Norrøn mytologi

Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant de nordisk-germanske folkene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. De norrøne fortellingene og forestillingene utviklet seg over tid, og det har vært store regionale forskjeller. Det finnes derfor mange ulike og likeverdige versjoner av mytene.

Snorre-Edda er ei lærebok i skaldskap og norrøn mytologi. Her er teksten gjengitt i et islandsk manuskript fra 1700-tallet. Tittelsida viser Odin, Hugin og Munin, Heimdall, Sleipner og andre skikkelser fra gudelæra.

Tor med hammeren framstilt av Mårten Eskil Winge i hans maleri Tors strid med jättarna fra 1872.

Bakgrunn

Den norrøne mytologien kan delvis karakteriseres som en allmenn germansk mytologi, ettersom den gamle gudetroen hos de nordiske folk og øvrige germanske folk var vesentlig den samme. Både kultusen, navnene på gudene og fortellingene om dem kunne imidlertid variere mellom de ulike germanske stammene, både i tid og rom.

Den norrøne mytologien inneholdt innslag fra såvel keltisk mytologi som samisk eller snarere finsk-ugrisk mytologi, som strakk seg ned til søndre Sverige. For tiden finnes det imidlertid ingen kunnskap om kulter (bjørnekult, laksekult e.l.) og jaktguder som kjennetegnes som spesielt samiske. Den norrøne mytologien var aldri basert på noe religiøst samfunn, og ble ikke utviklet fra et sammenhengende religiøst system. Den var altså aldri noen enhetlig religion i moderne henseende. Den norrøne mytologien ble i stedet utviklet fra en etnisk religion. Dette betyr at den heller fungerte som en slags teoretisk plattform for kulten og at den egentlig hadde lite å gjøre med tro og mer med handling.

Tilhengerne etterlot seg dessuten få skrevne kilder — om de nedtegnet noe i det hele tatt, var det i form av runer risset i tre, som ikke er bevart, smidd i metall eller hugget i stein, som ikke tillot lengre innskrifter. Den informasjonen vi har i dag kommer i stedet i hovedsak fra romerske og kristne lærde, og ofte dreier det seg da hverken om førstehåndsopplysninger eller nøytrale gjenfortellinger. I vikingtiden kom kristendommen til å erstatte den norrøne troen.

Arkeologiske kilder

Antydninger om religiøse forestillinger finnes allerede blant steinalderens fornminner: skålformede fordypninger på steinene i blant annet steindysser vitner om offer til de døde som skulle bo i graven. Fornminner som ikke har hørt hjemme i graver er påtruffet i en slik mengde og har vært anordnet på en slik måte at det tyder på at de har vært ofret. Et innrisset hjul med fire eiker er et symbol på solen tyder på at soldyrkelse har forekommet allerede i bronsealderen. Bilder av miniatyrøkser som har blitt funnet viser at lynet trolig har vært tenkt som en øks som ble slengt mot mørkets makter. Øksene, symbol for lynet, forekommer ofte parvis. Trundholmsvognen, en 57 cm lang modell i bronse som er datert til ca. 1500-1300 f.Kr., bærer en gullbelagt skive som forestiller solen som dras av en hest. Forbildet for denne modellen var trolig en vogn i naturlig størrelse som ble brukt i sammenheng med soldyrkelse.

Det er uvisst om gudene ble ansett som personlige vesen. Muligens ble Solen, lynet, trærne, steiner, Jorden og vannet tilbedt og ble oppfattet som levende. Personlige guder kan imidlertid ha oppstått allerede i bronsealderen, om de ikke har eksistert før, for enkelte helleristningsfigurer og bronsebilder som kan forestille slike. Små båter av gull har blitt funnet i stort antall, liksom andre samlinger av gjenstander, som har blitt brukt som offer. Til og med offerkar har blitt funnet. Noen av disse har vært festet på vogner, noe som tyder på at de har blitt brukt i forbindelse med offer til den germanske moder- og fruktbarhetsgudinnen Nerthus.

