Olsok

kristen minnemarkering
Festivalstemning foran blomsterkorset og OlavsstøttaStiklestad under olsokdagene i juli 2013. Blomsterbedet er formet som Verdals kommunevåpen.

Olsok (fra norrønt ólafsvaka) er feiringen av Olav den helliges dødsdag 29. juli.

Olsok betyr – tilsvarende som for jonsok (sankthans 23. juni til minne om Johannes Døperen) – egentlig høytidsaftenen før olavsdagen. Olav den hellige falt på Stiklestad 29. juli 1030, og dermed skulle olsok være 28. juli om kvelden (og natt til 29. juli). Men olsok har etter hvert kommet til å bli brukt om selve olavsdagen den 29. juli. Dagen er markert med en øks på primstaven.[1]

HistorieRediger

Før reformasjonen var dette en av de viktigste helgenfester i Norge, og på grunn av Olavs spesielle posisjon i norsk historie ble den bevart som en nasjonal festdag også etter reformasjonen.

I moderne tid har dagen i Den katolske kirke i Norge status som høytid, det vil si en dag hvor det er obligatorisk å feire messe for Olav den hellige. I andre land feires samme dag festen for Marta av Betania. Dagen feires også av ortodokse kirker i Norge.

Siden 1930 har olsok vært offisiell flaggdag i Norge.[1]

Olsok feires også med olsokdagene på Stiklestad, olavsfestdagene i Trondheim, olavsdagene i Sarpsborg og olsok i Tolga. Spelet om Heilag Olav, et historisk friluftsteater som siden 1954 har blitt spilt under olsokdagene på Stiklestad, har også blitt kalt Olsok-spelet. Nordland Musikkfestuke ble fra 1980 fram til 1989 kalt olsokdagene i Bodø.

GjenopplivingenRediger

Olsok var en viktig festdag i den katolske kirke, men ble avskaffet ved reformasjonen. Arbeidet med å gjenreise festdagen ble påbegynt i 1843, da den romersk-katolske kirke gjenetablerte seg i Norge. Også Lillehammer Tilskuers Henrik Wergeland og redaktør Aasmund Olavsson Vinje i Dølen var stemt for en slik feiring, men kirken så ingen grunn til å gjenoppta en fest for en katolsk helgen.[2] I en tale på Stiklestad i 1882 argumenterte Bjørnstjerne Bjørnson for unionsoppløsning fra Sverige,[3] og trakk paralleller til Olav den helliges kamp mot sine fiender. Men et forsøk på å gjeninnføre olsok ble nedstemt i 1893.[4]

Forsommeren 1897 tok Bjørnson og Christopher Bruun likevel initiativ til å gjenreise olsokfeiringen. Bjørnson kalte den «vår store nasjonale kirkedag». Trondheim som feiret sitt 900-årsjubileum den sommeren, hadde etter ønske av Oscar 2. lagt den offisielle festdagen til den dato da Oscar var blitt kronet i domkirken, 18. juli. Forslaget om å legge jubileet til olsok ble avvist av kongen, som truet med å utebli hvis feiringen ble flyttet. Dette ble oppfattet som at svenskekongen satte seg opp mot Olav den hellige. Venstres parole om samling den 29. juli lød: «Vi følger heller Olav død enn Oscar levende!»[5]

Bjørnstjerne Bjørnson skrev i Verdens Gang at den store festdagen måtte feires 29. juli, selve olsokdagen, og at Trondheim bystyre selv burde fastsatt datoen. Kong Oscar skulle ha sagt at han kom til å være i Uppsala 29. juli.[6] Det stemte ikke, og Bjørnson oppfordret dermed til samling på Ilevollen 29. juli. Kong Oscar nedla forbud, men stevnet gikk av stabelen likevel.[7]

Stevnet samlet 6.000 deltakere i folketoget, og titusenvis av fremmøtte da Bjørnson holdt tale om olsokdagen: «Protestantismen har havt sin Mening med at forkorte [Olav], og den Bondeforgudelse, vi har gaat igjennem, og som i Grunden intet andet var end Selvopholdelsesdrift, og derfor gjorde mer godt enn ondt - den forledede mange til at ta Parti for Bøndene mot Kongen. Men det er omtrent som at ta Parti med Jøderne mot Jesus. Olav Haraldson som var det Nye, Kulturbæreren - i hans Retfærdighet og Død skulde de andre fornyes.» Bjørnson fjernet ikke den kristne siden av Olav, men gjorde Norges selvstendighet til uttrykk for kristenplikten: «Saa hørte han og vi sammen i dag, hvorledes Olav Haraldsson levde og døde for dette Folks Selvstændighed, at deri saa han sin kongelige Kristengjerning». Tanken om at Hellig-Olav ofret seg for landet, er tydelig slik Bjørnson sa det: «At han blev Folkets Helgen, faldt af sig selv».[8]

Talen ble trykt i sin helhet på avisenes forsider.[9] Johan Halvorsen satte melodi til Bjørnsons «Salme på Olavsdagen».[10] Per Sivle mente at norsk identitet ikke kunne ses adskilt fra Olavs-tradisjonen,[11] og ble hyllet ved åpningen av den nyrestaurerte Håkonshallen i Bergen til olsok 1898.[12]

På 900-årsminnet for slaget på Stiklestad i 1930 var det skrevet en egen festkantate,[13] og kong Haakon var festtaler, mens biskopene skal ha fryktet et katolsk kupp.[14] 42.000 møtte frem til gudstjenesten, den største folkelige manifestasjon i det moderne Norge.[15]

Under krigen tok Nasjonal Samling over olsokfeiringen, markert på samme måten som 17. mai med norske flagg, korpsmusikk, hurrarop, bunader, marsjering og sang.[16] I 1941 holdt Gulbrand Lunde tale ved olsok-feiringen. Hans vinkling var å fremheve Olav den helliges kamp mot Danmark og referere til kong Haakon som «danskeprinsen»; videre sammenlignet han Olavs nedrivning av London Bridge med de nordmenn som i 1941 «slutter forbund med jødene i London».[17]

Assosiasjonene til Nasjonal Samling og dens bruk av Olavskulten førte til en slutt på den brede folkefeiringen av olsok etter krigen.[18] Først i 1954, da Spelet om Heilag Olav ble oppført første gang, begynte en ny gjenoppliving av olsokfeiringen.[19]

ReferanserRediger

Se ogsåRediger