Kongsgård (Stavanger)

bygård

Koordinater: 58°58′9,3360″N 5°43′58,130″Ø

Kongsgård
2009-Kongsgård.JPG
Kongsgård i Stavanger
Beliggenhet
NavnKongsgård
StrøkStavanger sentrum
KommuneStavanger
Historiske fakta
Arkitektukjent
Påbegyntca. 1100-1150

Kongsgård (Stavanger)
58°58′09″N 5°43′58″Ø

Kongsgård er en bygård i Stavanger. Hovedbygningen er bygget som bispebolig i middelalderen. Bispekapellet er fra andre halvdel av 1200-tallet, og kjelleren på hovedbygningen har rester fra middelalderen. Den har etter reformasjonen vært brukt som embetsbolig for lensherrer og amtmenner. Den var i noen år i privat eie før den ble tatt i bruk som skole. Kongsgård brukes nå av Stavanger katedralskole. Hovedbygningen har vært nedbrudt og ødelagt av brann, og er ombygd flere ganger.

Hovedbygningen på Kongsgård er en av Stavanger sentrums fremste kjennetegn.

Før bispegårdenRediger

Pollenanalyser i Breiavatnet og funn i Haakon VIIs gate tyder på gårdsdrift fra før vikingtiden, og i hele vikingtiden. Pollenanalyser av sedimenter i Breiavatnet viser at skogen ble ryddet, og det var en overgang fra februk til åkerdrift i hundreårene etter vår tidsregning. Etter en midlertidig nedgang omkring år 700 til 800, fikk åkerbruket igjen en kraftig vekst med dyrking av bygg og havre.[1]

Utenfor hovedporten til Kongsgård er det en hardpakket overflate av småstein og grus. Den er fra en gang mellom år 350 og 650. Det kan ha vært golvet i en bygning eller en uteplass. I det samme området var det også andre funn, men som er noe yngre.[2]

Odmund Møllerop mente i 1962 at Erling Skjalgsson hadde en bygård i Stavanger.[3] Jan Hendrich Lexow mente i 1992 også at Erling Skjalgsson bodde i Stavanger, mest trolig på Kongsgård.[4] [5] [6] Det er ikke allmenn tilslutning til disse synspunktene; se artikkelen om Erlings Skjalgsson.

I 1233[7] skrev kong Håkon Håkonsson et nytt privilegiebrev til biskopen i Stavanger. Det ble vist til gaven kong Magnus (som de fleste antar viser til Magnus Erlingson, men som også kan være Magnus Berrføtt) i sin tid ga til biskopen, nemlig hele «bøen selve Stavanger». Ordet «bø» i denne sammenhengen kan tolkes både som by og gård. Det kan være at biskopen fikk Kongsgård av kong Magnus, at gården (Kongsgård) opprinnelig het Stavanger, og at den var opphavet til det senere navnet på byen. Men dokumentet kan tolkes på forskjellige måter. I 1607 ble det opplyst at det hadde vært Kongsgården der før. Det kan være bygd på sagn, så hvor mye vi kan legge i utsagnet er usikkert.

Jan Hendrich Lexow[8] argumenterte i 1960 for at Kongsgård opprinnelig hadde vært en kongsgård fram til bybrannen i 1272, og at biskopen hadde Olavsklosteret som sitt bosted. Han argumenterer med at da kong Magnus Lagabøte bodde i Stavanger i 1260-1261 og 1263 har han trolig bodd på Kongsgård. Videre at bygningen har mange likheter med bygningene på Utstein før det ble et kloster, og som Magnus Lagabøte var byggherre for.

Knut Helle[9] mente i 1975 at det ikke var tilstrekkelige argumenter for at det hadde vært kongsgård tidligere.

Eldbjørg Haug[10] mente i 2005 at Stavanger (Kongsgård) var et kongelig administrasjonssenter omkring år 1100. Stavanger (Kongsgård) var en hovedgård med et underliggende godskompleks. Denne ble gitt til biskopen av kong Magnus Berrføtt.

