beskrev sin mor som en som «holdt idealet høyt om en dannet atferd og sosial utmerkelse som … [hans] far satt seg fore å knuse med betydelig skadefryd».[29]

Utdannelse rediger

 
Scruton studerte ved Jesus College, Cambridge (1962-1965 og 1967-1969). Foto: Robert Edwards

Scruton studerte ved Jesus College i Cambridge (1962–1965 og 1967–1969). Han var forskningsstipendiat ved Peterhouse College i Cambridge fra 1969 til 1971.

Han bodde sammen med sine foreldre, to søstre og hunden Sam i et beskjedent hus i Hammersley Lane i High Wycombe.[30][31] Selv om foreldrene var oppdratt som kristne, anså de seg selv som humanister, så hjemmet var en «religion-fri sone».[32] I likhet med resten av familien hadde Roger Scruton et anstrengt forhold til sin far Jack. Scruton skrev i Gentle Regrets: «Venner kommer og går, hobbyer og ferier påvirker ens indre landskap som flyktige solstråler i en sommervind, og lengselen etter tegn på kjærtegn blir konsekvent holdt i sjakk av frykten for [hans] fordømmelse.» (engelsk: «Friends come and go, hobbies and holidays dapple the soulscape like fleeting sunlight in a summer wind, and the hunger for affection is cut off at every point by the fear of judgement.»)[33]

Etter å ha bestått eksamenen som i England er kjent som «11-plus», kunne han begynne på grammar school. Han gikk på Royal Grammar School High Wycombe fra 1954 til 1962. Han forlot skolen med toppkarakter i matematikk, fysikk og kjemi. Resultatene var så gode at han fikk et stipend til å studere realfag ved Jesus College i Cambridge, i tillegg til et statlig stipend. Scruton skriver at han ble utvist fra skolen kort tid etter, da rektor fant skolens scene i brann, og en halvnaken jente som forsøkte å slukke den, under ett av Scrutons stykker.[34][31] Da han fortalte familien at han hadde fått plass ved Cambridge, sluttet faren å snakke med ham.[35]

Planen var å studere realfag ved Cambridge – der han følte seg «åndelig hjemme, om enn sosialt fremmedgjort (som praktisk talt enhver grammar school-gutt)» – men allerede den første dagen på universitetet byttet han til filosofistudiet.[36][31] Han ble uteksaminert i 1965,[21] og tilbragte deretter noen år utenlands. Blant annet underviste han ved L'Université de Pau et des Pays de l'Adour i Pau, der han møtte sin første kone, Danielle Laffitte.[37]

I 1967 begynte han på doktorgradsstudier ved Jesus College, og ble deretter ansatt som forsker ved Peterhouse College (1969–1971), der han bodde med Laffitte når hun ikke var i Frankrike. Det var ved et besøk hos henne under studentopprøret i mai 1968 at Scruton først omfavnet konservatismen. Han var i Latinerkvarteret i Paris og så studentene velte biler, smadre vinduer og rive opp brostein for å kaste på politiet, og følte for første gang i livet «et veldig politisk sinne».[38]

«Jeg innså plutselig at jeg tilhørte den andre siden. Det jeg så var en ustyrlig mobb av selvopptatt middelklassepøbel. Når jeg spurte mine kamerater hva det var de ønsket, hva de forsøkte å oppnå, var alt jeg fikk til svar tåpelig marxistisk tåkeprat. Det vemmet meg, og jeg tenkte at det måtte finnes en vei tilbake til forsvaret av vestlig sivilisasjon mot disse greiene. Det var da jeg ble konservativ. Jeg visste at jeg heller ønsket å bevare ting enn å rive dem ned.»[31]

Aktivisme i Sentral-Europa rediger

 
Roger Scruton under en forelesning i Budapest, september 2016. Foto: Elekes Andor

Fra 1979 til 1989 var Scruton en aktiv støttespiller for dissidenter i Tsjekkoslovakia under kommunistpartiets styre, og knyttet forbindelser mellom landets dissident-akademikere og deres kolleger ved vestlige universiteter. Som en del av Jan Hus Educational Foundation,[39] besøkte han og andre akademikere Praha og Brno, nå i Tsjekkia, til støtte for et undergrunns utdanningsnettverk startet av den tsjekkiske dissidenten Julius Tomin, smuglet inn bøker, organiserte forelesninger og til gjorde til slutt det mulig for studenter å studere til en ekstern Cambridge-grad i teologi (det eneste fakultetet som svarte på forespørselen om hjelp). Det var strukturerte kurs og samizdat-oversettelser, bøker ble skrevet ut, og folk satt eksamen i en kjeller med papirer smuglet ut gjennom diplomatsekken.[40][41]

Scruton ble arrestert i 1985 i Brno før han ble utvist fra landet. Den tsjekkiske dissidenten Bronislava Müllerová så ham gå over grensen til Østerrike: «Det var dette store tomrommet mellom de to grensepostene, helt tomt, ikke et eneste menneske i sikte bortsett fra en soldat, og over det brede tomrommet trasket en engelsk filosof, Roger Scruton, med sin lille sekk til Østerrike.»[42] 17. juni samme år ble han plassert på indeksen for uønskede personer. Han skrev at han også hadde blitt fulgt under besøk i Polen og Ungarn.[43]