I bronsealderens andre periode, etter midten av det andre årtusenet f.Kr., forekom det likbrenning, som kan ha innebåret at man ville frigjøre sjelen fra kroppen for at den skulle leve sitt liv i en annen verden. Gravfunn fra denne tiden er sparsomme, men i stedet påtreffes ofte nedgravde skatter eller depotfunn, som trolig skulle brukes etter døden.

Noen forandring i hensikt til tro kan også ha skjedd ved inngangen til jernalderen, da graver både med ubrente og med brente lik forekommer, ulike i ulike områder, ofte med leirkar for føde til de døde. I folkevandringstiden oppstod blant befolkningen i de norske og svenske områdene en skikk som fortsatte langt inn i vikingtiden, nemlig at de døde, både kvinner og menn ble begravd eller brent i fartøy. Tolkningen av dette er at de døde skulle reise med skipet til dødsriket. Denne tolkning støttes av at det i funn fra 300-tallet har blitt funnet mynter i den dødes munn, noe som tilsvarer de antikke menneskenes Charonspenge. Allerede i den romerske jernalderen finnes det våpen i gravene som har blitt ødelagt med vilje. Man finner også smykker og klær. Offergaver i form av hester vitner om skikken blant de germanske og keltiske folkene der fienden og alt som tilhørte denne skulle ofres til krigens eller dødens gud.

Skapelsesmyten

Ifølge den norrøne skapelsesmyten fantes det i begynnelsen ingenting. Det eneste som fylte verdensrommet var Kulde og Varme.

På den ene siden, i nord, lå Nivlheim, med frost og tåke. På den andre siden, i sør, Muspelheim, et hav av frådende flammer, som ble voktet av Surt. Mellom dem var det ingenting. Bare et stort, bunnløst svelg, Ginnungagap. Her, i dette veldige tomrommet – midt mellom lys og mørke – skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen – et veldig troll. Trollet var tvekjønnet, og dets navn var Yme. Større kjempe skal aldri ha levd.

Der isen smeltet, formet dråpene også et annet vesen – en diger ku; Audhumbla. Melken rant som elver fra de veldige spenene hennes, og slik fant Yme mat. Audhumbla ga seg straks til å slikke de salte, rimslåtte steinene som fantes omkring henne og kjempen. Opp fra en av steinene slikket kua plutselig noen lange hårstrå, og neste dag dukket det frem et hode og et ansikt fra steinen. Den tredje dagen greide kua endelig å slikke fri hele kroppen. Det var en mann, stor og vakker. Bure het han – og fra ham stammer gudene, de vi kjenner som æser.

Kjempen Yme fikk barn med seg selv. Mens han lå og sov, begynte han å svette, og frem fra den venstre armhulen hans vokste det plutselig et mannlig og et kvinnelig vesen. Bena til Yme paret seg med hverandre og fødte en sønn med seks hoder; Trudgjelme, far til Bergelme. Dette er begynnelsen til rimtussenes slekter, jotnene.

De forskjellige skapningene fikk etterhvert barn sammen. Odin er sønn av jotundatteren Bestla og Bures sønn Bor. Det ble stadig flere rimtusser, og de skapte bare uorden og kaos. En dag gjorde Odin og brødrene hans – Vilje og Ve – opprør mot Yme og slekten hans. Det ble en veldig kamp som Odin og brødrene hans vinner. De drepte kjempen – og en flodbølge av blod skyllet over æsenes fiender og druknet dem alle, bortsett fra jotnen Bergelme og hans kone. Fra dette jotunparet, som flyktet inn i skodden og gjemte seg i tåkeheimen, stammer alle senere rimtusseslekter. Også Audhumla – den første kua – må ha blitt vasket over kanten av stupet. For etter dette blodbadet er det ingen som har sett eller hørt noe til henne.

