Avaldsnes kongsgård

Haraldsstøtta på Haraldshaugen

Avaldsnes kongsgård blir kalt Norges eldste kongesete. Det var her Harald Hårfagre la hovedgården sin her etter slaget i Hafrsfjord i år 872. Det var også her Harald endte sine dager, og han ble «hauglagt på Haug ved Karmsund». Haraldshaugen i Haugesund skulle angivelig være gravhaugen til Harald Hårfagre. Avaldsnes ligger ved Karmsundet som i gammel tid kaltes nordvegen, den viktige skipsleia nord langs norskekysten. Avaldsnes har vært et maktsentrum fra folkevandringstiden, man har flere arkeologiske spor og gravhauger som tyder på makt og velstand. Det har vært nær kontakt med De britiske øyer lenge før vikingtiden.

BakgrunnRediger

Professor Magnus Olsen sier om kongsgården på Avaldsnes:

For erobreren Harald Hårfagre måtte det være politisk klokt å opprettholde de ærverdige tradisjoner som knyttet seg til kongsgården på Avaldsnes (...). Med flid synes således Harald å ha valgt Avaldsnes på Karmøy – Vest-Norges Leire kunne man fristes til å kalle stedet – som sin egentlige residens (...). Etter den fortid som sagn og gravfunn lar oss ane, er denne bygden ved Karmsund mer verdig enn noen til å danne bindeledd mellom oldtidens fylkeshistorie og middelalderens rikshistorie.

Man vet ikke nøyaktig hvor kongsgården ved Avaldsnes lå, men det er flere historiske kilder som forteller om kongsgården på Avaldsnes. «Jakten på kongsgården» har i mange år vært et begrep blant lokalbefolkningen som har hatt sin mening om hvor kongsgården ligger. Det fantes også gamle sagn om en hemmelig gang. En privatmann tok affære og samlet inn kr 51 000 for å få bekreftet eller avkreftet disse sagnene.

I 1986 foretok Arkeologisk museum i Stavanger en kortvarig arkeologisk undersøkelse på parkeringsplassen utenfor kirken. Man fant da virkelig en hemmelig gang som gikk i retning av kirketårnet og bøyde av mot Karmsundet. Ca. 35 m av denne «lønngangen» ble avdekket før arbeidet ble avbrutt. En slik gang er enestående i Norge. Den nærmeste parallellen er gangen mellom bispegården og kirken på SkálholtIsland.

Under utgravingen ble det også funnet bygningsrester av to hus, det ene sannsynligvis fra 1600-tallet, det andre fra vikingtid/middelalder. Bare noen få meter av denne bygningen ble avdekket. Det satte inn med kraftig regnvær, og arbeidet ble avsluttet for at informasjon ikke skulle gå tapt.

Etter nye utgravninger sommeren 2017 kunne arkeologene og Riksantikvaren erklære at de har funnet kongsgården på Avaldsnes. Funnet er oppsiktsvekkende, da det som er funnet er restene av en stor kongsgård i stein, nærmest et middelalder-slott.[1]

Dette er trolig en av kun fire kongsgårder i stein i Norge. Eldst er Sverresborg i Trondheim og så har vi Håkonshallen i Bergen og kongsgården i Tønsberg.[trenger referanse]

Historier fra AvaldsnesRediger

Det må antageligvis ha stått en rekke kongsgårder på Avaldsnes, og den hemmelige gangen som ble avdekket, vitner om alt annet enn fredelige forhold. Fra sagaen kjenner vi også flere dramatiske hendelser som foregikk på Avaldsnes. Snorre forteller at Olav Tryggvason en gang fikk besøk av en gammel, enøyd mann som blant annet kunne fortelle om kong Augvald, folkevandringskongen som hadde gitt navnet sitt til Avaldsnes. Etter denne samtalen hadde kong Olav problemer med å sove, og han stod derfor opp for å se etter den gamle. Da han kom ned til kokken, fikk han vite at den enøyde hadde forsøkt å forgifte maten som skulle settes fram for kongen. Olav Tryggvason forstod da at det var selveste Odin som hadde vært på besøk.