For sitt arbeid med å støtte dissidenter ble Scruton tildelt første juni-prisen i 1993 av den tsjekkiske byen Plzeň, og i 1998 ble han tildelt Tsjekkias fortjenstmedalje (førsteklasse) av president Václav Havel.[43] I 2019 tildelte den polske regjeringen ham Republikken Polens fortjenstorden.[44] Scruton var sterkt kritisk til skikkelser i Vesten - spesielt Eric Hobsbawm - som «valgte å frikjenne» forbrytelsene og grusomhetene til tidligere kommunistiske regimer.[45] Hans opplevelse av dissidentenes intellektuelle liv under 1980-tallet kommunistiske Praha er nedtegnet i fiktiv form i hans roman Notes from Underground (2014).[46] Han skrev i 2019 at «til tross for appellene til polakkene, ungarerne, rumenerne og mange flere, er det de sjenerte, kyniske tsjekkerne som jeg mistet hjertet mitt til og som jeg aldri har fått det tilbake fra.»[47]

Filosofiske og politiske synspunkter rediger

Estetikk rediger

Scruton spesialiserte seg gjennom hele sin akademiske karriere på estetikk. Fra 1971 til 1992 underviste han i estetikk ved Birkbeck College. Hans doktorgradsavhandling dannet grunnlaget for hans første bok, Art and Imagination (1974), der han hevdet at «det som utmerker den estetiske interesse fra andre former for interesser, er at den involverer en verdsettelse av noe for sin egen del».[48]

Siden utga Scruton The Aesthetics of Architecture (1979), The Aesthetic Understanding (1983 og 1997), The Aesthetics of Music (1997), og Beauty (2010). I 2008 ble en konferanse holdt over to dager ved Durham University, for å bedømme hans innvirkning på feltet, og i 2012 ble en samling av hans essays om estetikk utgitt av Palgrave Macmillan som Scruton’s Aesthetics.[49]

Under en debatt i regi av Intelligence Squared (BBC), fremmet Scruton (med historikeren David Starkey ved sin side) påstanden «Storbritannia har blitt likegyldig overfor det som er skjønt», ved å holde opp et bilde av Botticellis Fødselen av Venus ved siden av et bilde av Kate Moss.[50] Senere samme år skrev Scruton boken Beauty (2010) og presenterte den som en dokumentar hos BBC Two, Why Beauty Matters. Der argumenterer han for at skjønnhet bør bli gjenreist til sin tidligere og tradisjonelle posisjon innen kunst, arkitektur og musikk. Han skrev at han da mottok «flere enn 500 e-poster fra seere, som, alle utenom én, ga uttrykk for noe i stilen 'Gudskjelov for at noen som sier det som må bli sagt'».[51]

Scruton var spesielt kjent for sine bidrag innen musikkestetikk; han skrev flere innflytelsesrike bøker om temaet, inkludert The Aesthetics of Music (1997), Understanding Music (2009) og Music as an Art (2018), i tillegg til en rekke artikler og foredrag.[52][53]

Konservatisme rediger

 
Edmund Burkes konservatisme utøvde en viktig innflytelse på Scrutons filosofi. Portrettmaleri av Joshua Reynolds (1769)

Scruton var mest kjent for sin støtte for konservatisme,[54] Scrutons intellektuelle helter var Edmund Burke, Coleridge, Dostojevskij, Hegel, Ruskin og TS Eliot.[55] Hans tredje bok, The Meaning of Conservatism (1980) - som han kalte «et litt hegeliansk forsvar av Tory-verdier i møte med deres svik av de frie markedsførerne»[56] - var ansvarlig, sa han, for å ha ødelagt hans akademiske karriere.[35][57] Han støttet Margaret Thatcher, mens han fortsatt var skeptisk til hennes syn på markedet som en løsning på alt, men etter Falklandskrigen innså han at hun «innså at selvidentiteten til landet stod på spill, og at gjenopplivningen var en politisk oppgave».[58]

Scruton skrev i Gentle Regrets (2005) at han fant flere av Burkes argumenter i Reflections on the Revolution in France (1790) overbevisende. Selv om Burke skrev om revolusjon, ikke om sosialisme, ble Scruton overbevist om at, som han sa det, sosialismens utopiske løfter ledsages av en abstrakt visjon av sinnet som har liten sammenheng med måten de fleste tenker på. Burke overbeviste ham også om at det ikke er noen retning til historien, ingen moralsk eller åndelig fremgang; at folk tenker kollektivt mot et felles mål bare under kriser som krig, og at det å prøve å organisere samfunnet på denne måten krever en ekte eller forestilt fiende; derfor, skrev Scruton, den skarpe tonen i sosialistisk litteratur.[59]

Scruton hevdet videre, etter Burke, at samfunnet holdes sammen av autoritet og rettssikkerhet, i betydningen retten til lydighet, ikke av borgernes forestilte rettigheter. Lydighet, skrev han, er «den fremste dyden til politiske skikkelser, disposisjonen som gjør det mulig å styre dem, og hvis foruten samfunn smuldrer ned i "individualitetens støv og pulver"». Ekte frihet står ikke i konflikt med lydighet, men er dens andre side.[59] Han ble også overbevist av Burkes argumenter om den samfunnskontrakten, inkludert at de fleste parter i kontrakten enten er døde eller ikke er født ennå. Å glemme dette skrev han – å kaste vekk skikker og institusjoner – er å «plassere de nåværende medlemmene i samfunnet i en diktatorisk dominans over dem som gikk før, og de som kommer etter dem».[60]

Religion rediger

Scruton var anglikaner. Hans bok Our Church: A Personal History of the Church of England (2013) forsvarte relevansen til den engelske kirke.[61] Han hevder, etter Immanuel Kant, at mennesker har en transcendental dimensjon, en hellig kjerne vist i deres evne til selvrefleksjon.[62] Han argumenterer for at vi er i en tid med sekularisering uten presedens i verdenshistorien; forfattere og kunstnere som Rainer Maria Rilke, TS Eliot, Edward Hopper og Arnold Schoenberg «viet mye energi til å gjenopprette opplevelsen av det hellige - men som en privat snarere enn en offentlig bevissthetsform.» Fordi disse tenkerne retter sin kunst mot de få, skriver han, har den aldri appellert til de mange.[63]

