Åpne hovedmenyen

Miljøetikk er den grenen av etikken som analyserer og/eller begrunner verdiene og de normative reglene som underligger menneskers forhold til miljøet, dvs. til den levende og ikke-levende naturen.

RetningerRediger

Det fins mange ulike retninger i miljøetikken. De kan grovt sorteres etter etiske skoler, etter hvem eller hva som oppfattes som etisk relevant, og om enkeltindivider eller helheter står i fokus:

  • Miljøetikk kan være
  • Miljøetikk kan legge de følgende egenskapene til grunn for å være «etisk relevant»:
    • å være et menneske (antroposentrisk etikk),
    • å føle («zoosentrisk» etikk),
    • å leve (biosentrisk etikk),
    • å være til (økosentrisk etikk).
  • Miljøetikk kan være opptatt av
    • enkeltindivider (enkeltmennesker, dyrs ve og vel osv.: individualistisk etikk) eller
    • helheter (alle menneskelige samfunn, dyrearter, økosystemer: holistisk etikk).

For å illustrere hvordan de ulike strømningene begrunner miljøetiske valg, kan man se på begrunnelsene for hvorfor det kan ses på som uetisk å drepe en hval:

  1. «fordi det er menneskets oppgave å ta vare på skaperverket» (kristen forvaltningstenkning: konsekvensialistisk, antroposentrisk, holistisk);
  2. «fordi arten kan vise seg å være en viktig ressurs for kommende generasjoner» (naturforvaltning: konsekvensialistisk, antroposentrisk, holistisk);
  3. «fordi råhet mot dyr kan fremme råhet mot mennesker» (kantiansk etikk: deontologisk, antroposentrisk, individualistisk);
  4. «fordi andre mennesker kan miste en viktig matkilde – eller bli lei seg» (rawlsiansk etikk: deontologisk, antroposentrisk, individualistisk);
  5. «fordi hvalen lider» (dyrebeskyttelse: konsekvensialistisk, zoosentrisk, individualistisk);
  6. «fordi hvalen har en livsdrift» (biosentrisk individualisme, konsekvensialistisk);
  7. «fordi hvalen har en iboende rett til å leve» (dyrerettigheter: deontologisk, zoosentrisk, individualistisk);
  8. «fordi det marine økosystem har en iboende rett til å forbli uforstyrret» (økosentrisk holisme, deontologisk).

Hver av begrunnelsene kan ha noe ulike konsekvenser når det kommer til personlige eller politiske veivalg. Ifølge noen skoler er det f.eks. drapet på hvalen i seg selv som må unngås (svarene 3–7 i listen over), mens andre skoler ikke har like store problemer med det så lenge hvalens populasjon eller art ikke blir truet av en slik høsting.

Det kan ellers være viktig å skille mellom en personlig og en «offisiell» miljøetikk. På det personlige plan kan man bestemme seg for ikke å drepe mygg, men man kan ikke nødvendigvis kreve dette av alle medmennesker. Noen miljøetikere har kritisert antroposentriske miljøetikker for å være «grunne» og fremhevet det økosentriske alternativet som «dyp økologi». Dette kan godt forsvares f.eks. ved at antroposentrisme i bunn og grunn er «arts-rasisme» («speciesisme»). På den andre siden er det vanskelig å bygge en stats lovverk på en økosentrisk etikk. Dette fordi slike lover ville kreve av borgerne at de overtar et bestemt verdisyn som ikke er rasjonelt begrunnbart.

Samtidig har det blitt påpekt at miljøødeleggelser ikke skyldes at «feil miljøetikk» ble brukt, men at enhver etikk var fraværende. Hadde man tatt urfolks og kommende generasjoners moralske relevans i betraktning, kunne de fleste naturødeleggelser ha vært unngått – også ifølge det mest «grunne» miljøetiske alternativet.

BegreperRediger

Viktige begreper eller redskaper i miljøetikken er bl.a. risiko og føre-var-prinsippet. Risikoavveininger tar ikke bare hensyn til sannsynligheten for at en beslutning har uheldige miljøkonsekvenser, men også til farligheten av disse konsekvensene, gitt at de – eventuell lav sannsynlighet til tross – skulle inntreffe. Føre-var-prinsippet beskriver på sin side holdningen at usikkerhet om eventuelle skadevirkninger ikke bør brukes som argument for at eventuelle beslutninger er ufarlige. Bakgrunnen for dette prinsippet er at mange miljøødeleggelser er irreversible, dvs. ikke lar seg reversere, når de først har inntruffet. Derfor bør bevisbyrden ligge på at beslutninger er ufarlige, ikke på at de er potensielt skadelige.

HistorieRediger

Forholdet til naturen har i Europa i flere århundrer vært preget av Bibelens oppfordring «fyll jorden og legg den under dere» (1 Mos 1:28). Det fantes imidlertid også andre tradisjoner, som den kristne forvaltningstenkningen inspirert av Frans av Assisi. Dette har likevel vært et mindretallssyn.

Den første uttalte miljøetikken var sannsynligvis Aldo Leopolds «land ethic» (1949). Norske bidragsytere til miljøetikken omfatter bl.a. Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng.

LitteraturRediger

  • Ariansen, P. (1994). Miljøfilosofi. En innføring (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. 
  • Leopold, A. (1949). A Sand County Almanac: And Sketches Here and There. New York: Oxford University Press. 
  • Næss, A. (1974). Økologi, samfunn og livsstil. Utkast til en økosofi. Oslo: Universitetsforlaget. 
  • Setreng, S.K. (1973). Økokrise, natur og menneske. En innføring i økofilosofi og økopolitikk. Oslo. 
  • Shrader-Frechette, K. (2002). Environmental Justice: Creating Equality, Reclaiming Democracy. New York: Oxford University Press. 

Se ogsåRediger