Kristensamfunnet

Kristensamfunnet
HovedgrenKristendom[1]
Grunnlagt1922
GrunnleggerFriedrich Rittelmeyer og Emil Bock
LederErzoberlenker Vicke von Behr
Antall medlemmerCa. 35 000
HvorNederland, USA, Tyskland, Storbritannia, Sveits, Østerrike og Skandinavia
SakramenterNattverd, dåp, konfirmasjon, skriftemål, ektevielse, prestevielse og den siste olje
Nettstedhttp://www.christengemeinschaft.org

Kristensamfunnet (på tysk Die Christengemeinschaft) er et økumenisk orientert kristent kirkesamfunn som forstår seg som et humanistisk kristenfellesskap. Det er hovedsakelig et liturgisk fellesskap snarere enn et trosbasert fellesskap, har ingen dogmer, og er åpent for alle uavhengig av tro.[2] Det ble dannet i Sveits i 1922 av en gruppe på 45 hovedsakelig yngre lutherske, reformerte og katolske teologer og prestestudenter samlet rundt de liberale lutherske prestene Friedrich Rittelmeyer og Emil Bock, og med bistand fra filosofen Rudolf Steiner. Steiner så for seg en syntese av katolske og protestantiske tilnærminger til det religiøse livet for å skape en «moderne Johanneskristendom».[3]

Grunnleggeren Friedrich Rittelmeyer var en toneangivende liberal luthersk teolog og prest i Tyskland før og under første verdenskrig; hans liberale tolkning av bibel og tro møtte motstand blant konservative krefter i kirken, og han markerte seg under første verdenskrig som fredsforkjemper. I 1910 kom han i kontakt med Rudolf Steiner, og ble etterhvert påvirket av Steiners skrifter om kristne og allmennreligiøse temaer. Etter første verdenskrig stod han i spissen for en gruppe yngre teologer og prestestudenter som i 1921 holdt en serie seminarer med Steiner i Sveits om fornyelse av det religiøse livet i en økumenisk og avantgardistisk ånd; grunnleggerne var del av en bredere kulturell strømning blant unge voksne i tiden like etter første verdenskrig som følte at krigen hadde lagt den gamle verden i ruiner og som ønsket en samfunnsfornyelse.

Kristensamfunnet forstår seg som en kristen fornyelsesbevegelse, noe som uttrykkes i det fulle navnet Kristensamfunnet – Bevegelse for religiøs fornyelse (tysk Christengemeinschaft – Bewegung für religiöse Erneuerung).[4] Det har idéhistorisk røtter dels i liberal teologi, som var grunnleggernes utgangspunkt, dels i den kulturelle impulsen fra nyhumanismen og dels i den gnostiske og okkulte tradisjonen innen kristendommen. Kristensamfunnet forstår sin kristendom som en individualistisk orientert kristendom som baserer seg på en (ny)humanistisk grunntanke; nyhumanismen var kjennetegnet av en avsvekket gudstro, kritikk av dogmetro, en forståelse av Gud som relativt fjern og en sterk interesse for antikkens kultur.[5] Kristensamfunnet blir ofte assosiert med det brede feltet som kalles den antroposofiske bevegelse, men forutsetter ikke noe forhold til antroposofi, og Steiner understreket at Kristensamfunnet var en separat bevegelse grunnlagt av Rittelmeyer og at Kristensamfunnet ikke er noe mer representativt for antroposofien enn andre trossamfunn; bare en liten andel av dem med tilknytning til antroposofisk virksomhet tilhører også Kristensamfunnet.

Kristensamfunnet er hovedsakelig et liturgisk fellesskap og har bare et løst felles trosgrunnlag; det er åpent for alle som finner et hjemsted for sitt religiøse liv i sakramentene (de religiøse ritualene); det kombinerer sitt liberale syn på trosspørsmål med en formell, høykirkelig liturgi, og skiller seg både i det og i den gnostiske og katolske inspirasjonen fra andre liberale kristne reformbevegelser.[6] Det har i motsetning til de fleste andre kristne kirker ingen religiøse dogmer og praktiserer trosfrihet for medlemmene og lærefrihet for prestene.[7] Kristensamfunnet stiller ikke krav om hverken dåp, medlemskap eller en bestemt tro for å delta i gudstjenestene. Som følge av den individualistiske orienteringen praktiserer ikke Kristensamfunnet misjon, ser på andre religioner som like gyldige som kristendommen og regner ikke døpte personer automatisk som medlemmer, kun voksne som aktivt melder seg inn på grunnlag av et selvstendig valg.[8] I trosspørsmål er Kristensamfunnet dermed blant de mest liberale kristne trossamfunnene; særlig mangelen på tilslutning til kristne dogmer og synet på andre religioner har ført til at katolske og konservative lutherske teologer har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet egentlig er kristent.[9] Kristensamfunnet beskriver sin kristendom som en mer avansert form for kristendom der den selvstendige erkjennelsen av det guddommelige står sentralt, og mener derfor det ikke er nødvendig å slutte seg til bestemte dogmer; det står likevel medlemmene og prestene fritt å tro på innholdet i det andre kirker forstår som dogmer.[10] Selv om gnostistisme og okkultisme er strømninger man gjenfinner i hele kristendommens historie har Kristensamfunnets kristendomsforståelse blitt beskrevet som mer okkult enn det som er vanlig i andre kirker.[2]