Scruton hevdet at religion spiller en grunnleggende funksjon i å «formørke» menneskelige sinn. Formørking (Endarkenment) er Scrutons måte å beskrive sosialiseringsprosessen der visse atferder og valg blir stengt og forbudt for subjektet, som han anser nødvendig for å dempe sosialt skadelige impulser og atferd.[64][65] Når det gjelder bevis på Guds eksistens, sa Scruton: «Rasjonell argumentasjon kan bare føre oss så langt... Det kan hjelpe oss å forstå den virkelige forskjellen mellom en tro som pålegger oss å tilgi fiendene våre, og en som befaler oss å slakte dem... Men selve troens sprang – denne plasseringen av ditt liv i Guds tjeneste – er et sprang over fornuftens kant. Dette gjør det ikke irrasjonelt, mer enn å bli forelsket er irrasjonelt.» Til tross for at han hevdet at troen alene er tilstrekkelig rasjonelt, tok han til orde for en form for argumentet fra skjønnhet: han sa at når vi tar skjønnheten i den naturlige verden rundt oss som en gave, er vi i stand til åpent å forstå Gud. Skjønnheten taler til oss, hevder han, og ut fra den kan vi forstå Guds nærvær rundt oss.[66]

Vin og opera rediger

Fra 2001 til 2009 skrev Scruton en vinspalte for New Statesman. Boken hans I Drink Therefore I Am: A Philosopher's Guide to Wine (2009) består delvis av materiale fra spalten hans i New Statesman.[67][68]

Scruton, som stort sett var selvlært som komponist, komponerte to operaer med egne librettoer. Den første er et enakters kammerverk, The Minister (1994),[69] og den andre en to-akters opera, Violet (2005). Sistnevnte, basert på livet til den britiske cembalisten Violet Gordon-Woodhouse, ble fremført to ganger ved Guildhall School of Music i London i 2005.[70]

Andre synspunkter rediger

I 2014 uttalte Scruton at han støttet engelsk uavhengighet fordi han trodde at det ville opprettholde vennskap mellom England, Skottland, Wales og Nord-Irland, og fordi engelskmennene ville ha et ord i alle saker.[71]

Scruton var en sterk tilhenger av Brexit, fordi han hevdet at EU er en trussel mot Storbritannias suverenitet og at Brexit vil bidra til å beholde nasjonal identitet, som han så på som truet som følge av masseinnvandring, og fordi han motsatte seg EUs felles landbrukspolitikk.[72][73][74][75]

Kontroverser rediger

The Salisbury Review rediger

I 1984 publiserte The Salisbury Review – et tradisjonelt konservativt magasin, grunnlagt av Scruton i 1982[76] – en kontroversiell artikkel av Ray Honeyford, en rektor i Bradford, som stilte spørsmål ved fordelene med flerkulturell utdanning.[77][78] Honeyford ble tvunget til å trekke seg på grunn av artikkelen og måtte leve en tid under politibeskyttelse.[79] British Association for the Advancement of Science anklaget magasinet for vitenskapelig rasisme, og University of Glasgows filosofiavdeling boikottet en tale Scruton hadde blitt invitert til å holde til filosofsamfunnet. Scruton mente at hendelsene gjorde hans stilling som universitetsprofessor uholdbar, selv om han også hevdet at «det var verdt å ofre sjansene dine for å bli stipendiat ved British Academy, en rektor eller en emeritusprofessor for den store lettelsen av å ytre sannhet.»[76][80] (Scruton ble faktisk valgt til stipendiat ved British Academy i 2008.)[81]

Finansiering av tobakksselskap rediger

I 2002 ble Scruton kritisert for å ha skrevet artikler om røyking uten å avsløre at han mottok en jevnlig betaling fra Japan Tobacco International (JTI, tidligere R. J. Reynolds).[82] Scruton skrev flere artikler til forsvar for røyking rundt årtusenskiftet, inkludert en i 1998 for The Times,[83] tre for Wall Street Journal (to i 1998 og en i 2000),[84] en for City Journal i 2001,[85] og en 65-siders brosjyre for Institute of Economic Affairs i 2000. Sistnevnte kritiserte Verdens helseorganisasjons kampanje mot røyking, og argumenterte for at transnasjonale organer ikke skulle forsøke å påvirke nasjonal lovgivning fordi de ikke er ansvarlige overfor velgerne.[86]

Avisen The Guardian rapporterte i 2002 at Scruton hadde skrevet om disse temaene mens han unnlot å avsløre at han mottok 54 000 pund i året fra JTI.[82] Betalingene kom frem da en e-post fra september 2001 fra Scruton til JTI ble lekket til The Guardian. Scruton, som sa at e-posten var stjålet, svarte at han aldri hadde skjult sin forbindelse med JTI.[87] Som svar på The Guardian-artikkelen avsluttet Financial Times kontrakten hans som spaltist,[88] The Wall Street Journal suspenderte bidragene hans,[89][90] og Institute for Economic Affairs sa at de ville innføre en forfattererklæringspolitikk.[91] Forlaget Chatto & Windus trakk seg fra forhandlinger om en bok, og Birkbeck fjernet hans besøkende professor-privilegier.[92]