BispegårdenRediger

Trond Meling mente at en satte opp trebygninger omtrent samtidig som Domkirken ble påbegynt (ca. 1100). Det er funnet rester av et laftet byggverk ved vestenden av dagens skolebygg fra denne perioden. Plasseringen og orienteringen til trebygningen antyder imidlertid at gården kan ha hatt en lignende, firkantet form, som den vi kjenner fra senere.[11]

I starten på 1200-tallet ble det bygget en murbygning i den sørligste delen av dagens hovedbygg. Det var ett vindu i gotisk stil. Dette huset var i mur i to etasjer. Hvilken funksjon bygningen kan ha hatt, vet vi ikke. Det har trolig vært flere typer bygninger helt fra starten av, og flere har trolig hatt husrom der. I tillegg til boliger har det trolig også vært flere driftsbygninger. Biskopen måtte bl.a. ha gode lagringsmuligheter siden det mest av inntektene og avgiftene til bispestolen, kom som naturalia.[12]

I andre halvdel av 1200-tallet ble bispeboligen fullført og det ble oppført en ringmur mot nord (retning Vågen), og trolig også mot vest (retning Kiellandshagen).[13] Vi vet ikke hvor andre bygninger på gården har stått, men de fleste bispegårdene lå langs ytterkantene av anlegget, med et åpent gårdsrom i midten.[14] Det er også mulig at det ble fylt ut i Breiavatnet, siden det er påvist plantemateriale fra middelalderen i vatnet.[15] Over bygningsrestene var det flere utfyllingslag som kan være avsatt i middelalderen.[16] Ved en arkeologisk utgraving i skolegården i 1995, ble det også funnet keramikk som dateres tilbake til slutten av 1200-tallet.[17]

Knut Helle[18] mente at kjelleren ble ferdigstilt mellom 1275 og 1300. Bispegården er første gang omtalt i skriftlige kilder i 1297.[19] I skriftlige kilder[20] omtales flere rom i Bispegården, det er målstuen (omtalt i 1302) - både en mindre (i 1315) og en større (i 1316), Julehallen (i 1362), en malt hall (i 1368), et malt loft (i 1362), en setestue (i 1392), det fornemmste dagligrommet og en lillestue (i 1408). Det kan være at noen rom kan ha hatt ulike navn til ulike tider. I kjelleren ble det i 2005 funnet et gotisk vindu ned til 2m under det daværende golvet, og murverk som viste at taket hadde bestått av to tønnehvelv. Hvelvene ble kalket og steinfundamentene er nå bevart under glass. Det ble også funnet en innendørs brønn, som trolig fikk vannet ved tilsig fra Breiavatnet. På Bispekapellets sørvegg kan vi se rester av et tak, som må ha tilhørt Bispegården.

Murene på hovedbygningen er om lag en meter tykke og 3 til 3,5m høye.[21] Med unntak av rommet under kapellet, har alle rommene hver sin utgang. De fleste rommene hadde ikke noen direkte forbindelse med hverandre. Det er bevart noen vinduer i gotisk stil. I 1913 ble det også funnet profiler i gotisk stil ved graving i en bod nær muren til Domkirken.[22]

Bispekapellet ble bygd i tilknytting til den nordlige delen av bispeboligen. Kongsgård og Bispekapellet er bygd med en sammenhengende grunnmur, selv om Bispekapellets grunnmur er forlenget noe i retning av Breiavatnet. Bispekapellet har vært biskopens private kapell og vært en del av Bispegården. Det har vært argumentert for at fundamentet for Bispekapellet er den yngste delen.[23]

Det kan ha vært et fengsel på Bispegården der biskop Hoskuld Hoskuldsson plasserte abbedenUtstein kloster i 1515.[24]

Om bispegården var befestet er usikkert. Fundamentet som ble påvist under utgravingen i 2002 er relativt kraftig, men vi vet ikke hvor høy og tykk selve muren har vært.[25] Muren som står mot domkirken i dag er over 2m på det høyeste og i overkant av en meter bred. Fundamenteringen er imidlertid ukjent, og det er ikke sikkert at muren er representativ for forholdene i middelalderen. Et trekk som taler mot at muren ved domkirken har hatt forsvarsmessig betydning, er at den er høyere på innsiden enn på utsiden. Det ser heller ikke ut til at gården har gjennomgått noen form for forsvarsmessige endringer i løpet av seinmiddelalderen. Tårnet som er nevnt i 1515 kan ha vært et forsvarstårn, men dersom det er identisk med den sørlige delen av bispeboligen, er plasseringen lite gunstig i forsvarsøyemed. Det vil være mer taktisk, både i forhold til oversikt og forsvar, å bygge et slikt tårn i den vestlige delen av gården, mot Vågen.[26]

Etter reformasjonen - KongsgårdenRediger

Fram til reformasjonen ble bygningene brukt av biskopen og hans stab.