Kristensamfunnet har ca. 35 000 medlemmer på verdensbasis, hovedsakelig i Tyskland, Sveits, Østerrike, Norden, Nederland, Storbritannia og USA. Medlemmene er sosialt relativt selektert, med stor overrepresentasjon av akademikere, kunstnere og høyinntektsgrupper, og folk i byer. Det har presteseminarer i Stuttgart, Hamburg og Spring Valley, New York. Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927 av advokat og fylkesmann Christian Smit, som sluttet som fylkesmann i Bergen og Hordaland for å studere teologi i Stuttgart og deretter ble presteviet av Rittelmeyer. Det er medlem i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Prestegjerningen i Kristensamfunnet har alltid vært åpen for både kvinner og menn, og tre kvinner var blant de første prestene i 1922. Et av de første og mest innflytelsesrike tidlige medlemmene var Maria Darmstädter, som hadde konvertert fra jødedommen til lutherdommen kort før hun sluttet seg til Kristensamfunnet, og som spilte en sentral rolle i utviklingen av liturgien.[11]

HistorikkRediger

 
Maria Darmstädter konverterte fra jødedommen til lutherdommen, og sluttet seg kort etter til det nygrunnlagte Kristensamfunnet, der hun var sentral i etableringen av liturgien
 
Akvarell av den symbolistiske maleren Hermann Linde av den første Goetheanumbygningen utenfor Basel der Kristensamfunnet ble grunnlagt i 1922. Bygningen brant ned nyttårsåften 1922 (natt til 1. januar 1923)
 
Et kirkerom i Dresden med karakteristisk minimalistisk, men fargerikt interiør
 
En kirke i Bremen med karakteristisk arkitektur

Kristensamfunnet ble grunnlagt i 1922 i Goetheanum utenfor Basel i Sveits av en krets bestående av 45 stort sett yngre lutherske, reformerte og katolske prester og prestestudenter fra Tyskland og Sveits samlet rundt de liberale lutherske prestene Friedrich Rittelmeyer og Emil Bock, som ble Kristensamfunnets to første ledere; flertallet av grunnleggerne var lutheranere. Kristensamfunnet har sine røtter i en serie seminarer for teologer som filosofen Rudolf Steiner holdt i 1921; Rittelmeyer og Bock henvendte seg da til Steiner og bad om råd om hvordan de kunne fornye det religiøse livet, og ideen om et nytt kristenfellesskap tok form. Rudolf Steiner ga råd og hjelp, men presiserte at det ikke var hans oppgave å virke i et religiøst samfunn; Kristensamfunnet forutsetter ikke noe forhold til antroposofien, kun et forhold til kristendommens kjerneinnhold.[12] Blant grunnleggerne og de første prestene som ble vigslet i 1922 var det tre kvinner, herunder Gertrud Spörri. Grunnleggerne var en del av en bredere strømning i tiden like etter første verdenskrig som følte at den gamle verden lå i ruiner og som ønsket en samfunnsfornyelse, en oppfatning som var relativt utbredt blant mange yngre i denne perioden og som også fant andre uttrykk, f.eks. innen kunsten.

Trossamfunnet spredte seg snart til en rekke tyske byer, til Praha, Sveits, Østerrike, Nederland, Sverige, Norge og Storbritannia.

I 1933 ble det første presteseminaret etablert i Stuttgart og i 1936 ble de første kirkene innviet i Dresden og Haag. I 1941 ble Kristensamfundet forbudt av nasjonalsosialistene, og prester ble sendt i nazistenes fengsler og konsentrasjonsleirer. Dette skjedde som ledd i et forbud mot en rekke antroposofiske aktiviteter, ettersom antroposofene ifølge nazistene stod i ledtog med både jøder og frimurere og hadde et internasjonalt sinnelag. Først etter den andre verdenskrig kunne virksomheten i Tyskland gjenopptas. Kristensamfunnet klarte imidlertid å opprettholde aktiviteten i bl.a. Sveits og Storbritannia under krigen.