Building Better, Building Beautiful Commission rediger

I november 2018 utnevnte Communities Secretary James Brokenshire Scruton til ulønnet leder av den britiske regjeringens Building Better, Building Beautiful Commission, opprettet for å fremme bedre boligdesign.[93] Labour- og liberaldemokratiske parlamentsmedlemmer protesterte på grunn av bemerkninger Scruton hadde kommet med år tidligere: han hadde beskrevet «islamofobi» som et «propagandaord», homofili som «unormalt», lesbianisme som et forsøk på å finne «engasjert kjærlighet som [en kvinne] ikke kan få fra menn mer», og date-voldtekt som ikke en utpreget forbrytelse. Han hadde også kommet med angivelig konspiratoriske bemerkninger om den jødiske finansmannen George Soros.[94][95]

I april 2019 dukket et intervju av Scruton opp i New Statesman, utført av journalisten George Eaton. For å publisere det la Eaton ut redigerte utdrag fra intervjuet på Twitter, av Scruton som snakket om Soros, kinesere og islam, blant andre emner, og omtalte dem som «en serie opprørende bemerkninger».[96][97] Umiddelbart etter at intervjuet og Eatons innlegg ble publisert på nettet, begynte Scruton å bli kritisert av ulike politikere og journalister; bare timer senere avskjediget Brokenshire Scruton fra kommisjonen.[98][99][100] Da Scrutons oppsigelse ble kunngjort la Eaton ut et fotografi av seg selv på Instagram mens han drakk fra en flaske champagne, med teksten «Følelsen når du får den høyreorienterte rasisten og homofoben Roger Scruton sparket som Tory-regjeringsrådgiver».[97] Dagen etter skrev Scruton i The Spectator , «Vi i Storbritannia går inn i en farlig sosial tilstand der direkte uttrykk for meninger som er i konflikt – eller bare ser ut til å komme i konflikt – med et smalt sett ortodoksier, blir øyeblikkelig straffet av en gjeng med selvutnevnte vigilanter»[101] Den 12. april ba Eaton om unnskyldning for tweetene og Instagram-innlegget, men stod ellers ved intervjuet, han ville heller ikke publisere et fullstendig opptak.[102]

Den 25. april publiserte Douglas Murray, som hadde fått et fullstendig opptak av intervjuet, detaljer om det i The Spectator, og skrev at Eaton hadde utført en «hit job».[97][103][104] Lyden antydet at både tweetene og Eatons artikkel hadde utelatt relevant kontekst. For eksempel hadde Scruton sagt: «Alle som ikke tror at det er et Soros-imperium i Ungarn har ikke observert fakta», men artikkelen utelot: «det er ikke nødvendigvis et imperium av jøder; det er bare nonsens.»[105] Om kineserne tvitret Eaton at Scruton hadde sagt: «Hver kineser er en slags kopi av den neste, og det er en veldig skremmende ting.»[106] Eatons artikkel inkluderte flere ord: «De lager roboter av deres eget folk... hver kineser er en slags replika....»[98] Transkripsjonen viste hele setningen: «På en måte skaper de roboter av sitt eget folk ved å begrense hva som kan utrettes,»[107] som antydet at temaet var det kinesiske kommunistpartiet.[106] Som svar publiserte New Statesman hele transkripsjonen.[107]

Den 2. mai skrev New Statesmans leserredaktør Peter Wilby at Eatons nett-kommentarer antydet at han hadde «gjort intervjuet som en politisk aktivist, ikke som en journalist».[96] To måneder senere ba New Statesman offisielt om unnskyldning.[105] Flere dager senere ba Brokenshire også om unnskyldning til Scruton.[96][108] Scruton ble gjenoppnevnt en uke senere som med-formann for kommisjonen.[109]

Priser og utmerkelser rediger

For sitt arbeid med Jan Hus Educational Foundation i det kommunistiske Tsjekkoslovakia, ble Scruton tildelt første juni-prisen i 1993 av den tsjekkiske byen Plzeň. I 1998 overrakte Václav Havel, Tsjekkias president, ham æresmedaljen (første klasse).[43] I Storbritannia ble han adlet under 2016 Birthday Honours for sin «innsats for filosofi, undervisning og offentlig utdannelse».[110] Familien hans fulgte ham til seremonien, som ble utført av prins Charles ved Buckingham Palace.[111]

Polens president Andrzej Duda overrakte Scruton Republikken Polens fortjenstorden i juni 2019 «for å ha støttet den demokratiske transformasjonen i Polen».[44][112] I november samme år tildelte senatet i det tsjekkiske parlamentet ham en sølvmedalje for sitt arbeid til støtte for tsjekkiske dissidenter.[113][114] Den påfølgende måneden, under en seremoni i London, presenterte den ungarske statsministeren Viktor Orbán ham Republikken Ungarns fortjenstorden, Midtkors.[115]

Død rediger

Etter å ha fått vite at han hadde kreft i juli 2019, gjennomgikk Scruton behandling, inkludert cellegift.[47] Han døde den 12. januar 2020 i en alder av 75 år.[116] Dagen etter skrev statsminister Boris Johnson på twitter: «Vi har mistet den største moderne konservative tenkeren – som ikke bare våget å si hva han tenkte, men sa det vakkert.»[117][118] Finansministeren, Sajid Javid, refererte til Scrutons arbeid bak jernteppet: «Fra sin støtte til frihetskjempere i Øst-Europa til hans enorme intellektuelle bidrag til konservatisme i Vesten, ga han et unikt bidrag til det offentlige liv.»[117]

Mario Vargas Llosa, vinner av Nobelprisen i litteratur, skrev: «[Scruton] var en av de mest utdannede menneskene jeg noensinne har møtt. Han kunne snakke om musikk, litteratur, arkeologi, vin, filosofi, Hellas, Roma, Bibelen og tusen emner mer enn en ekspert, selv om han ikke var ekspert på noe, fordi han faktisk var en humanist i klassisk stil... Scrutons bortgang etterlater et fryktelig tomrom rundt oss.»[119]