Æsene slepte den døde Yme midt ut i Ginnungagap og la ham som et lokk over avgrunnen. Blodet hans ble til hav og kjøttet til land. Knoklene ble til fjell og klipper. Tennene og knuste bensplinter ble til stener og ur, mens håret ble til trær og gress. Hjernemassen hans kastet gudene høyt opp i luften, og slik ble skyene til. Hodeskallen ble satt som en hvelving, og ble til himmelen. Gudene fanget gnister fra Muspellheim og festet dem til hodeskallen, slik at vi fikk sol, måne og stjerner.

Frem fra liket til Ymer krøp det små mark. Disse var opprinnelsen til dvergene, de underjordiske som lever i huler og grotter. Æsene valgte fire av dem til å støtte himmelhvelvingen og å vokte verdens fire hjørner. Disse dvergene heter: Østre, Vestre, Nordre og Søndre.

Menneskene blir til

Ifølge Snorre Sturlasons framstilling i Gylfaginning av den norrøne skapelsesberetningen, ble de to første menneskene skapt ved at gudene – Bors sønner Odin, Vilje og Ve – fant to trestokker på en strand, og ga dem menneskelige egenskaper. Gudene kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Fra disse to menneskene nedstammer så alle de mennesker som bor i Midgard.

Eddakvadet Voluspå forteller imidlertid i strofene 17 og 18 at guden Odin ikke var sammen Vile (Vilje) og Ve, men de to gudene Høne og Lodur, da de fant mannen Ask og kvinnen Embla på stranda som to trestokker, og at det var disse tre som ga dem de gudeliknende, menneskelige egenskapene. Sannsynligvis er denne versjonen i større samsvar med de skapelsesmytene som gjaldt i hedensk tid enn den fortellingen som Snorre gir til beste.

Verdensbilde

Yggdrasil

Verden i den norrøne mytologien er rund som en skive.

I begynnelsen var alt en urskog og en ødemark. Æsene ryddet plass og skapte steder å være, både for seg selv og menneskene. Midgard kalte de menneskenes hjem – fordi det ligger midt i verden. Og midt i Midgard – for at menneskene ikke skulle kjenne seg alene og forlatt – bygget gudene et mektig sted for seg selv: Åsgard – en veldig gudeborg, beskyttet av tykke murer. For å komme dit må man ri over regnbuen Bifrost. Rundt Midgard ble det reist sterke forsvarsverker – for utenfor, i det ville og ukjente, herjer mørke og uhyggelige krefter. Her – i Utgard og Jotunheim – bor jotner og troll. Slik er alt ordnet: lik årringer i tre. Og ytterst ute – på alle kanter – bølger det store verdenshavet. Her bor også Midgardsormen.

Midt i Midgard ligger Åsgard. Og midt i Åsgard har gudene plantet et tre, Yggdrasil. En av røttene ligger i Åsgard, en annen rot er i Jotunheim og en tredje i Nivlheim. Grenene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum – og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd – så lenge vil verden bestå.

Ved en kilde i Åsgard lever det tre skjebnegudinner – Urd, Verdande og Skuld. De kalles norner. Nornene kjenner skjebnen til hvert levende vesen og vet hvordan det vil gå med alt og alle.

Slutten på verden heter Ragnarok.

Norrøn litteratur som kilde til kunnskap om førkristen mytologi og historie

Vanligvis betraktes diktsamlingen Den eldre Edda, Snorre Sturlusons framstillinger, sagaer etc., å gjengi førkristne myter på en så autentisk måte at dette materialet danner et troverdig grunnlag for å beskrive det førkristne verdensbildet, og til dels også førkristen kult. Men synet på den norrøne litteraturen som autentisk kilde til kunnskap om den førkristne nordiske mytologien og historiske forhold i førkristen tid, er nyansert.