Bispegården ble plyndret og husene ble forsøkt brent ned i pinsen 1539 av om lag 60 sjørøvere under ledelse av Christoffer Trondsen Rustung.[27] I 1590 omtales den gamle nedbrutte Bispegård, og 1601 om gamle forfalne og gjenstående stykker mur som kaltes den gamle Bispegård.[trenger referanse]

I 1590 ble et steinhus på Kongsgård overlatt til byen som fangehus. Det lå trolig ved kirkegårdsmuren.[28] Senere ble det brukt som Skriverstue.[trenger referanse]

18. juni 1599 festet Jørgen Persen Riber den gamle bispegrunnen i Stavanger og bygde her sitt hus. Lexow[29] mente at dette var et hus inne på den nåværende skolegården på Kongsgård. Dagens Kiellandshagen ble skilt ut fra Kongsgård som en egen eiendom i 1601.[trenger referanse] I 1601 fikk også lagmann Jørgen Jørgensen kjøpt en del av dagens skolegård – mot gaten, og bygde et hus.[trenger referanse]

 
Tegning av Kongsgård i Norsk Folkeblad 1867.

I 1607 fikk lensherren Jørgen Kaas tillatelse av konge Christian IV om å gjenoppbygge den gamle Bispegården, "hvor Kongsgården har vært før". I 1608-1611[30] foretok lensherren den første store gjenoppbyggingen på Kongsgård. Det ble satt opp et hus i hagen, en stall, et ildhus og "Gammelgården" – trolig hovedbygningen. Det ble også bygd en "Borgerstue" som trolig var den store stuen, den lille stue med kakkelovn, svalen, kjøkkenet, vinterstuen, et "lille Kammer" og da også trolig et stort kammer. I 1619 var det et rustkammeret på Kongsgård.[trenger referanse]

Lexow så for seg at Kongsgård på 1600-tallet hadde et tun som en borggård, med bygninger på alle fire sider.[31]

I bybrannen 20. september 1633 brant to to lagerhus i tilknytning til Kongsgård.[32] [33]

I 1636-37 ble det ved muren opp mot Domkirken bygget et fangehus med tre rom, med en hvelving over.[trenger referanse]

I 1710 ble arkivhuset, hestestallen ved vestmuren mot Torget og hagekammeret nær Bispekapellet revet.[trenger referanse] Av de mindre husene ble stabburet og ildhuset beholdt.[trenger referanse] I 1728 ble det foretatt en omfattende renovering av hovedbygningen.[trenger referanse] Dagens trebygning er i hovedsak fra 1759.[trenger referanse]

Kongsgård var bosted for kongens lensherrer og senere amtmenn. Det var da også kontor og lagerplass, og trolig en av byens største arbeidsplasser.[trenger referanse] En av beboerne som satte spor etter seg var Lisbet Bryske. I 1625 skrev hun en bok om våpenmerker mens hun bodde på Kongsgård. Den er en viktig kilde til vår kunnskap om middelalderens våpenmerker fra Norge. Hun har også samlet på norske bøker, og må også ha reist rundt i lenet trolig på oppdagerferd.[trenger referanse]

Kongsgård i privat eieRediger

Kongsgård ble 30. juni 1770 solgt på auksjon til amtmann Gunder Hammer. Kongsgård var nå i privat eie fram til 1824. Senere eiere var Matias Wilhelm von Scheel fra 1773, Peter Fredrik Ulrik von Bentzon fra 1781, Tønnes Bondevie fra 1799, Fredrik Otto von Scheel fra 1800, Gabriel Schanche Kielland fra 1801 og i 1821 overtok Eiler Hagerup Schiøtz.[trenger referanse]

I 1803 ble Kongsgård leid ut og brukt som gjestgiveri i noen år. I 1805 flyttet Stavanger Klubbselskap også til Kongsgård. Fra 1810 ble den leid ut til amtmennene.[trenger referanse]

Stavanger offentlige skoleRediger

 
Skolebygningen på Kongsgård.

