Julestue
Julestue er stuen der julen feires og juletreet står, eller viser til en gammel tradisjon i Norden med feiring av julen med lek og moro.[1]
Julestuene hadde sitt opphav i våkenettene før helligdager i katolsk tid som fremdeles er bevart i feiringen av jonsok og olsok. Julestue ble holdt både på helligdager og kvelden før, fra jul og frem til kyndelsmesse 2. februar, for da var halve vinteren tilbakelagt.[2]
Som under de romerske saturnalia var midtvinteren en tid da det var lov å slå seg løs. I julestuene ble det arrangert fest med spill og dans og sterk drikke. Matservering var av underordnet betydning; ofte ble det slett ikke servert mat. Til gjengjeld ble det drukket tett og kurtisert. Det ble gjerne rullet inn flere tønner med hjemmebrygget øl som alle hadde fri tilgang til, før festen kunne starte med sangleker, utkledning («julebukker»), panteleker og gjetteleker. Det ble lekt blindebukk og tatt revkrok eller håndbak. Var en spillemann til stede, ble det også arrangert dans. Julestuenes popularitet skyldtes mye at dette var en av de få offentlige anledninger der ungdommer fikk møtes.[3]
Julelekene ble ledet av en såkalt «julespelmester». Det var vanlig at den samme personen opptrådte som julespelmester flere år på rad, men siden en julestue ofte kunne vare i både ett og to døgn, hendte det at flere byttet på.
Våkenattskikk – å sitte oppe rediger
Julelekene og -dramaene finnes det vitnesbyrd om allerede fra førkristen tid, mens det spesielle arrangementet med julestuer er noe som har sitt utspring i de katolske våkenattsforlystelser (jf. også likvakeskikken). For å holde søvnen på avstand, ble det vanlig å fylle aftenen og natta før de kirkelige høytidshandlinger med alskens verdslig, sekulært tidsfordriv som lek, drikk, sang og dans.
Forbud mot julestuer fra 1629 rediger
Julelekene knyttet til solsnu og midtvinterblot viste at kirken, etter kristendommens innførelse, likevel ikke helt lyktes med å gjøre jólen om til en utelukkende kirkelig høytid. På 1100-tallet forsøkte riktignok prestestanden, uten særlig hell, å legge hindringer i veien for juleforlystelsene gjennom dekreter om julefred fra første juledag til helligtrekongersdag.
I 1629 ble det forgjeves innført forbud mot julestuer og diverse juleleker, gjentatt i Christian Vs Norske Lov i 1987, men lovbestemmelsen ble i liten grad håndhevet. Med kronprinsesse Sophie Magdalenes ekteskap i 1721 med den senere kong Christian 6. fikk den tyske pietismen innpass ved hoffet i Danmark, og førte til økt motstand mot julegilder, juleforlystelser og julestuer. Dette stemningsskiftet danner bakgrunnen for Ludvig Holbergs komedie Jule-Stue (1724).[4] Handlingen er lagt til Ebeltoft, der den unge Leander arrangerer julestue på selve julaften for å kunne møtes med Leonora som han er forelsket i. Dessverre er hun giftet bort til gamlingen Jeronimus som utbryter «gid jeg havde en Daler for hver Piges Jomfrudom der er gaaet af Stabelen ved saadanne Lejligheder.»[5] Iallfall er det svært uheldig at hele selskapet opplever å bli arrestert av byens vektere.
I 1726 ble det utstedt en kunngjøring som knyttet julestuene til fyll, hasardspill, prostitusjon og utkledde personer som forstyrret ro og orden i Københavns gater. I 1735 ble det innført et nytt totalforbud mot julestuer i Danmark-Norge, men skikken holdt seg til langt innpå 1780-tallet.[6] Forbudet rammet også det folkelig-dramatiske stjernespillet, som også hørte julehøytiden til.
Forbudet lot seg kanskje til en viss grad håndheve av vekterne i de største byene, men fikk relativt liten betydning i mer avsidesliggende strøk. Julestuene synes derfor enkelte steder på landsbygda å ha holdt seg ganske godt i hevd til langt opp i 1930-årene. På 2000-tallet eksisterer julelekene stort sett bare som private selskapsleker og som aktiviteter for barn i forbindelse med juletrefester.