En teori som oppstod på 1800-tallet var at guden Odin hadde eksistert som menneske og høvding, og at han ble jaget ut av området Azov mellom Russland og Ukraina av romerne. Odin og hans folk flyktet deretter til Skandinavia hvor de senere ble tilbedt som guder. Blant de som blåste liv i denne gamle teorien på slutten av 1990-tallet var forfatterne Thor Heyerdahl og Per Lillieström. Teorien er i hovedsak basert på nyere skriftlige kilder og at stedsnavnet Azov høres likt ut som det norrøne navnet på æsene. Teorien kritiseres av språkforskere for ikke å holde en høy nok vitenskapelig standard, og den er stort sett ansett for å være et tilfelle av pseudovitenskap.

Oppfatningen om at det har skjedd en slik innvandring fra Asia en gang i fortiden, bygger på opplysninger som Snorre Sturlason gir i sin samling av sagaer om de norske kongene, betegnet som Heimskringla etter innledningsordene i den første av sagaene, Ynglingesagaen. Snorre Sturlason forteller her om Vanaheim i Asia, med et Åsaland østenfor dette, hvor hovedborgen og blotstedet Åsgard lå, og fortsetter med en redegjørelse for hvordan den hedenske guden Odin egentlig var det alminnelige mennesket og store blotmannen Odin i denne borgen før han innvandret til Norden, og etterhånden fikk seg og sin slekt guddommeliggjort av det folket de regjerte over. Fordi Snorre i sin deltaljerte framstilling om innvandringen og det riket som ble etablert i Sverige, også refererer til forskjellige episoder hentet fra den hedenske mytologien og tidligkristne sagn om nordiske småkonger, kan hans framstilling om det asiatiske opphavet se tillitvekkende ut for dem som tror det alltid ligger en kjerne av historisk sannhet i slike myter. Men opplysningene om det asiatiske opphavet er på ingen måte noen gjengivelse av autentiske førkristne myter av det slaget som skulle kunne inneholder en slik kjerne, ettersom det er så åpenbart at disse utelukkende er en frukt av middelalderens krav til sann, kristen historieframstilling. Fordi middelalderens eget kristne verdensbilde representerte den eneste sannheten for middelalderens kristne elite, måtte den nordiske hedenske fortidens tro, kult, samfunnsordning og historiske forløp innpasses i deres eget kristne verdensbilde på en måte som ikke bare forklarte hedendommens opphav og langvarige eksistens, men også pekte framover mot kristendommens allerede gjennomførte seier over hedendommen.

Middelalderens lærde har sett på den hedenske fortiden som et av de mange fenomene i den verdenen som ingen annen guddom eller makt enn kristendommens Gud hadde skapt. Som følge av at den opprørske engelen Lucifer hadde falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden, slik det blant annet redegjøres for i middelalderskriftet Kongespeilet, og som mange motiver på norske stavkirkeportaler refererer seg til, hadde også onde krefter inntatt sin plass i denne verden, der ingen andre enn Adam og Eva var de første menneskene, skapt av den kristne Gud. Folket her i nord var selvfølgelig etterkommere etter dem, ikke etter den nordiske hedenske mytologiens første menneskepar, mannen Ask og kvinnen Embla, som var fiktive mennesker i menneskeskapte myter. Dermed nedstammet de nordiske folkene fra noen av de menneskene som ble spredt utover jorda ved Guds egen inngripen under deres arbeid med å bygge Babels tårn, og i samsvar med dette måtte Snorre la det opprinnelige Åsgard ligge i Asia, og la Odin vandre derfra til Norden som en menneskelig erobrerkonge og stor blotsmann.

Årsaken til at hedendommen i det hele tatt hadde oppstått blant menneskene i den verden som Gud hadde skapt, må for middelalderens lærde, inklusive Snorre Sturlason, altså ha vært at den opprørske Lucifer falt fra himmelen til jorda i den tidligste tiden. Det påfølgende syndefallet i Edens hage, som de onde kreftene stod bak, og den arvesynden som menneskeslektene ble befengt med som resultat av dette syndefallet, førte til at menneskene ble offer for den typen vrangforestillinger som blant annet dannet opphavet til den nordiske hedendommen. For å poengtere dette, var det rett og slett en dyd av kristen nødvendig for Snorre å la sin historie om de norske kongene begynne i Asia, og han måtte flette dette sammen med nordisk mytologi på en måte som gjorde det troverdig at hedendommen var et produkt av menneskers oppspinn. Dermed gjorde han det klart for folk at den hedendommen som mange i middelalderen kan ha vært fristet til å ty til i visse sammenhenger, var en vranglære som mennesker kunne finne behag i på grunn av den arvesynden som lå nedlagt i dem. Den hedenske mytologien og kulten brennemerkes som et djevelsk vrengebilde av de kristne sannhetene og de kristne sakramentene.