Trossamfunnet er aktivt i 32 land og har omkring 35 000 medlemmer, de fleste i Tyskland, USA og de skandinaviske land. Både menn og kvinner kan bli prester. I tillegg til det opprinnelige presteseminaret i Stuttgart er det siden blitt etablert presteseminarer i Hamburg og Chicago. Trossamfunnets øverste leder kalles Erzoberlenker («Erkeoverstyrer»); siden 2005 har Vicke von Behr vært Erzoberlenker.

Ettersom Kristensamfunnets grunnleggere allerede var prester i etablerte kirkesamfunn som den lutherske kirke står Kristensamfunnet i en kontinuerlig religiøs tradisjon; grunnleggerne forstod seg som fornyere av denne tradisjonen i forlengelsen av tidligere engasjement som liberale teologer og prester og ikke som grunnleggere av et nytt trossamfunn i egentlig forstand. Kristensamfunnet, som den antroposofiske bevegelsen forøvrig, har alltid ansett seg selv og blitt regnet av mange som en avant-garde, ettersom de har tiltrukket seg enkelte deler av samfunnets øvre sjikt, som f.eks. en del akademikere og kunstnere. Kristensamfunnet har både svært liberale trekk, men også mer konservative trekk, særlig i liturgien. Kristensamfunnet skiller seg fra andre kristne trossamfunn gjennom at det forstår seg mer som et liturgisk fellesskap enn et trosfelleskap, dvs. at vekten legges på de religiøse ritualene snarere enn bestemte religiøse trosoppfatninger; derfor har Kristensamfunnet i motsetning til andre kirker ingen dogmer og praktiserer tros- og lærefrihet for prestene og medlemmene; den norske presten Kristine Høiland har uttrykt dette individualistiske utgangspunktet som at «ingen behøver tro det jeg tror for å finne seg tilrette i Kristensamfunnet».[13] I trosspørsmål er Kristensamfunnet dermed blant de mest liberale kristne trossamfunnene; denne særegenheten har ført til at katolske og lutherske teologer har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet egentlig er kristent.[9] Samtidig legger Kristensamfunnet vekt på en formell, høytidelig liturgi med romersk-katolske og gnostiske elementer, og et antroposofisk inspirert estetisk formspråk, og skiller seg dermed fra typiske liberale reformretninger innen kristendommen. I likhet med den katolske kirke og de etablerte protestantiske kirkene holder Kristensamfunnet fast ved skillet mellom et formelt presteskap og lekfolk. Kristensamfunnet åpnet helt fra etableringen i 1922 for kvinnelige prester, noe som da var svært uvanlig og ansett som radikalt. I synet på homofilt samliv er Kristensamfunnet noe mindre liberalt: Kristensamfunnet forstår i likhet med den katolske kirke vielsen som et sakrament som bare kan inngås mellom mann og kvinne, men tilbyr i stedet en velsignelse i kirken av homofile partnerskap, tilsvarende ordningen som gjaldt i Den norske kirke inntil 2017, et ståsted som i global kristen kontekst er mer liberalt enn de fleste kristne trossamfunn, men ikke blant de mest liberale.[14]

Forhold til antroposofienRediger

Kristensamfunnet anser seg som et antroposofisk inspirert kristenfellesskap. Dette må likevel ikke forstås som at Kristensamfunnet er antroposofenes trossamfunn, da det finnes antroposofer med tilhørighet til en rekke andre trossamfunn, slik som andre kristne kirker, jødedom, islam, hinduisme og buddhisme, eller som er ateister eller humanetikere. Det er bare en liten andel av de som er tilknyttet andre antroposofiske bevegelser som f.eks. steinerskolebevegelsen som også er tilknyttet Kristensamfunnet. For Steiner var det sentralt at en filosofisk og vitenskapelig fundert erkjennelse etterhvert skulle erstatte tro, slik at et eget kirkesamfunn ikke skulle være nødvendig, og han forstod sin involvering i etableringen av Kristensamfunnet som en håndsrekning til en bevegelse grunnlagt av Rittelmeyer og andre kristne teologer. Kristensamfunnet ble helt fra etableringen kritisert av en del antroposofer; kritikken gikk særlig ut på at Kristensamfunnet ble oppfattet som et trossamfunn som presenterte seg som et trossamfunn for antroposofer. Rudolf Steiner så seg nødt til å gripe inn med en klargjøring der han understreket at Kristensamfunnet og den antroposofiske bevegelsen er to forskjellige bevegelser, og at selv om flere antroposofer er med i Kristensamfunnet er det ikke noe trossamfunn for antroposofien eller noe mer representativt for antroposofien enn andre religiøse samfunn.[15]

