Otto Lyng
Otto Lyng (1926–2003) var en norsk politiker (H) og jurist fra Trondheim. Han var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag 1958–1977. Han var særlig markant som utenrikspolitiker, og viste et sterk engasjement for å bekjempe diktaturer i land som Hellas, Tsjekkoslovakia, Polen og Tyrkia.[1][2]
| Otto Lyng | |||
|---|---|---|---|
| Født | 15. juli 1926 Flateby | ||
| Død | 9. sep. 2003 (77 år) Trondheim | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist, forretningsdrivende | ||
| Parti | Høyre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Deltagermedaljen (1945) King's Medal for Courage in the Cause of Freedom (1945) | ||
| Sør-Trøndelag Høyres formann | |||
| 1967–1972 | |||
| Forgjenger | Ole Skirstad | ||
| Etterfølger | Thor H. Granviken | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1. januar 1958–30. september 1977 | |||
| Valgkrets | Sør-Trøndelag | ||
| Unge Høyres formann | |||
| 1955–1957 | |||
| Forgjenger | Albert Nordengen | ||
| Etterfølger | Erling Faaland | ||
Familie og yrkesliv rediger
Han ble født hjemme hos sin mors foreldre i Flateby i Enebakk, og vokste opp på Byåsen i Trondheim. Han var sønn av lektor ved Trondheims folkeskole Gustav Evald Lyng og husmor Signe Lorentze Antonsen. Faren var født i Verdal.[3] Han var en fjern slektning av statsminister John Lyng.[4] Otto Lyng giftet seg i 1953 med ungdomskjæresten Gunvor Hassel, datter av direktør ved Trondhjems Jernindustri Martin Hassel og hustru Aslaug Kroppan.[5][6] De fikk sønnen Lars Otto.[7]
Familien og kjæresten deltok aktivt i motstandsarbeid under den andre verdenskrig. Da han som 16 år gammel gymnasiast dro til London via Stockholm for å motta informasjon og opplæring, hadde han drevet motstandsarbeid på egen hånd i flere år.[6] Tilbake i Trøndelag deltok han i Operasjon Durham. Etter krigen ble Lyng tildelt den norske Deltagermedaljen og den britiske King's Medal for Courage in the Cause of Freedom.
Etter krigen tok han studentereksamen ved Trondheim katedralskole[8] i 1946 og juridisk embedseksamen på halvert tid i 1950.[2] Han gikk straks inn i svigerfamiliens virksomhet i Trondhjems Jernindustri. Lyng var avdelingssjef frem til 1957, deretter juridisk rådgiver frem til han avgikk med pensjon i 1993. Han var selskapets styreformann 1988–1993. Han var med på å omdanne Trondhjems Nagle- & Spigerfabrik i Ila til den høyteknologiske verkstedbedriften Teeness på Ranheim.[6] Av andre verv kan nevnes styremedlem i Adresseavisen 1968–1992, medlem av hovedstyret i Folketrygdfondet 1968–1991 og styreformann i Norges Bank 1981–1985.
Politisk arbeid rediger
.jpg)
Foran kommunevalget i 1951 ble 25 år gamle Otto Lyng kontaktet av alle partier, «med unntak av kommunistene og de angivelig mest kristne», og lot seg nominere på Høyres liste.[9] Han ble valgt inn i både bystyret og formannskapet.
Han var formann i Trondheim Unge Høyre 1951–1952, formann i Unge Høyres sentralstyre 1955–1957 og formann i Trondheim Høyre 1956–1957.
Lyng var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1958–1977. Etter noen år i Stortingets administrasjonskomité og Stortingets militærkomité var han sekretær i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité fra 1966.
Lyngs oppgjør med militærjuntaen i Hellas i 1967 ble først lunkent mottatt i Vestblokken, men vant etterhvert støtte. Han er kjent for episoden der han tok oberst Stylianos Pattakos i brystet, så ham i øynene, og skrek: «Ditt diktatorsvin! Du representerer den brutaliserte politiske stupiditet!», et opptrinn som ble tatt opp på lydbånd.[10]
I likhet med flere andre unge representanter slet han i begynnelsen med å innordne seg under C.J. Hambros lederskap i stortingsgruppen.[6] Senere fungerte Lyng som innpisker for alle borgerlige representanter under Per Bortens regjering.[1] Om ledelsen i stortingsgruppen uttalte Lyng: «Under Kåre Willoch ble partigruppen styrt etter den militære straffelov, under Svenn Stray ble den styrt etter løsgjengerloven.»[2]
Lyng var fylkesformann i Sør-Trøndelag Høyre 1967–1972.
Etter tiden på Stortinget lot han seg velge til medlem av Sør-Trøndelag fylkesting 1980–1983, men karakteriserte organet som «politikkens 7. divisjon» og stilte ikke til gjenvalg.[7] I 1984 måtte han operere vekk bukspyttkjertelen, og hadde mange sykehusopphold som følge av dette. I 1994 meldte han seg ut av Høyre i protest mot de etablerte partienes helsepolitikk, og tok initiativ til å danne Helsepartiet.[7][11] Partiet ble aldri registrert.[12] Han kom tilbake som medlem av Trondheim bystyre for Høyre 1995–1999. Lyng gjorde seg også til talsmann for småaksjonærene i Fokus Bank som tapte innskuddene sine under bankkrisen.[1][13]
Referanser rediger
- ^ a b c «Minnetale over tidligere stortingsrepresentant Otto Lyng». Stortinget. 16. oktober 2003. Besøkt 5. juni 2014.
- ^ a b c Gjertsen, Magnar (10. september 2003). «Engasjert til det siste». Adresseavisen: 15.
- ^ Lyng, Otto (1997). Episoder fra et liv. Trondheim: Snøfugl. s. 10–17. ISBN 82-7083-215-4.
- ^ Lyng, Otto (1997). Episoder fra et liv. Trondheim: Snøfugl. s. 142. ISBN 82-7083-215-4.
- ^ Steenstrup, Bjørn (1973). «Lyng, Otto». Hvem er Hvem?. Oslo: Aschehoug. s. 358.
- ^ a b c d Herrem, Terje (16. september 2003). «Nekrologer. Otto Lyng». Aftenposten (morgen utg.): 31.
- ^ a b c Løvø, Gudmund (14. juli 1996). «En politisk "fribytter"». Aftenposten (morgen utg.): 15.
- ^ Larsen, Bjørn Sigurd (29. oktober 2012). «Barnelos med giftampulle i lomma». Trønder-Avisa: 6–7.
- ^ Lyng, Otto (1997). Episoder fra et liv. Trondheim: Snøfugl. s. 126. ISBN 82-7083-215-4.
- ^ Lyng, Otto (1997). Episoder fra et liv. Trondheim: Snøfugl. s. 166–172. ISBN 82-7083-215-4.
- ^ Nilsen, Ole Johan (29. juni 1994). «- Helsepartiet ingen tom trussel». Aftenposten (morgen utg.): 19.
- ^ Width, Henrik (21. mai 1995). «Ensom frelser med hjemmelaget parti». Aftenposten (morgen utg.): 16.
- ^ Anda, Torgeir (4. oktober 1995). «Lyng mener myndighetene snøt Fokus-aksjonærene». Dagens Næringsliv: 25.
Litteratur rediger
- Lyng, Otto (1997). Episoder fra et liv. Trondheim: Snøfugl. ISBN 82-7083-215-4.
Eksterne lenker rediger
Wikiquote: Otto Lyng – sitater
- (no) Otto Lyng hos Stortinget
- (en) Otto Lyng hos Europarådets parlamentarikerforsamling