Stavanger offentlige skole ble grunnlagt ved en kongelig resolusjon 2. oktober 1824. Kongsgård ble kjøpt som skolebygning. Det gikk fortsatt en tid før en fikk bygd om Kongsgård til formålet og fikk ansatt en lærer. Den første skoledagen var 26. november 1826, som regnes som skolens fødselsdag.[trenger referanse]

Det tidligere murte byggerhuset langs Breiavatnet ble brukt til stall, men ble revet og oppført som skolebygning i 1852. Det ble tatt i bruk året etter. Den er senere utvidet i 1877 og 1905. Skolens "turnlokale" ble bygget i 1861. I 1868 fikk skolen sitt bibliotek. I 1914 fikk bygningen vannklosetter. I 1936 fikk skolen navnet Stavanger Katedralskole.[trenger referanse]

Som skolen staselig hovedrom regnes Riddersalen. Her hang tidligere en oversikt over hvilke konger som hadde besøkt Kongsgård. Denne er nå flyttet inn på rektors kontor.[trenger referanse]

Det var realskole på Kongsgård fram til 1968. Samtidig med nedleggingen ble det gjort en større ombygging.[34]

Kongsgård under krigenRediger

I 1940-1945 ble Kongsgård brukt av tyskerne som kvarter for den tyske Ortskommandant. Undervisningen ble flyttet til Stavanger Museum og i Klubben.[trenger referanse]

En brann 1. påskedag 1942 ødela store deler av bygningen. Tyskerne ville i starten ikke slippe til brannvesenet for å slukke brannen. Det gjorde at omfanget av brannen ble vesentlig større enn det den burde ha blitt. Hele loftsetasjen ble ødelagt.[trenger referanse]

Kongsgård ble tatt i bruk igjen som skole i 1945.

Bygningene på kongsgårdRediger

Det er tre bygninger på Kongsgård, av ulik opphav med hver sine historier med ombygginger og påbygg:

  • Hovedbygget fra middelalderen, med blant annet bispekapellet, grotten og riddersalen. Underetasjen (middelalderekjelleren) benyttes nå til elevaktiviteter. Første etasje brukes av administrasjonen, rådgivere og lærere. Loftet over hovedbygget nyttes til arbeidsplasser for lærerne, og loftet over Olsens Minde til tekniske rom. Ved restaureringen ble rominndelingen i første etasje endret noe. I det gamle kjøkkenet ble bjelkelaget beholdt. Klasserommet Lille Marius ble forsøkt rekonstruert til et klasserom fra omkring 1875-1900. Riddersalen og rektors kontor ble også forsøkt rekonstruert til den samme tidsepoken.[trenger referanse]
  • Skolebygget som ble oppført i 1853, og senere utvidet i 1877 og 1905.[35]
  • Gymsalen.

Den siste store oppgraderingen av skolen var ombygging i perioden 2000-2005, med tilhørende arkeologiske utgravninger av kjelleren. Der har en nå fått innredet tidsriktige rom ("Middelalderkjelleren") for bruk av blant annet data. Middelalderemurene ble renset og fuget med kalkmørtel. De fleste rommene er beholdt med kalkmaling. Gulvene besto av jordgulv, betong, tre eller skifer. Ved graving under gulvet ble det funnet rester av steingulv fra middelalder. Disse er i dag bevart under 30 mm herdet glass. Det ble laget en ny åpning mellom to rom, der åpningen ble tilpasset steinene i muren. Himlingen middelalderkjelleren er nå laget med furubord, og er kalket. Gulvene er nå isolert, og det er lagt inn varmekabler. Biblioteket ligger i fortsettelsen av middelalderkjelleren.[trenger referanse]

Rektorhagen og BreiavatnetRediger

 
Hovedbygningen på Kongsgård.

Fram til 1860-tallet var det meste av dagens Bypark en del av Kongsgård.[trenger referanse] Den delen av parken som er nærmest Domkirken var kirkegård – Stavanger kirkegård. Allerede i 1299 hører vi at det var frukthage på Kongsgård.[trenger referanse] På 1600- og 1700-tallet var det to fiskedammer i Kongsgårdsparken[trenger referanse]. De var like ved dagens Kongsgata. Kongsgård hadde på slutten av 1600-tallet og i første del av 1700-tallet en egen gartner – Nils Urtegårdsmann.[trenger referanse]

I 1866 ble det meste omgjort til Byparken og det ble laget en gangsti langs Breiavatnet for allmennheten, til rektors store protester. I dag er er det bare igjen en liten hage på baksiden av skolen – Rektorhagen, som er inngjerdet av et stakittgjerde. Gjerdet ble satt opp i år 1900.[36] Fundamentene til stakittgjerdet er opphogde gravsteiner fra krypten i Domkirken.[37] I Rektorhagen ble det i 1958 også reist opp fire gravsteiner fra krypten i Domkirken.[trenger referanse]

