Muslingkreps

(Omdirigert fra «Ostrakoder»)

Muslingkreps er en klasse av små krepsdyr. Det er om lag 13 000 kjente, nålevendte arter av muslingkreps, men det er kjent inntil 50 000 utdødde arter fra de fossile lagene som strekker seg 500 millioner år bakover.[1] Men grunnet omfattende forekomst av synonymer kan det totale antallet utdødde og nålevende arter være så lavt som 33 000.[2] I Norge og i norske farvann lever anslagsvis 200 arter.

Muslingkreps
Nomenklatur
Ostracoda
Latreille, 1802
Populærnavn
muslingkreps,
ostrakoder
Hører til
krepsdyr,
leddyr,
dyr
Økologi
Antall arter: 10 000–15 000
Habitat: Hav, ferskvann og noen terrestriske arter
Utbredelse: Hele verden
Inndelt i
Skjematisk tegning av anatomien til Cypridina mediterranea.
Gjennomlyst muslingkreps.

Gruppen inneholdt tradisjonelt bare to underklasser med fire ordener, men i nyere taksonomi (2017) er det anerkjent hele seks underklasser, hvorav flere antatt helt utdødde.[3] Taksonomien har vært basert på morfologi snarere enn molekylær analyse, og det er mulig at gruppen er parafyletisk og bør deles opp.[4] Mye av forskningen og beskrivelsen av undergruppene er gjort av den norske marinbiologen og havforskeren Georg Ossian Sars.

Anatomi og levevis rediger

Muslingkreps er som regel rundt 1 mm lange, men lengden varierer fra 0,2 mm og opp til 30 mm lengde for slekten Gigantocypris. Kroppen er flattrykt fra siden og helt omgitt av to skjell. Skjellene er bygd opp av kitin og hengslet på oversiden av kroppen (dorsalt). De minner derfor om en liten musling, og skjellene har gitt hele gruppen sitt navn.

Kroppen består et stort hode og en liten thorax, mens bakdelen (abdomen) nesten helt mangler. Det er ingen tydelig inndeling i segmenter. Thorax har som regel to par bein, men beina kan være reduserte, eller mangle helt. Det meste av framdriften når muslingkrepsen svømmer kommer fra to par antenner, som er festet til hodet. Gjeller og hjerte mangler som regel, og blodet sirkulerer fritt mellom skjellene.

Muslingkreps har som regel to kjønn, men det finnes også partenogenetiske arter. Sædcellene er svært store og kan bli opptil seks ganger så lange som selve muslingkrepsen. Eggene gytes ut i vannet der de klekkes til en naupliuslarve.

Skjellene bevares godt i sedimentære bergarter, og muslingkreps er de vanligste fossile leddyrene. De er kjent helt tilbake til kambrium og er viktige ledefossiler.

Noen av artene i underklassen Myodocopida avgir et svakt, blått lys, og kalls i Japan «hav-lusfluer». De finnes også i Karibia og andre steder i varme strøk.

Muslingkreps er vanlige i hav og ferskvann over hele verden. Det finnes noen planktoniske arter, men de fleste lever nær bunnen. De pløyer seg igjennom bunnslammet og eter detritus og alger. En del arter av gruppen Podocopida lever i ferskvann.

Den første terrestriske muslingkrepsen (slekten Mesocypris) ble oppdaget i strølaget i en fuktig skog i Sør-Afrika i 1953. Seinere er terrestriske arter også blitt funnet i New Zealand, Australia, Thailand, Madagaskar, Kurilene, Salomonøyene og Sør-Amerika.[5][6][7][8]

Taksonomi rediger

Taksonomien til muslingkrepsene er omstridt og inneholder vanskelig systamiserte grupper. Det er generelt omstridt å fin-inndele organismer taksonomisk. En vanlig oppdeling anerkjenner muslingkreps som en av seks ulike klasser av krepsdyr. En tidligere versjon av systematikken gis av Martin and Davis[9]. Oversikten nedenfor følger inndelingen etter databasen World Register of Marine Species (WoRMS) per november 2017.[10] Bare slekter direkte plassert under muslingkreps er tatt med, i andre tilfeller oppgir listen grupper bare ned til familienivået:

Treliste

Litteratur rediger

  • A. Semb-Johansson (red.); R. Frislid (oversetter) (1988). Virvelløse dyr II, bind 13 i serien Verdens dyr. Cappelen. ISBN 82-525-1917-2.  [originalens tittel Aquatic Invertebrates i serien World of Animals, Equinox Ltd., Oxford, 1985]
  • D.J. Horne, A. Cohen og K. Martens (2004). «Taxonomy, morphology and biology of Quaternary and living Ostracoda». I J.A. Holmes og A.R. Chivas. The Ostracoda: Applications in Quaternary Research. 131. Washington D.C.: Geophysical Monograph Series. s. 5–36. ISBN 0-87590-990-6. 

Referanser rediger

  1. ^ Richard C. Brusca og Gary J. Brusca, Invertebrates, 2. utgave, 2003. ISBN 978-0-87893-097-5.
  2. ^ G. Hartmann, «Ostracoda», i: H.-E. Gruner [red], H.G. Bronns Klassen und Ordnungen des Tierreichs, bind 5 («Arthropoda»), kapitel 1 (Crustacea), bok 2, del 4, side 1-216, Geest & Portig, Leipzig 1966
  3. ^ S N Brandão, M V Angel, I Karanovic, V Perrier, M Yasuhara, World Ostracoda Database, 2017. Kildehenvisning i World Register of Marine Species, «Ostracoda», registrert 2017. Besøkt 19. november 2017.
  4. ^ Richard A. Fortey og Richard H. Thomas, Arthropod Relationships, Chapman & Hall 1998. ISBN 978-0-412-75420-3.
  5. ^ P. De Deckker (1983). «Terrestrial ostracods in Australia». I J.K. Lowry. Papers from the Conference on the Biology and Evolution of Crustacea: Held at the Australian Museum Sydney, 1980 (PDF). s. 87–100. 
  6. ^ K. Martens, P. De Deckker og G. Rossetti (2004). «On a new terrestrial genus and species of Scottiinae (Crustacea, Ostracoda) from Australia, with a discussion on the phylogeny and the zoogeography of the subfamily». Zoologischer Anzeiger. 243 (1–2): 21–36. ISSN 0044-5231. doi:10.1016/j.jcz.2004.05.001. 
  7. ^ R.L. Pinto, C.E.F. Rocha og K. Martens (2005). «On new terrestrial ostracods (Crustacea, Ostracoda) from Brazil, primarily from São Paulo State». Zoological Journal of the Linnean Society. 145 (2): 145–173. ISSN 1096-3642. doi:10.1111/j.1096-3642.2005.00185.x. 
  8. ^ S. Savatenalinton og K. Martens (2013). «On Callistocypris thailandensis sp. nov. (Ostracoda, Crustacea) from Thailand» (PDF). Zootaxa. 3686 (5): 578–586. ISSN 1175-5334. PMID 26473243. doi:10.11646/zootaxa.3686.5.6. 
  9. ^ Dais, George E., Martin, Joel W.: An Updated Classification of the Recent Crustacea Arkivert 12. mai 2013 hos Wayback Machine., Natural History Museum of Los Angeles County 2001, side 1-132
  10. ^ Ostracoda - WoRMS. Besøkt 19. november 2017.

Eksterne lenker rediger