En annen gang, påsken 998, kom et fullastet skip med seidmenn og annet trollpakk inn til Avaldsnes. Lederen deres var Øyvind Kjelda, og de kom for å kaste trolldom over kongen fordi han brakte kristendommen til landet. Seidmennene mante fram ei tykk, svart skodde, men skodda vendte seg i stedet mot seidmennene som virret omkring i blinde. Kongen grep inn og bandt seidmennene fast på et skjær. Da sjøen flødde, druknet seidmennene. Skjæret ble siden kalt Skrattaskjær. (Skratte = Trollmann)

Olav den hellige og Erling SkjalgssonRediger

Også Olav den hellige opplevde dramatikk på Avaldsnes. Det var påsken 1023. Olav hadde nettopp dømt Asbjørn Sigurdson fra Trondenes til døden fordi Sigurd begikk den uhørte handling å hogge hodet av konges årmann, Tore Sel, mens kongen holdt gjestebud på Avaldsnes. Men siden det var påske, ville kongen vente med å iverksette dommen. Mens kongen var til messe, gikk det bud til Erling SkjalgssonSola om hva som var i ferd med å skje. Avaldsnes var på denne tida kongemaktens bastion på Vestlandet, men den reelle makthaver var likevel Erling SkjalgssonAsbjørn Sigurdsons morbror. Erling lot budstikka gå og kom til Avaldsnes med 1500 arge jærbuer for å redde søstersønnen fra døden. Og Olav kunne ikke gjøre annet enn å benåde drapsmannen, som siden ble kalt Asbjørn Selsbane. Denne hendelsen på Avaldsnes satte ondt blod mellom slektene og ledet fram til slaget på Stiklestad der en annen av Asbjørns onkler, Tore Hund, drepte Olav den hellige.

Det er bevart noen få skriftlige samtidsopplysninger om kongsgården på Avaldsnes i middelalderen. Fra Håkon Vs tid har vi bevart 6 kongebrev som kongen skrev på Avaldsnes, og Håkon V nevner også kongskirken på Avaldsnes i sitt testament. Et annet og mindre hyggelig samtidsdokument er beskrivelsen av at hanseatene brente ned kongsgården på Avaldsnes, sålehuset som drottseten hadde satt opp og andre gårder langs Karmsundet. Dette skjedde høsten 1368. Konsgården må likevel ha blitt gjenoppbygget, fordi andre kilder beskriver Avaldsnes som kongsgård fram til ca. 1450.

MiddelalderRediger

Da borgerkrigen i Norge begynner etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130, ble det rivalisering mellom folkegrupper og kongsemner. Avaldsnes var en bastion for birkebeinerne fram til 1205. I 1207 hører vi at baglerne har kontroll over Vestlandet like til Boknafjorden sør for Karmøy. Kongesønnen Håkon Håkonsson er da i deres makt.

Det var nettopp Håkon Håkonsson som senere stod for byggingen av Olavskirken på Avaldsnes rundt 1250 da norgesveldet var på sitt største. I et pavebrev av 1247 heter det at kong Håkon Håkonson selv skal få rett til å velge prester til de kirker han og hans forfedre har reist på sine 3 kongsgarder, og til dem han selv kommer til å grunnlegge. Ved alle andre kirker hadde biskopene denne retten. Håkons sønnesønn, Håkon V Magnusson gjorde siden Olavskirken til en av de fire kongelige kollegiatkirkene i Norge. En kollegiatkirke var et sted der kongen kunne utdanne sine egne kongetro prester og rådgivere. De andre kollegiatkirkene lå i Oslo, Bergen og Tønsberg. I dag er Olavskirken på Avaldsnes den eneste kollegiatkirken som fremdeles står.

Olavskirken skal være bygget på et hedensk kultsted med fem kjempesteiner. I dag står bare den 7,2 m høye bautaen Jomfru Marias synål på sin opprinnelige plass. Navnet kommer av runeinnskriften: «Mikjall Mariu Næstr», erkeengelen Mikael nest etter Maria i rang.

Sagnet forteller at dommedag kommer når denne bautasteinen rører kirkeveggen. Derfor har avaldsnesprestene i løpet av flere hundre år gått ut i ly av nattemørket og hogd biter av toppen, og slik har de reddet verden fra undergang. Dette dommedagssagnet kan ha røtter tilbake til den eldste kristne tida før kirkene ble bygget, da det var vanlig å vie slike hedenske kultsteder til erkeengelen Mikael. Og Mikael er erkeengelen som skal blåse sjelene inn for dommedag og veie hvem som skal til himmelen og hvem som går fortapt. Også Håkon Håkonsson hadde respekt for denne steinen: Kirkeveggen ble nemlig skrådd for å hindre kontakt med bautaen.

Under Håkon Håkonsons kroning ville biskopene at kongen skulle ta landet i len av Olav den hellige og kirken. Men kong Håkon nektet å ha hellige Olav som overkonge. Likevel viet han kirken på Avaldsnes til St. Olav. Fra sagalitteraturen hører vi at Håkon Håkonson svarer den gamle birkebeineren Helge at Gud, jomfru Maria og hellige Olav er hans ombudsmenn. Vi vet at kirken i katolsk tid hadde både et Olavsalter og et alter som var viet til jomfru Maria. Kanskje hadde kirken også et alter for Mikael.