Kongsgård har fra gammelt fiskeretter i Breiavatnet. Rektor hevdet at bare han hadde slike retter, men tapte en rettssak mot de andre grunneierne langs vannet.[38]

SkolegårdenRediger

Bøkealleen i skolegården ble plantet av amtmann Henrik Wilhelm Tillisch i 1759. Disse ble felt omkring år 1900, og nye bøketrær ble plantet like etter. I 2005 ble det gravd like utenfor dagens gjerde mot Haakon VIIs gate. Det ble funnet rester av et steingjerde som har hørt til Kongsgård. I steingjerdet ble det blant annet funnet en mynt som var fra om lag år 1300 – fra kong Håkon V Håkonsons styringstid. Jernstakittet og porten mot Haakon VIIs gate var en gave fra Stavanger Byselskab i 1854.

GårdsbryggaRediger

Biskopens brygge omtales første gang i 1297.[39] Den lå innerst i Vågen og var i bruk fram til dagens kaier ble bygget omkring år 1900 ved å fylle ut i Vågen. Den omtales i 1600-talls kilder som Gårdsbryggen og senere som Torvbryggen. Fra inngangsporten til Kongsgård gikk det en vei rett ned til brygga.

Biskop Hoskuld Hoskuldsson[40] og trolig også biskopene før ham, hadde et naust og ei smie i tilknytning til brygga.

ReferanserRediger

  1. ^ Arne Kvitrud: Stavanger i vikingtiden, Ætt og heim, 2020 med henvisning til Simonsen Asbjørn: Breiavatnet og Stavangers eldste historie, Stavanger Museums årbok, 1971. .
  2. ^ Arne Kvitrud: Stavanger i vikingtiden, Ætt og heim, 2020 med henvisning til Reed Stan: Tusenårsstedet Stavanger. Arkeologiske undersøkelser på Stavanger torg 2004-2006, Del 1 Tekst, NIKU, oppdragsrapport 73/2016/1, Oslo, 2016.
  3. ^ Joh. B. Mikalson: «Erling Skjalgssons bygård», Stavanger Aftenblad, 20. juni 1962.
  4. ^ Jan Hendrich Lexow: «Uriktigt om Domkirken», Stavanger Aftenblad, 11. mai 1992
  5. ^ Finn Rømcke: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 29. april 1992.
  6. ^ Kristian Lexow: «Erling Skjalgsson var fra Stavanger», Stavanger Aftenblad, 17. februar 1998.
  7. ^ DN I nummer 51 og RN I nummer 628
  8. ^ Lexow, 1960, side 33-35.
  9. ^ Helle, 1975, side 91-93.
  10. ^ Haug, 2005, side 117 og 127.
  11. ^ Meling, 2004, side 209.
  12. ^ Meling, 2004, side 209.
  13. ^ Meling, 2004, side 209.
  14. ^ Meling, 2004, side 209 med henvisning til Nordeide, S. Wallaker: Erkebispegården i Trondheim. Beste tomta i by'n. NIKU. Trondheim, 2003, side 148.
  15. ^ Meling, 2004, side 209 med henvisning til Sandvik, P. U. & Ramstad, S. : Undersøkingane i Byparken og Breiavatnet, Eiganes gnr. 58, Stavanger kommune 2002. Upublisert oppdragsrapport (B), Arkeologisk museum i Stavanger 2002/1O. Stavanger, 2002.
  16. ^ Meling, 2004, side 210.
  17. ^ Romanowska-Steen, 1995.
  18. ^ Helle, 1975.
  19. ^ DN III nummer 39 (http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=1162&s=n&str=) og RN II nummer 906 (http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=2068&s=n&str=).
  20. ^ Lexow, 1960 og Helle, 1975.
  21. ^ Lexow, 1960.
  22. ^ 1. mai fra 8. september 1913.
  23. ^ Andreas Emil Erichsen, Privatarkiv 110 i Stavanger Byarkiv, boks 23, side 19.
  24. ^ DN VII nummer 540 (http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=7076&s=n&str=).
  25. ^ Meling, 2004, side 210.
  26. ^ Meling, 2004, side 210 med henvisning til Nordeide, S. Wallaker: Erkebispegården i Trondheim. Beste tomta i by'n. NIKU. Trondheim, 2003, side 140.
  27. ^ DN XIII nummer 651 (http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=11789&s=n&str=).
  28. ^ Lexow, 1960, side 38-39.
  29. ^ Lexow, 1960.
  30. ^ Lexow, 1960 og http://www.kvitrud.no/1610-1611%20utgifter%20ved%20Kongsgaarden%20i%20Stavanger.htm.
  31. ^ Lexow, 1960.
  32. ^ NRR, bind 6, side 605 - http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=riksreg6&sideid=303&innhaldid=2&storleik=.
  33. ^ Johannes Elgvin: En by i kamp, 1956, side 116.
  34. ^ Stavanger Aftenblad: Gjensyn med en gammel skole, 20. januar 1968.
  35. ^ Meling Trond: Kongsgård – Middelalderens bispegård i Stavanger, Stavangeren, nr. 2, Stavanger, 2013.
  36. ^ Stavanger Aftenblad, 4. juli 1900
  37. ^ Stavnem, 1906.
  38. ^ Avisa Stavangeren 24. januar 1854.
  39. ^ DN III nummer 39 (http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=1162&s=n&str=) og RN II nummer 906 (http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=2068&s=n&str=).
  40. ^ Norske herredagsdombøker for 1607, side 83-85.