Det konservative parlamentsmedlemmet Daniel Hannan kalte Scruton «den største konservative i vår tid» og la til: «Landet har mistet et ruvende intellekt. Jeg har mistet en fantastisk venn.» Robert Jenrick, statssekretær for boliger, lokalsamfunn og lokale myndigheter, sa at Scrutons arbeid med å «bygge vakrere, nylig levert til min avdeling, vil fortsette og stå som en del av hans uvanlig rike arv».[120] Den tidligere politikeren og akademikeren Ayaan Hirsi Ali beskrev ham som en «kjær og sjenerøs venn, som ga fritt til dem som søkte råd og visdom, og han forventet lite igjen».[121] En annen venn og kollega, Douglas Murray, hyllet Scrutons personlige vennlighet og kalte ham «et av de snilleste, mest oppmuntrende, gjennomtenkte og sjenerøse menneskene du noen gang kunne ha kjent».[122] Andre som hyllet Scruton inkluderte utdanningsreformatoren Katharine Birbalsingh[123] og statsråd Michael Gove som kalte Scruton «en intellektuell kjempe, en strålende tydelig og overbevisende forfatter».[124]

I et essay som var kritisk til Scrutons estetikkfilosofi, «The Art of Madness and Mystery», publisert i Church Life (et tidsskrift fra University of Notre Dames McGrath Institute) kort tid etter Scrutons død, skrev Michael Shindler at «som den romerske gardisten som ikke ville forlate stillingen sin under katastrofen i Pompeii, står den avdøde Roger Scruton i ensom majestet som den kunstneriske tradisjonens største forsvarer mot den moderne estetiske omveltningen.»[125]

Verk i utvalg rediger

Sakprosa

  • Art And Imagination: A Study in the Philosophy of Mind (1974)
  • The Aesthetics of Architecture (1979)
  • The Meaning of Conservatism (1980)
  • The Politics of Culture and Other Essays (1981)
  • A Short History of Modern Philosophy (1982)
  • A Dictionary of Political Thought (1982)
  • The Aesthetic Understanding: Essays in the Philosophy of Art and Culture (1983)
  • Kant (1982)
  • Untimely Tracts (1985)
  • Thinkers of the New Left (1985)
  • Sexual Desire: A Moral Philosophy of the Erotic (1986)
  • Spinoza (1987)
  • A Land Held Hostage: Lebanon and the West (1987)
  • Conservative Thinkers: Essays from The Salisbury Review (1988)
  • Conservative Thoughts: Essays from The Salisbury Review (1988)
  • The Philosopher on Dover Beach: Essays (1990)
  • Conservative Texts: An Anthology (ed.) (1992)
  • Modern Philosophy: An Introduction and Survey (1994)
  • The Classical Vernacular: Architectural Principles in an Age of Nihilism (1995)
  • An Intelligent Person's Guide to Philosophy (1996); republished as Philosophy: Principles and Problems (2005)
  • The Aesthetics of Music (1997)
  • On Hunting (1998)
  • An Intelligent Person's Guide to Modern Culture (1998); republished as Modern Culture (2005)
  • Spinoza (1998)
  • England: An Elegy (2001)
  • The West and the Rest: Globalisation and the Terrorist Threat (2002)
  • Death-Devoted Heart: Sex and the Sacred in Wagner's Tristan und Isolde (Oxford University Press, 2004)
  • News From Somewhere: On Settling (2004)
  • The Need for Nations (2004)
  • Gentle Regrets: Thoughts from a Life (Continuum, 2005)
  • Animal Rights and Wrongs (2006)
  • A Political Philosophy: Arguments for Conservatism (2006)
  • Immigration, Multiculturalism and the Need to Defend the Nation State (2006)
  • Culture Counts: Faith and Feeling in a World Besieged (Encounter Books, 2007)
  • Beauty (2009)
  • I Drink Therefore I Am: A Philosopher's Guide to Wine (2009)
  • Understanding Music (2009)
  • The Uses of Pessimism: And the Danger of False Hope (2010)
  • Green Philosophy: How to Think Seriously About the Planet (2011); revised and republished as How to Think Seriously About the Planet: The Case for an Environmental Conservatism (2012)
  • The Face of God: The Gifford Lectures (2012)
  • Our Church: A Personal History of the Church of England (2012)
  • The Soul of the World (2014)
  • How to Be a Conservative (2014)
  • Fools, Frauds and Firebrands: Thinkers of the New Left (2015), norsk oversettelse: Svindlere, svermere og sjarlataner overs. Odin Fredrik Rustad, Document forlag (2017)
  • The Ring of Truth: The Wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung (2016)
  • Confessions of a Heretic: Selected Essays (2017)
  • On Human Nature (2017)
  • Conservatism (2017)
  • The State of Britain Now (2017)
  • Conservatism: An Invitation to the Great Tradition (2018)
  • Music as an Art (2018)
  • Wagner's Parsifal: The Music of Redemption (2020)

Fiksjon

  • Fortnight's Anger: a novel (1981)
  • Francesca: a novel (1991)
  • A Dove Descending and Other Stories (1991)
  • Xanthippic Dialogues (1993)
  • Perictione in Colophon: Reflections of the Aesthetic Way of Life (2000)
  • Notes from Underground (2014)
  • The Disappeared (2015)

Opera

  • The Minister (1994).
  • Violet (2005)

TV

Referanser rediger

  1. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 85960, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Records of persons of interest, svazky.cz[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 132320[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopedia of Brno History, Encyclopedia of Brno History person ID 3009[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ AlKindi, oppført som Roger Vernon Scruton, Diamond Catalogue ID for persons and organisations 96600[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.thesun.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Le Monde, Le Monde ID disparitions/article/2020/01/15/le-philosophe-britannique-roger-scruton-figure-de-la-pensee-conservatrice-est-mort_6025973_3382.html[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.hrad.cz[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e f g www.roger-scruton.com, besøkt 21. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ The Peerage person ID p48719.htm#i487190, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.hrad.cz, besøkt 21. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.plzen.eu[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ verkets språk engelsk, www.trykkefrihed.dk, besøkt 14. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.muni.cz[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ senat.cz[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ www.em.muni.cz[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ «Roger Scruton, R.I.P.». National Review (engelsk). 13. januar 2020. Besøkt 13. januar 2020. «The most important conservative thinker of his generation, the philosopher Sir Roger Scruton, has died. He was 75 and suffering from cancer.» 
  20. ^ Garnett, Mark; Hickson, Kevin. Conservative thinkers: The key contributors to the political thought of the modern Conservative Party, Oxford University Press, 2013, sidene 113–115.
  21. ^ a b «Roger Scruton - Curriculum Vitae». 31. august 2010. Arkivert fra originalen 31. august 2010. Besøkt 13. juli 2017. 
  22. ^ Day, Barbara. The Velvet Philosophers, London: The Claridge Press, 1999, 281–282.
  23. ^ «Angus Deaton and Roger Scruton honoured in Queen’s Birthday list». Times Higher Education (THE) (engelsk). 10. juni 2016. Besøkt 12. juli 2017. 
  24. ^ Cumming, Naomi. "Scruton, Roger" Arkivert 4. april 2019 hos Wayback Machine., Grove Music Online, January 2001.
  25. ^ Wroe, Nicholas. "Thinking for England"The Guardian, 28 October 2000
  26. ^ Scruton, Roger. England: An Elegy, A&C Black, 2001, 139–140
  27. ^ England: An Elegy, 141.
  28. ^ Wroe, Nicholas. "Thinking for England"The Guardian, 28 October 2000.
  29. ^ Scruton, Roger. Gentle Regrets: Thoughts From a Life. Continuum, 2005
  30. ^ Gentle Regrets, s. 89
  31. ^ a b c d Wroe, Nicholas (28. oktober 2000). «Thinking for England». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 13. juli 2017. 
  32. ^ Scruton, Roger. "The New Humanism"American Spectator, mars 2009.
  33. ^ Gentle Regrets, 94
  34. ^ Gentle Regrets, 34.
  35. ^ a b Edemariam, Aida. «Roger Scruton: A pessimist's guide to life»The Guardian, 5 juni 2010.
  36. ^ Se Gentle Regrets, s. 34 for sitatet.
  37. ^ Scruton, Roger; Dooley, Mark. Conversations with Roger Scruton. London & New York: Bloomsbury Publishing, 2016, s.18, s. 35.
  38. ^ Gentle Regrets, s. 37.
  39. ^ 1944-, Day, Barbara, (1999). The velvet philosophers. Claridge Press. s. 124. ISBN 1-870626-37-0. OCLC 42444393. 
  40. ^ «Roger Scruton and a special relationship». Radio Prague International (engelsk). 31. oktober 2010. Besøkt 12. oktober 2021. 
  41. ^ Hanley, Seán (2008). The New Right in the New Europe: Czech Transformation and Right-wing politics, 1989–2006. London: Routledge, 47.
  42. ^ 1944-, Day, Barbara, (1999). The velvet philosophers. Claridge Press. s. 255. ISBN 1-870626-37-0. OCLC 42444393. 
  43. ^ a b c 1944-, Day, Barbara, (1999). The velvet philosophers. Claridge Press. s. 142. ISBN 1-870626-37-0. OCLC 42444393. 
  44. ^ a b «"Poland Bestows Honor on Philosopher Fired by British Govt". U.S. News & World Report. Associated Press.». 
  45. ^ Scruton, Roger (18 February 1987). "The Day of Reckoning for the Apologists: Western collaborators with Soviet communism must be held accountable". Los Angeles Times.
  46. ^ «Derbyshire, Jonathan (12 September 2014). "How to be a conservative: a conversation with Roger Scruton". Prospect.». 
  47. ^ a b Scruton, Roger. «Roger Scruton: My 2019 | The Spectator». www.spectator.co.uk (engelsk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  48. ^ Samuel Todd, Cain, «Imagination, Attitude and Experience in Aesthetic Judgement»[død lenke] (PDF). Postgraduate Journal of Aesthetics, april 2014
  49. ^ «Scruton's Aesthetics», Department of Philosophy, Durham University, 6. november 2012; Hamilton, Andy; Zangwill, Nick. Scruton's Aesthetics, London: Palgrave Macmillan, 2012.
  50. ^ Bayley, Stephen. «Has Britain become indifferent to beauty?», The Guardian, 22. mars 2009.
  51. ^ Scruton, Roger. «On Defending Beauty», The American Spectator, mai 2010.
  52. ^ «Sir Roger Scruton». Future Symphony Institute (engelsk). Besøkt 9. juni 2022. 