Det er ikke bare Snorre Sturlusons skrifter, som med rette regnes som viktige kilder til førkristen mytologi og førkristne forhold, som ikke er eldre enn fra middelalderen, men også de øvrige skriftene av nordisk (islandsk) opphav som betraktes som nærmest autentiske kilder til førkristen tro og kult, som Den eldre Edda, Volsungesagaen etc. Middelalderens lærde framla dette materialet for å fremme kristne interesser i sin samtid, ikke for å overlevere egen og kommende generasjoner et autentiske hedensk materiale i mest mulig uforandret utgave. Alle disse framstillingene er derfor redigert slik at de er gjennomsyret av middelalderens oppfatning av forholdet mellom hedendom og kristendom. Fortolkninger av de skriftlige middelalderkildene som om de skulle representere en slags forsinket skriftkultur fra førkristen tid, gir av den grunn ikke den rette oppfatningen av førkristen mytologi og kult. Det førkristne verdensbildet må rekonstrueres på en måte som harmonerer med de vitnesbyrd som, med større eller mindre sikkerhet, kan leses ut av det arkeologiske materialet, ettersom det arkeologiske materialet er det eneste autentiske som foreligger fra den førkristne tiden. Følgelig må det arkeologiske materialet tillegges en egenverdi og forrang som kilde i langt større grad i forhold til det skriftlige materialet enn det som hittil har vært vanlig i de fleste sammenhenger.

Også noe av det som er bevart av middelalderens kirkekunst kan kaste lys over hedenske forhold. I flere tilfeller refererer middelalderkirkenes motiv seg til hedensk tro og kult på forskjellige måter, enten ved å framstille det hedenske som djevelsk, ved å bruke hedenske forestillinger for å redegjøre for kristen lære, eller ved å videreføre det som vi i våre dager regner som kristnete hedenske forestillinger, men som i middelalderen mer eller mindre ubevisst ble ansett for å være uforfalsket, opprinnelig kristendom.

Litteratur

• Hoftun, Oddgeir. 2008. Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 978-82-560-1619-8
• Hoftun, Oddgeir. 2004. Menneskers og makters egenart og samspill i norrøn mytologi, Oslo: Solum Forlag. ISBN 82-560-1451-2
• Hoftun, Oddgeir. 2002. Stavkirkene – og det norske middealdersamfunnet; tekst: Oddgeir Hoftun; foto: Gérard Fransceschi; komposisjion [komposisjon]: Asger Jorn, København Valby: Borgens Forlag. ISBN 87-21-01977-0
• Hoftun, Oddgeir. 2001. Norrøn tro og kult ifølge arkeologiske og skriftlige kilder, Oslo: Solum Forlag. ISBN 82-560-1281-1
• Holtsmark, Anne. 1989. Norrøn mytologi: tru og myter i vikingtida, Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-3344-4
• Steinsland, Gro. 2005. Norrøn religion: myter, riter, samfunn, Oslo: Pax Forlag. ISBN 978-82-530-2607-7

Se også

• Edda
• Liste over personer i norrøn mytologi
• Nordisk mytologi (serie)
• Norrøn kosmologi

Eksterne lenker

• Prosjektet «Norrøne Tekster og Kvad»
• Norrøn mytologi
• Myter og makt, artikkel hos Norgeshistorie.no om norrøn religion
• Fedrenes guder - norrøne myter fortalt for barn av Ingeborg Refling Hagen