LæreRediger

Kristensamfunnet har ingen offisiell lære, utover en tilslutning til kristendommens grunnidé og fastsatte sakramenter (religiøse ritualer). Sentralt for Kristensamfunnet er prestenes lærefrihet så lenge det de forkynner er i samsvar med sakramentene. Trossamfunnet understreker selv at dets intensjon dermed er det samme som urkirken. De vil representere en kristendom som oppmuntrer det moderne mennesket til selvstendig erkjennelse av det guddommelige.[10]

Kristensamfunnets grunnleggere forstod seg som fornyere av den kristne tradisjonen de var en del av, som prester og prestestudenter særlig innen den lutherske kirke, og stod i en eksplisitt liberal tradisjon innen kristendommen på begynnelsen av 1900-tallet. Kristensamfunnet bygger dermed på tradisjoner fra kirkesamfunn som de lutherske, reformerte og katolske kirker, men skiller seg fra dem på sentrale punkter. Tolkningen av kristendommen er også i betydelig grad inspirert av gnostiske tradisjoner og i likhet med antroposofien er Kristensamfunnet inspirert av impulsen fra den tyske nyhumanismen. Mange teologer og prester innen Kristensamfunnet har vært særlig opptatt av Johannesevangeliet, som beskriver en fremtidig kristendom, preget av mer åndelighet. Sentralt står anskuelsen av Kristus som Guds sønn, som tok bolig i mennesket Jesus fra Nasaret ved dåpen i Jordan. Etter oppstandelsen kan Kristus være virksom i menneskets indre, og gi mennesket mulighet til å bli fritt og skapende ut fra sin guddommelige natur.

Som Den katolske kirke har Kristensamfunnet syv sakramenter: Menneskevielsens handling (nadverdsgudstjenesten), dåp (barn døpes med salt, vann og aske), konfirmasjon, skriftemål, ektevielse, prestevielse og Den siste olje (til døende). Videre finnes det en barnegudstjeneste (Søndagshandlingen for barn), og gravferdsritualene for voksne og barn som ledsager den avdøde på den videre veien etter døden.

Kristensamfunnet forholder seg ikke til dogmer, dvs. autoritative eller absolutte sannheter om ulike trosspørsmål. At Kristensamfunnet ikke anerkjenner dogmer betyr imidlertid ikke at Kristensamfunnet avviser innholdet i ulike dogmer som andre kirkesamfunn opererer med, bare at Kristensamfunnet som liturgisk fellesskap med en sterk økumenisk orientering ikke ser det som sin rolle å fastsette hva som er absolutte sannheter eller ta stilling til andre kirkesamfunns erklæringer om absolutte sannheter. F.eks. har Den katolske kirke et dogme om at jomfru Maria ble født uten arvesynd, et dogme som avvises av protestanter; dette er et spørsmål Kristensamfunnet som sådan ikke har noen egen lære om, og Kristensamfunnet er like åpent for kristne med begge oppfatningene.[10]

Kristensamfunnets manglende tilslutning til religiøse dogmer, praktisering av tros- og lærefrihet, avvisning av misjon og syn på andre religioner som like gyldige som kristendommen, har ført til at representanter for andre kirkesamfunn som legger stor vekt på dogmatikk, slik som den katolske kirke, har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet er kristent; de viser til at Kristensamfunnet er tilnærmet alene om å ta avstand fra dogmer i sin helhet blant kirkesamfunn. Enkelte teologer[hvem?] fra andre kristne retninger mener at Kristensamfunnet i sitt syn på religionen mer ligner en karmisk religion som hinduismen og ikke en abrahamittisk religion som kristendom, jødedom og islam. Noen kristne teologer anser Kristensamfunnet å være et hinduistisk inspirert trossamfunn som er tilpasset europeisk tradisjon og religion.[16] Kristensamfunnet har ingen egen kristologi; Steiner diskuterte i noen av sine foredrag Kristus og Jesus som to forskjellige størrelser, et relativt gammelt motiv som også dukker opp i italiensk renessansekunst, men dette er ikke en del av noen formell lære innen Kristensamfunnet. For flere innen Kristensamfunnet er reinkarnasjon en del av deres tro; i europeisk idéhistorie er debatten om reinkarnasjon eldre enn kirken selv, men var siden oldtiden et minoritetssynspunkt knyttet til gnostiske kristne strømninger, før idéen fikk en populær renessanse på 1800-tallet.