  53. ^ Lecture 7: Hearing music, The Stanton Lectures 2011-12, University of Cambridge
    Lecture 8: The music of the spheres, The Stanton Lectures 2011-12, University of Cambridge
    The Classical Tradition Today, Danube Institute 2016
  54. ^ Freeman, Samuel. «The Enemies of Roger Scruton» (engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 12. oktober 2021. 
  55. ^ Dooley, Mark (2009). The Roger Scruton Reader. London and New York: Continuum, xii.
  56. ^ Gentle Regrets, 51
  57. ^ Norman, Jesse. «Passion, authority and the odd mini-rant: Scruton’s conservative vision | The Spectator». www.spectator.co.uk (engelsk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  58. ^ Garnett, Mark; Hickson, Kevin (2013). Conservative thinkers: The key contributors to the political thought of the modern Conservative Party. Manchester and New York: Manchester University Press. 113–115.
  59. ^ a b Gentle Regrets, 40–41.
  60. ^ Gentle Regrets, 43.
  61. ^ «Our Church by Roger Scruton – review». the Guardian (engelsk). 19. juni 2013. Besøkt 12. oktober 2021. 
  62. ^ Dooley, Mark (2009). Roger Scruton: The Philosopher on Dover Beach. London: Continuum, 12, 42.
  63. ^ Arguments for Conservatism, 142–43, 146–47, 150–53.
  64. ^ Ireland, P. (1997). "Endarkening the mind: Roger Scruton and the power of law". Social & Legal Studies, 6(1), 51.
  65. ^ Stafford, J. Martin (1. juni 1991). «The two minds of Roger Scruton». Studies in Philosophy and Education. 2 (engelsk). 11: 187–193. ISSN 1573-191X. doi:10.1007/BF00372432. Besøkt 12. oktober 2021. 
  66. ^ «Roger Scruton and the kindly atheists | Mark Vernon». the Guardian (engelsk). 17. mars 2012. Besøkt 12. oktober 2021. 
  67. ^ Quinn, Anthony (20. desember 2009). «I Drink Therefore I Am by Roger Scruton | Book review». the Guardian (engelsk). Besøkt 9. juni 2022. 
  68. ^ «New Statesman - Roger Scruton». web.archive.org. 20. september 2011. Archived from the original on 20. september 2011. Besøkt 9. juni 2022. 
  69. ^ Scruton, Roger (1994). «The Minister. A one-act opera in six scenes. [Recording and libretto]» (engelsk). Besøkt 9. juni 2022. 
  70. ^ «Roger Scruton - Curriculum Vitae». web.archive.org. 31. august 2010. Arkivert fra originalen 31. august 2010. Besøkt 9. juni 2022. 
  71. ^ «A Point of View: Should the English have a say on Scottish independence?». BBC News (engelsk). 23. februar 2014. Besøkt 12. oktober 2021. 
  72. ^ «'Brexit will restore a proper sense of patriotism'. The Times Comment - 17 Nov 17 - Sir Roger Scruton». www.roger-scruton.com. Besøkt 12. oktober 2021. 
  73. ^ «'Brexit will give us back the countryside, as well as our country' Spectator Life, 29 Nov 17 - Sir Roger Scruton». www.roger-scruton.com. Besøkt 12. oktober 2021. 
  74. ^ Hayward, Steven (30. juni 2016). «Sir Roger Scruton on Brexit». Power Line (engelsk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  75. ^ «BBC Radio 4 - A Point of View, After the Vote, Democracy After Brexit». BBC (engelsk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  76. ^ a b «My life beyond the pale | The Spectator». web.archive.org. 20. desember 2016. Archived from the original on 20. desember 2016. Besøkt 8. juni 2022. 
  77. ^ «Education and Race - an Alternative View». www.telegraph.co.uk. Besøkt 8. juni 2022. 
  78. ^ Scruton, Roger. «Let's face it – Ray Honeyford got it right on Islam and education | The Spectator». www.spectator.co.uk (engelsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  79. ^ «Ray Honeyford». www.telegraph.co.uk. Besøkt 8. juni 2022. 
  80. ^ Gentle Regrets, 77
  81. ^ «Elections to the Fellowship 2008 - British Academy». web.archive.org. 30. september 2012. Archived from the original on 30. september 2012. Besøkt 8. juni 2022. 
  82. ^ a b Feldman, Associate Director Eric (15. august 2004). Unfiltered: Conflicts Over Tobacco Policy and Public Health (engelsk). Harvard University Press. ISBN 978-0-674-03678-9. 
  83. ^ Giles, Jim (16. februar 2008). «Anti-smoking academics “funded by tobacco firms”». New Scientist. 2643 (engelsk). 197: 11. ISSN 0262-4079. doi:10.1016/S0262-4079(08)60385-1. Besøkt 8. juni 2022. 
  84. ^ Scruton, Roger (2 February 1998). "A Mad World Is Assaulting Us Smokers". The Wall Street Journal. Scruton, Roger (9 February 1998). "Anything Goes—Except Smoking". The Wall Street Journal. Scruton, Roger (7 January 2000). "The Risks of being Risk-free". The Wall Street Journal.
  85. ^ «What Is Acceptable Risk?: The real risks to individuals and society are not those the state forbids. | City Journal». web.archive.org. 3. april 2019. Archived from the original on 3. april 2019. Besøkt 8. juni 2022. 
  86. ^ «Industry Documents Library». www.industrydocuments.ucsf.edu. Besøkt 8. juni 2022. 
  87. ^ Staff, Guardian (28. januar 2002). «Letters: A puff for the Scrutons». the Guardian (engelsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  88. ^ Maguire, Kevin (25. januar 2002). «Scruton faces sack from FT over tobacco retainer». the Guardian (engelsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  89. ^ «Wall Street Journal drops Scruton over tobacco cash». the Guardian (engelsk). 5. februar 2002. Besøkt 8. juni 2022. 