Adam av Bremen forteller rundt år 1070 at den fremste pilegrimsvegen nordover til Nidarosdomen var skipsleden, og Olavskirken på Avaldsnes må ha vært et viktig stoppested for pilegrimer som skulle til St. Olavs gravsted i Nidaros. Et eget sålehus ble bygget for å huse pilegrimer og andre reisende. Men pilegrimene kom også til Avaldsnes landevegen, noe navn som Fegensbrekkå (det første stedet man så kirken) og Munkaskaret vitner om. På Torvastad et par km nordvest for Olavskirken finnes en egen Olavskilde der pilegrimer satte ned kors og bad om helbredelse. Flere sagn om St. Olav er knyttet til Avaldsnesområdet.

I dag er Olavskirken det fremste minnesmerket over Avaldsnes sin storhetstid. Den kan stå som symbol på at rikssamlingen ble sluttført under Håkon Håkonson. Men da kirken ble bygd, var Avaldsnes' glansdager allerede forbi. Ved å følge historien fra vikingtid inn i middelalder ser vi at det økonomiske og politiske tyngdepunktet blir flyttet fra kjerneområdet ved Karmsundet, først til Nidaros, siden til Bergen og så til Oslo.

Havnen og handel ved AvaldsnesRediger

Fra yngre romertid og utover i år 1000 gikk samhandelen mellom Norge og Mellom-Europa over Nordsjølandene. Fra 1100-tallet ble denne handelen overtatt av Hansabyene som ble selvstendige bystater med stor økonomisk og militær makt. Hanseatene var aldri velsette, men fordi Norge var avhengig av korn, malt, mel og salt, måtte til og med den ellers så mektige Håkon Håkonsson gi dem lov til å drive handelsvirksomhet.

I boka Den norske so fra 1584, skrevet av en tysker, heter det at hanseatene hadde sin første handelsstasjon i Norge på Nothow, men fordi de ble ille plaget av sjørøvere ved Nothow, flyttet de kontoret lenger inn i landet til et tryggere sted, nemlig Bergen. Man har forøvrig grunn til å tro at disse såkalte sjørøverne var representanter for den norske kongemakten.

Gamle dokument og kartmateriale plasserer Nothow/Notau i Karmsundet, og i hundre år har folk spekulert på hvor Notau lå. Folk flest mente at den lå ved Bukkøy like nedenfor kirken, der stedsnavnet Nottå og Nåttåhavn ennå er bevart. Dette er i realiteten to gode havner som ble brukt så lenge det gikk seilskuter langs kysten ved Avaldsnes. Der lå de nattetider i dårlig vær og ventet på at den sterke Salhustrømmen to kilometer lenger nord skulle roe seg.

Man har ennå ikke fått undersøkt disse havnene – Nottå og Nåttåhavn – men sommeren 2000 ble det gjort eksepsjonelle funn i Gloppehavn, nærmere kirken, da Sjøfartsmuseet og Arkeologisk museum i Stavanger foretok marinarkeologiske undersøkelser. For første gang ble det funnet ei havn på en kongsgård i Norge, og i en del av denne havna lå det mengder av tysk og nederlandsk keramikk. Selv om undersøkelsene så langt kun kan karakteriseres som «en spasertur på sjøbunnen», så kan man nå med god sikkerhet fastslå at den hanseatiske handelsstasjonen Notau nå sannsynligvis er funnet.

Nothows sentrale plassering midt i skipsleia, kongsgården på Avaldsnes, det kongelige kapellet og Avaldsnes' funksjon som møtested for lagtinget fram til første halvdel av 1300-tallet, kan ha vært avgjørende for at hanseatene overvintret her. Bergen ble etter hvert konsolidert som Norges første virkelige hovedstad, og det skjedde en byutvikling andre steder i Norge. Samtidig som hanseatene fikk sterkere kontroll med den norske eksporthandelen, ble handelen mer og mer konsentrert om byene. Man skulle derfor tro at Avaldsnes kom til å miste sin betydning som hanseatisk havn, men den hanseatiske keramikken som er funnet på Avaldsnes opptrer nettopp i store mengder på den tida da vi skulle forvente nedgang. En av årsakene til dette kan kanskje skyldes at Avaldsnes fikk status som libero portu Regio eller kongelig frihavn.

Som tidligere nevnt kom det i 1367 til åpen strid mellom hanseatene og Håkon VI. Året etter satte hanseatene fyr på kongsgården, sålehuset og andre gårder langs Karmsundet. Hanseatene må likevel siden ha kommet til enighet med kongen, for funnene av hansakeramikk som ligger på sjøbunnen utenfor Avaldsnes, dateres helt fram til 1500-tallet.

Nordvegen HistoriesenterRediger

Nordvegen Historiesenter er startet opp ved Avaldsnes, for å gi informasjon om vikingtiden og kongsgården på Avaldsnes.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger