Orientfink
Orientfink (Chloris sinica) er en spurvefugl i finkefamilien og består som seks taxa. Arten er endemisk for Øst- og Sørøst-Asia.[4]
| Orientfink | |||
|---|---|---|---|
.jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Chloris sinica Linnaeus, 1766 | |||
| Synonymi | |||
| Carduelis sinica, Fringilla sinica | |||
| Populærnavn | |||
| orientfink[1][2] (orientalsk grønnfink) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Familie | Finkefamilien | ||
| Slekt | Chloris | ||
| Miljøvern | |||
| Fremmedartslista:[3] | |||
 LO — Lav risiko 2023 | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | nåle- og blandingsskog | ||
| Utbredelse: | Øst- og Sørøst-Asia | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Biologi rediger
Orientfink minner om grønnfink (C. chloris), men fjærdrakten har større kontraster. Hannen i nominatformen er tilnærmet sort mellom nebbroten og øynene, mens boninfinkhannen er lysere utfarget i dette området. De andre underartene er en mellomting av de to nevnte. Hunnene til de ulike underartene minner om en blassere utfarget boninfink. Den måler cirka 12,5–14 cm og veier omkring 17–22 g.[4]
Boninfink (C. s. kittlitzi) representerer ei avvikende genetisk linje fra alle andre kjente populasjoner av orientfink,[5] men mer forskning er nødvendig for å avklare om det er snakk om en selvstendig art.[4]
Arten er både standfugl og trekkfugl (i den nordøstre utbredelsen), avhengig av utbredelsen. Der trives i lavlandet og lavereliggende bredbladet montan lauvskog og barskog, opp mot 2 400 moh. utenfor hekketiden. Arter eter frø og korn fra en rekke ulike arter, og av og til også små insekter. Den leter etter mat både i trær, kratt og på bakken - herunder også på fuglebrett der sånt finnes. I hekketiden opptrer fuglene gjerne parvis eller i små flokker, men utenfor hekketiden kan den opptre i flikker på opp til 1 000 individer.[4]
Orientfinken hekker i tidsrommet mars–august, og det er vanlig med to kull per sesong. Redet er formet som en dyp skål og gjort av tørt gress og andre plantefibrer og dyrehår, gjerne plassert 3–9 m over bakken i en busk eller lignende (inkludert bambus). Hunnen legger 3–5 egg, som ruges av henne alene. inkubasjonstiden varer i 12–15 dager.[4]
Inndeling rediger
Inndelingen og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Collar, Newton & Bonan (2017).[6] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[2] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.
- Passeriformes, spurvefugler
- Passeri, sangfugler
- Passerida
- Passeroidea
- Fringillidae, finkefamilien
- Fringillinae, (sanne finker)
- Euphoniinae, (neotropisfinker eller neotropiske finker)
- Carduelinae, (stillitsfinker)
- Coccothraustini (kjernebitere)
- Drepanidini, (hawaiifinker)
- Carpodacini
- Pyrrhulini, (dompaper og nære slektninger)
- Carduelini, (stillitser og nære slektninger)
- Haemorhous
- Rhodospiza
- Rhynchostruthus
- Chloris
- C. chloris, grønnfink
- C. sinica, orientfink
- C. s. sinica, Kina og Vietnam (Tonkin og kysten av Annam)
- C. s. ussuriensis, Nordøst-Kina (det sørøstre Indre Mongolia østover til det sørlige Heilongjiang, Liaoning og Hebei), Koreahalvøya og Sørøst-Russland (Ussuriland)
- C. s. chabarovi, Russlands fjerne østen (Amurland) og Nordøst-Kina (sør i Indre Mongolia og nord i Heilongjiang)
- C. s. kawarahiba, Kamtsjatkahalvøya, Sakhalin, Kurilene og Japan (Hokkaido)
- C. s. minor, det ekstremt sørlige Sør-Korea (Jeju) og Japan (Hokkaido–Kyushu, inkludert Tsushima og Izuøyene)
- C. s. kittlitzi, boninfink, endemisk for Ogasawara (Boninøyene) og Iwo Jima
- C. spinoides, himalayafink
- C. monguilloti, vietnamfink
- C. ambigua, yunnanfink
- Linurgus
- Crithagra
- Linaria
- Acanthis
- Loxia, korsnebber
- Chrysocorythus
- Carduelis, stillitser
- Serinus, (irisker)
- Spinus
- Fringillidae, finkefamilien
- Passeroidea
- Passerida
- Passeri, sangfugler
Referanser rediger
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»
. Artsdatabanken. 27. september 2023. Besøkt 27. september 2023.
- ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
- ^ Solvang R, Gjershaug JO og Stokke BG (11. august 2023). «Fugler. Vurdering av økologisk risiko for orientfink Chloris sinica som LO (NR i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 27. september 2023.
- ^ a b c d e Clement, P. (2018). Oriental Greenfinch (Chloris sinica). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/61335 on 21 March 2018).
- ^ Saitoh, T., Sugita, N., Someya, S., Iwami, Y., Kobayashi, S., Kamigaichi, H., Higuchi, A., Asai, S., Yamamoto, Y. & Nishiumi, I. (2015) DNA barcoding reveals 24 distinct lineages as cryptic bird species candidates in and around the Japanese Archipelago. Mol. Ecol. Res. 15(1): 177–186.
- ^ Collar, N., Newton, I. & Bonan, A. (2017). Finches (Fringillidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
Eksterne lenker rediger
- (en) Orientfink i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Orientfink hos Artsdatabanken
- (en) Orientfink hos ITIS
- (en) Orientfink hos NCBI
- (en) Kategori:Chloris sinica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Chloris sinica – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Chloris sinica – detaljert informasjon på Wikispecies