  90. ^ «Scruton sacked by second newspaper for tobacco links - Media, News - The Independent». web.archive.org. 13. januar 2010. Archived from the original on 13. januar 2010. Besøkt 8. juni 2022. 
  91. ^ Kmietowicz, Zosia; Ferriman, Annabel (2. februar 2002). «Pro-tobacco writer admits he should have declared an interest». BMJ. 7332 (engelsk). 324: 257. ISSN 0959-8138. PMID 11823350. doi:10.1136/bmj.324.7332.257. Besøkt 8. juni 2022. 
  92. ^ Verfasser, Morrisey, Will. Roger Scruton and Mark Dooley, Conversations with Roger Scruton London: Bloomsbury, 2016. 213 pp. $28. ISBN 978-1472917096. s. 140–143. OCLC 1188420786. 
  93. ^ Waite, Richard (5. november 2018). «Traditionalist Roger Scruton to chair government’s new ‘beauty’ watchdog». The Architects’ Journal (engelsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  94. ^ «Academic Sir Roger Scruton's housing role defended by ministers». BBC News (engelsk). 12. november 2018. Besøkt 8. juni 2022. 
  95. ^ «Would you trust Roger Scruton to design your new home?». the Guardian (engelsk). 25. november 2018. Besøkt 8. juni 2022. 
  96. ^ a b c «The Scruton affair». New Statesman (engelsk). 2. mai 2019. Besøkt 8. juni 2022. 
  97. ^ a b c Murray, Douglas. «The Scruton tapes | The Spectator». www.spectator.co.uk (engelsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  98. ^ a b «Roger Scruton: “Cameron’s resignation was the death knell of the Conservative Party”». New Statesman (engelsk). 7. juni 2021. Besøkt 8. juni 2022. 
  99. ^ «James Brokenshire sacks Roger Scruton as government housing tsar». New Statesman (engelsk). 7. juni 2021. Besøkt 8. juni 2022. 
  100. ^ «Academic Sir Roger Scruton sacked from housing role». BBC News (engelsk). 10. april 2019. Besøkt 8. juni 2022. 
  101. ^ «Roger Scruton: An apology for thinking». The Spectator World (engelsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  102. ^ «On my interview with Roger Scruton». web.archive.org. 13. april 2019. Archived from the original on 13. april 2019. Besøkt 8. juni 2022. 
  103. ^ «New Statesman and Spectator in dirty tricks row over Scruton tape». the Guardian (engelsk). 25. april 2019. Besøkt 8. juni 2022. 
  104. ^ «BBC Today Programme 26/4/19». Besøkt 8. juni 2022. 
  105. ^ a b «Sir Roger Scruton». New Statesman (engelsk). 7. juni 2021. Besøkt 8. juni 2022. 
  106. ^ a b Murray, Douglas. «Roger Scruton's sacking exposes the Tories' cowardice | The Spectator». www.spectator.co.uk (engelsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  107. ^ a b «The Roger Scruton interview: the full transcript». New Statesman (engelsk). 7. juni 2021. Besøkt 8. juni 2022. 
  108. ^ «Full letter: James Brokenshire apologises to Roger Scruton | Coffee House». web.archive.org. 14. juli 2019. Arkivert fra originalen 14. juli 2019. Besøkt 8. juni 2022. 
  109. ^ Murray, Douglas. «Roger Scruton gets his job back | The Spectator». www.spectator.co.uk (engelsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  110. ^ «Page B2 | Supplement 61608, 11 June 2016 | London Gazette | The Gazette». www.thegazette.co.uk. Besøkt 12. oktober 2021. 
  111. ^ «The Queen’s Birthday Honours 2016». GOV.UK (engelsk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  112. ^ Weinberg, Justin (4. juni 2019). «Scruton Honored by Polish Government». Daily Nous (engelsk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  113. ^ «British philosopher Roger Scruton to receive Senate’s Silver Medal award». Radio Prague International (engelsk). 15. november 2019. Besøkt 12. oktober 2021. 
  114. ^ «Roger Scruton In His Glory». The American Conservative (engelsk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  115. ^ «Orbán Lauds Sir Roger Scruton, ‘Loyal Friend of Freedom-loving Hungarians’». Hungary Today (engelsk). 4. desember 2019. Besøkt 12. oktober 2021. 
  116. ^ «Roger Scruton: Conservative thinker dies at 75». BBC News (engelsk). 13. januar 2020. Besøkt 12. oktober 2021. 
  117. ^ a b «Roger Scruton, British philosopher and conservative lightning rod, di…». archive.ph. 14. januar 2020. Archived from the original on 14. januar 2020. Besøkt 12. oktober 2021. 
  118. ^ Cowell, Alan (16. januar 2020). «Roger Scruton, a Provocative Public Intellectual, Dies at 75». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 12. oktober 2021. 
  119. ^ «Elogio a um reacionário - Internacional». Estadão (portugisisk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  120. ^ «Sir Roger Scruton, conservative philosopher, dies at 75». the Guardian (engelsk). 12. januar 2020. Besøkt 12. oktober 2021. 
  121. ^ Spectator, The. «‘A perfect knight’: Remembering Roger Scruton | The Spectator». www.spectator.co.uk (engelsk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  122. ^ Murray, Douglas. «Roger Scruton: A man who seemed bigger than the age | The Spectator». www.spectator.co.uk (engelsk). Besøkt 12. oktober 2021. 
  123. ^ «https://twitter.com/miss_snuffy/status/1216433871228690432». Twitter. Besøkt 12. oktober 2021.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  124. ^ «https://twitter.com/michaelgove/status/1216467691613061122». Twitter. Besøkt 12. oktober 2021.  Ekstern lenke i |title= (hjelp)
  125. ^ Shindler, Michael. «The Art of Madness and Mystery». Church Life Journal (engelsk). Besøkt 12. oktober 2021. 

Eksterne lenker rediger