Økumenikk og religionsdialogRediger

Kristensamfunnet hadde fra begynnelsen et økumenisk utgangspunkt med grunnleggere som tilhørte de lutherske, reformerte og katolske retningene, selv om flertallet av grunnleggerne var lutheranere. Rudolf Steiner selv var opprinnelig katolsk og så for seg en syntese av katolske og protestantiske tilnærminger til det religiøse livet for å skape en «moderne Johanneskristendom».[3] Kristensamfunnet bygger både på protestantiske og katolske tradisjoner. Kristensamfunnet ser seg selv som en del av en større kristen kirke som omfatter alle kristne kirker, og mener de andre kirkenes kristendom, og andre religioner enn kristendommen, er like gyldige som deres egen religion. Derfor anerkjenner Kristensamfunnet også dåpen og de andre sakramentene til andre kristne kirker. De store dogmatiske kirkene, slik som Den katolske kirke og de store protestantiske kirkene, anerkjenner derimot ikke Kristensamfunnets dåp, ettersom den er noe forskjellig fra deres egen.[17]

I NorgeRediger

 
Mikaelkirken, Kristensamfunnets kirke i Oscars gate Bak Slottet i Oslo

Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927, og hadde 2455 tilskuddstellende medlemmer i 2019[18]. Christian Smit var trossamfunnets første prest og den første i de nordiske land. Trossamfunnet har menigheter i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Hamar. I Oslo har Kristensamfunnet en kirke i Oscars gateFrogner, viet i 1990.

Kristensamfunnet er en selvstendig bevegelse som er åpen for alle. For prestene i Kristensamfunnet er antroposofien en viktig inspirasjonskilde i arbeidet med evangeliene og som bakgrunn for sjelesorg.

Kjente personer i Norge med tilknytning til KristensamfunnetRediger

LitteraturRediger

  • Veien til religiøs fornyelse, Kristensamfunnets pionérår i Norge 1927-60, John Baum, 2009

ReferanserRediger

  1. ^ Kristensamfunnet kan ikke klart plasseres som hverken protestantisk eller katolsk, men har tatt opp impulser fra begge retningene
  2. ^ a b Nye kristendomsforståelser
  3. ^ a b Robert McDermott, The Essential Steiner, Harper San Francisco 1984 ISBN 0-06-065345-0
  4. ^ Om Kristensamfunnet
  5. ^ Hubert Knoblauch, Religionssoziologie, side 162, ISBN 3110163470, 1999
  6. ^ Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn[død lenke]
  7. ^ Tom Ravetz: Vom Dogma befreit. Erfahrungswege zur Theologie der Christengemeinschaft. Stuttgart 2010, ISBN 978-3-8251-7693-8
  8. ^ Hans-Werner Schroeder: Die Christengemeinschaft – Entstehung, Entwicklung, Zielsetzung; Stuttgart: Urachhaus, 2012, ISBN 3-87838-649-4, s. 136.190f.
  9. ^ a b Zur Frage der Christlichkeit der Christengemeinschaft – Beiträge zur Diskussion, Stuttgart, Evang. Oberkirchenrat, 2004
  10. ^ a b c Hans-Werner Schroeder: Die Christengemeinschaft – Entstehung, Entwicklung, Zielsetzung, Stuttgart: Urachhaus, 20012, ISBN 3-87838-649-4
  11. ^ Peter Selg, From Gurs to Auschwitz: The Inner Journey of Maria Krehbiel-Darmstädter, Great Barrington, 2013
  12. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 19. juli 2007. 
  13. ^ Kristensamfunnet 90 år, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
  14. ^ Wie steht die Christengemeinschaft zur Gleichberechtigung und zu Minderheiten?
  15. ^ Vortrag von Steiner vom 30. Dezember 1922
  16. ^ [1][død lenke]
  17. ^ Materialdienst der Evangelischen Zentralstelle für Weltanschauungsfragen. Stuttgart 1993, 267 m. fl..
  18. ^ Regjeringen. «Tilskuddstellende medlemmer i norske trossamfunn 2019.» (PDF). Besøkt 6. januar 2020. 

Eksterne lenkerRediger