Åpne hovedmenyen
«Aa herregud lok op da jenter» av Theodor Kittelsen.

Nattefriing var en skikk blant ungdommene i det gamle bondesamfunnet, som gikk ut på at guttene i helgene dro i flokk rundt på gårdene i bygda og oppsøkte de ugifte jentene, som lå og ventet oppe på stabburet.[1] Tradisjonen er nært beslektet med natteløperi.

Besøkenes formRediger

Guttene «gjekk på sjau» til jentene over hele landet, men det har foregått på forskjellige måter. Som et slags gjennomsnitt kan man foreslå følgende:

Om sommeren flyttet gjerne de gifteferdige jentene ut i loftet over stabburet, i trygg avstand fra de voksne. Med seg fikk de gjerne noe å by eventuelt besøk på, for eksempel brennevin og småkaker. På lørdagskvelden gikk så en guttegjeng fra stabbur til stabbur, og bråkte og ståket litt utenfor før de slapp inn. Inne hos jenta gjaldt det å komme opp i senga hennes, og for å avgjøre hvem av guttene som fikk denne æren, brøt man gjerne håndbak eller på annet vis beviste for jenta hvem som var den sterkeste. Det var på ingen måte snakk om å komme under dyna til jenta, men det var fortsatt stor stas å være gutten som fikk sitte ved henne under hele besøket. «De andre fikk så slå seg ned der de kunde. Så lå man og pratet og hadde det hyggelig en stund, og guttene dro videre til næste gjente.»[2]

Siden man kom i flokk, var selve møtene uforpliktende, enten om en gutt var med på hele runden eller hadde enkelte stabbur han holdt mer kjær, var det ikke lett å vite om han gikk etter noen spesielle. Etter hvert som helgene gikk, fikk kanskje ei jente et spesielt godt øye til en av gutta, og da ble det slutt på å la beilerflokken komme inn, selv om den utkårede måtte være en av dem. Isteden måtte han snike seg tilbake alene senere på kvelden. I slike tilfeller ble gutten gjerne utsatt for bjølling av de andre.

Sosialhistorisk bakgrunn for nattefriingenRediger

Nattefriing var en nødvendighet i det gamle jordbrukssamfunnet, og en naturlig følge av at både arbeidsliv og privatliv var kjønnsdelt. Selv det mest sentrale samlingsstedet, kirken, hadde forskjellige benker for menn og kvinner.[3] Det var rett og slett ikke mange muligheter for kontakt med det motsatte kjønn, langt mindre på tomannshånd. Samtidig skulle slekter følge slekters gang, om samfunnet skulle gå videre.[1]

Hvilke muligheter hadde så ungdommen til å orientere seg på ekteskapsmarkedet, uten å bli forstyrret av voksne? «Det var ikke god folkeskikk at ein gut og ei gjente synte dei var glade i kvarandre. Reine sædløysa var det om ein gut og ei gjente gjekk toeine etter vegen på lyse dagen. Einaste måten å bli kjent på, var gjennom nattefriing.»[2]

Det betyr imidlertid ikke at dette var noe man ropte høyt om. Det ble ikke åpenlyst oppfordret til det av de voksne, men de kjente tross alt skikken av egen erfaring, og lot det gå «om det var slike dei likte. Elles blei dei no' forbatt og jagde».[2]

Nattefriingen møtte ikke ordentlig motstand før utpå 1800-tallet, da en oppfatning av skikken som umoralsk og usedelig begynte å bre seg. Selv om det i all hovedsak bare var sosial omgang inne i bildet, var fenomenet uglesett av samtidens biskoper, som dro en klar kobling til brennevin og utenomekteskapelige fødsler, henholdsvis som årsak og konsekvens.[3] Nattefriing i seg selv bidro imidlertid ikke til flere uekte barn. Danmark, som det vil være naturlig å sammenligne med, hadde ikke organisert nattefriing på samme måte, og der var antallet av såkalt «illegitime fødsler» mye høyere.[1]

Geografisk utbredelse og variasjonerRediger

Noe forenklet kan man si at nattefriing var utbredt over hele landet, særlig i bygdene i Sør-Norge[4], men det var slett ikke akseptert overalt. Romsdalsfjorden er ett eksempel på et slikt geografisk skille, hvor «skikken med nattefriing var vanlig nord for fjorden, men ikke på sørsida!»[5]

Sogn var det mest belastede området i Bergen stift. I Sunnfjord var fenomenet nesten ukjent, mens nattefriing igjen var mer vanlig i Nordfjords indre strøk[3].