LitteraturRediger

  • Brøgger Anton Wilhelm: "Stavanger bispegård og de andre norsk bispegårder i middelalderen", Stavanger Aftenblad, 19. januar 1924.
  • Bærheim Anders: "I Kongsgaard omkring 1824", Stavanger Aftenblad, 1. oktober 1924.
  • Bærheim Anders: "Kongsgård-minner", Stavanger Aftenblad, 20. oktober 1949.
  • Elgvin Johannes: "En by i kamp, Stavanger 1536-1814", Stavanger, 1956.
  • Gundersen Erik S.: "Kongsgård som gjestgiveri", Stavanger Aftenblad, 14. desember 1960.
  • Haug Eldbjørg: "Utstein kloster – og Klosterøyas historie", 2005
  • Helle Knut: "Stavanger fra våg til by", Stavanger, 1975.
  • Kallelid, Ole og Leif Kjetil Skjæveland: "Kongsgård: Stavanger katedralskole 1824-1999", Stavanger, 1999.
  • Kielland Axel: "Utdrag av lensregnskapene for Stavanger len i 1610-1611", Privatarkiv, Stavanger Byarkiv.
  • Kielland Thor: "Kongsgaard", Stavanger Turistforening Årbok, 1924.
  • Lexow, Jan Hendrich: "Kongsgård", Stavanger Museums årbok, 1960. Dette er hovedreferansen for de fleste som har skrevet om Kongsgård i ettertid.
  • Lorentzen Bernt: "Et bidrag til Kongsgårds historie. Arkiv og innbo i amtmann Rosenkranz' dager", Stavanger Aftenblad, 21. mars 1929.
  • Lous Carl: "En Stavangersk Cicerone", Stavanger, 1868.
  • Meling Trond: "Bispegården i Stavanger – Gårdens utvikling i middelalderen med utgangspunkt i en trebygning fra høymidelalderen", Viking, Norsk arkeologisk årbok, 2004.
  • Moe P. Th.: "Skolevæsen, I. Den høiere skole", i boka Stavanger 1814-1914, Stavanger, 1914.
  • Moloug I.: "Den gamle katedral. Stvanager Domkirke." Stavanger Turistforenings årbok,1951.
  • Rogaland fylkeskommune: Stavanger katedralskole / "Kongsgård: ombygging og renovering", Stavanger, 2005.
  • Nicolaysen Nicolay: "Stavanger Domkirke og de nærmest omliggende gamle Bygninger", Kristiania, 1892.
  • Rogalands avis: "Gamle gravsteiner fra Domkirken opp ved Bispekapellet", 10. januar 1958.
  • Romanowska-Steen Joanna: "Et glimt fra Kongsgårds muld", Frá haug ok heiðni, nummer 4, 1995.
  • Røinås Olaf: "Kongsgaard skole 1824-1924", Dreyer forlag, Stavanger, 1925.
  • Sandvik Paula Utigard: "Under overflaten i mellomalderbyen Stavanger", Frá haug ok heiðni, nummer 3, Stavanger, 2006.
  • Stavanger Aftenblad: "Kongsgård blir katedralskole", 3. april 1936.
  • Stavnem T.: "Optegnelser vedkommende Stavanger Fortid", 1906
  • Aas Einar: "Stavanger katedralskoles historie 1243-1826", Stavanger, 1925.
  • Avisa 1. mai: "Under utgravningene i Kongsgaard", 8. september 1913.

Eksterne lenkerRediger