Julspel i Ranen i siste halvdel av 1800-tallet rediger
Opplysningene om norske juleleker finnes spredt i ulike folkevise- og barnesangbøker. Den som spesielt har gjort en innsats for å samle opplysninger om julelekene slik det utspilte seg i julestuene i hjembygda Rana, var Nils Lagli (1861–1954). Han fortalte fra sin ungdom og voksne liv i Nordland i siste halvdel av 1800-tallet, at
Julspel og dansemoro, og lyst og leik synes likesom aa ligge i lufta straks jula er inne. Det merkes allerede julaften, – og førstedag jul gaar en alt i gang med aa leie julspelstue snart her, snart der hos gaardbrukere eller husmenn, kan hende aller helst hos de siste. Og første juledags kveld etter fjøsti (etter klokka 8, da en har gjort seg ferdig i fjøset, og har gitt feet fôr, og selv har faatt kveldsmaten i seg) er stua gjort røødig for ungdommen som kommer og vil «gjer julspel». Har en saa en velskikket «julspelmeister» som leder saa gaar moroa løs. Det første julspelet som en alminnelig tar til med er aa «napp blindkjuka».[7]
Den 4. oktober 1920 sendte Lagli sine nedtegnelser om julspelene i sin ungdom, i manuskripts form til Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Kristiania. Materialet ble imidlertid først utgitt av Norsk Folkeminnelag i 1994.
I Laglis manuskript er følgende juleleker beskrevet:
- Aa drag hanska
- Aa børa eppela
- Aa napp blinnkjuka, [dvs. Blindebukk.]
- Aa bak i om’n (ovnen)
- Aa bæra skoen imella bukkjen aa bane (barnet)
- Aa gjer kviskerløgja I
- Kviskerløgja II
- Aa fri paa narri
- Aa sel lerret
- Aa sel okskjøtt
- Aa kjik stjerna
- Aa sett paa forundringsstolen
- Aa sett imella brura aa brudgommen
- Aa gjèt gjesser
- Aa gjømm ring
- Aa leit opp naala
- En penge, som min frue sennte
- Aa byggje brua den brede, [dvs. Bro, bro brille.][8]
- Sjønn ridder, han bærer sit røde gullband[9]
- Min fader, han saadde sin sed
- Skjæra havre I
- Skjæra havre II
- Aa segel til Holland
- Aa reis til Jerusalem
Lagli fortsatte sine innsamlingsarbeider, og i 1952, like før han døde i meget høy alder, fikk han dessuten solgt manuskriptet Minner og skisser fra Rana til Universitetsbibliotekets håndskriftsamling (nå Nasjonalbiblioteket i Oslo).[10] Også dette manuskriptet inneholder en beretning han har kalt Julspel og skisser fra Rana.
Noter rediger
- ^ «Julestue», NAOB
- ^ Hallvard S. Bakken: «Holbergs julestue», UiB
- ^ Bjørn Arvid Bagge: «Julestuen - en arena for fyll og umoral?»
- ^ Edvardsen 1993, s. V.
- ^ Holberg: Julestue, akt 7
- ^ Bjørn Arvid Bagge: «Julestuen - en arena for fyll og umoral?»
- ^ Nils Lagli, op. cit. Anne Moestue 1994, s. 10.
- ^ Ludvig Mathias Lindeman har en melodivariant skrevet ned i 1866 etter Anders Olsen Graff, Skogbygda i Løten. NBO Mus ms 2456/1866:203. [311] nr. 19.
- ^ Ludvig Mathias Lindeman har en melodivariant skrevet ned i 1868 etter frøken Marie Heyerdahl i Aremark. NBO Mus ms 2456/1868:203. [313] nr. 37.
- ^ NBO Ms 8° 1749.
Litteratur rediger
- Erik Henning Edvardsen 1993, se Hans Wiers-Jenssen og Haakon Hougen.
- Nils Lagli: Julspel i Ranen. Illustrasjoner av Kine Hermansen. [Anne Moestue: Innledning, s. 10-22.] Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 139. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Oslo 1994. ISBN 82-03-17482-5
- Anne Moestue 1994, se Nils Lagli.
- Hans Wiers-Jenssen og Haakon Hougen: «Stjernespill og stjernesang i Norge». Norvegia Sacra 1921 og 1937. [Faksimile av to eldre tidsskriftartikler og en oppdatert gjennomgang av senere muntlige og skriftlige kilder til stjerneguttradisjonen i Norge og en kort beskrivelse av skikken andre steder i verden ved Erik Henning Edvardsen på s. V-VII og 109- 160.] Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 138. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). Oslo 1993. ISBN 82-991811-2-7.