Nattefriing var jevnt over en selvregulerende praksis blant ungdommen. Normene var sterke, og skikken hadde således en oppdragende sosial funksjon. I Oppland[6] var sosial tilhørighet et særdeles viktig stikkord. Ugifte unge gutter og menn holdt sammen, og var fiendtlig innstilt overfor fremmede, særlig hva angikk nattefriingen. Ungkarene i ei bygd hadde tilnærmet monopol på jentene der. Hvor man i enkelte andre land kunne kjøpe seg inn i de mer organiserte ungdomslagene, måtte man her ha en venn, slektning eller bekjent blant gjengen. Ellers kom det lett til slagsmål mellom de ulike grupperingene av natteløpere, som de ble kalt.

I Alvdalsområdet var angivelig nattefriingen meget utbredt. Prestearkivet der inneholder en åtte sider lang invitasjon fra starten av 1860-årene til en «Forening mod Nattefrieri og Natteløberi i Elverum», hvis formål var «at udbede en bestemt Opinion mod denne fordærvelige Uskik. Ikke alene Husfædre og Husmødre, men ogsaa Ugifte indbydes til at indgaa og tegne sig som Medlemmer af Foreningen».

Ellers er det registrert tilfeller av nattefriing i Fyresdal.[7] Her hadde frieren med seg en mellommann («belegut») når han skulle inn i stabburet, og med jentas samtykke fikk frieren være med opp på loftet.

Nattefriing slik den er omtalt i denne artikkelen, er registrert i hvert fall så langt nord som Trøndelag[1]. På Karlsøy[4] i Troms var det ingen organisert nattefriing i så måte. Her eksisterte den bare på det individuelle planet, aldri i grupper.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Nina H. Johannesen (1988). «Kjæm du ikveld?». Hytteliv (4/5): 46f. 
  2. ^ a b c Norsk Folkeminnelags skrifter
  3. ^ a b c Vigdis Stensby. «Nattefriing til besvær ... — en historie fra Nordfjord». Foreningen Norges døvblinde. Arkivert fra originalen 13. februar 2007. Besøkt 25. mai 2007. 
  4. ^ a b Håvard Dahl Bratrein (1989–1994). Karlsøy og Helgøy Bygdebok. Karlsøy kommune. 
  5. ^ «Historiske Molde». Molde kommune. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 25. mai 2007. 
  6. ^ Christine Eike (1991). «Barndom og oppvekst i Oppland. Endringsprosesser 1920-1990» (PDF). Oppland Distrikthøgskole Skriftserien (72): 47. ISBN 82-7184-131-9. 
  7. ^ «Skikkar knytt til loftet». Vest-Telemark museum. Besøkt 25. mai 2007. 

LitteraturRediger

  • Chr. C.H. Bruun: Om Natteløb. Sendebrev til Rollags Menigheder. Med Forfatterens Tilladelse paany udsendt til Sigdals Menigheder ved Jørg[en] Moe. P.T. Mallings Bogtrykkeri. Christiania 1855.
  • Erik Henning Edvardsen og Thure Lund: «[310] 7. [Gammelstev]» (s. 64-65). I: Åndelige sanger og ballader om bruderov og svik. Ludvig Mathias Lindemans samlerferder til Modum i 1862 og 1865. Modum kommune. Vikersund 2002. ISBN 82-992991-2-8.
  • Rigmor Frimannslund: «Et verk om nattefriingens utviklinghistorie, med et tillegg om skikkens former i Norge» (s. 141ff). I: Maal og Minne 1938.
  • Jørgen Moe: «Han Ola Natteløber» (s. 77-78). I: Folkevennen 1857. Christiania 1857.
  • «67. Nattefriing». I: Ord og Sed. Nemndi til gransking av norsk nemningsbruk. IV. Noregs Boklag. Oslo 1937.
  • Helge Refsum: «På lørdagsfriing og natteløping. Et manuskript av Johannes Flood i Eilert Sundts samling» (s. 33-54). I: By og Bygd. Norsk Folkemuseums årbok II. 1944. Oslo 1943.
  • Eilert Sundt: Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Christiania 1857.
  • Lily Weiser-Aall: «Gifteferdig ungdom» (s. 111–122). I: Norveg. Folkelivsgransking 10. Universitetsforlaget. Oslo 1963.
  • K. Rob. V. Wikman: Die Einleitung der Ehe. Eine vergleichende ethno-soziologische Untersuchung über die Vorstufe der Ehe in den Sitten des schwedischen Volkstums. Sonderabdruck der Acta Academiae Aboensis Humaniora XI.1 Åbo Akademi Åbo 1937.