Wikipedia

Jens Holter

Jens Holter (født 11. juni 1932[1] i Flekkefjord, død 28. april 1983[1] i Bodø) var en norsk offiser i Luftforsvaret. Holter er mest kjent som sjef for 330 skvadron («Redningsskvadronen») og sin «bastante motstand mot bruk av redningshelikoptrene til transportoppdrag for politiet» i Alta-saken.[2]

Jens Holter
Født11. juni 1932Rediger på Wikidata
Flekkefjord
Død28. apr. 1983Rediger på Wikidata (50 år)
Bodø
BeskjeftigelseFlyger Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
Jens Holter på Commons

Liv og virke rediger

 
Jens Holter på flyskole i USA en gang mellom mai 1951 og juni 1952

Holter tok examen artium i 1950 og gikk på Luftforsvarets flygeskole på Eggemoen fra 21. februar 1951 til 6. mai 1951. Deretter «basic pilot training» på Perrin Air Force Base, Texas, USA fra 28. mai 1951 til 15. desember 1951 og «fighter pilotage» på Williams Air Force Base, Chandler, Arizona, USA. Luftkrigsskolen fra 5. oktober 1951 til 1. juli 1955 og Luftforsvarets Stabsskole fra september 1966 til mars 1967.

 
332 skvadrons «Flying Jokers». På bildet Jens Holter, Eyvind Schibbye, Kjell Høgberg og Knut Fjell foran en F-86 Sabre

Holter fløy i oppvisningsteamet «Flying Jokers» ved 332 skvadron på Rygge i 1958.[3]

Holter var inspeksjonsoffiser for Luftkrigsskolen fra 1960 til 1962.[4]

Fra oktober 1962 til september 1963 var Holter skvadronssjef for 339 (Bodø). Fra september 1963 til juni 1964 skvadronssjef for 334 (Bodø).

Fra 1966 til 1971 var Holter ved Luftforsvarets overkommando i Oslo.[4]

Holter var adjutant for Kong Olav V fra 1. januar 1968 til 31. desember 1970.[4][5]

Fra høsten 1971 til juli 1973 var Holter liaisonoffiser for norske flyvere i USA.[4]

Tilbake fra USA ble Holter skvadronssjef for Operasjonsskvadronen i Bodø fra august 1973. Fra februar 1976 til august 1982 skvadronssjef for 330 og fra august 1982 til sin død var Holter tilknyttet Forsvarskommando Nord-Norge.[4]

334 skvadron utsatt for en serie ulykker i 1963 og 1964 rediger

Høsten 1960 ble det første stående beredskap med F-86K Sabre (allværsjager) etablert i Bodø. Fra starten førte øvelser og beredskap «til en svært hektisk tilværelse for både flygere og bakkemannskap ved skvadronene 334 og 339.»[6] «I sum førte utstrakt reisevirksomhet kombinert med uregelmessig arbeidstid til betydelig slitasje på flygerne.»[6]

«Høsten 1963, i forbindelse med innføringen av det nye jagerflyet F-104G ved 331 skvadron, ble de to underbemannede skvadronene 334 og 339 slått sammen. Belastningen på personellet ble imidlertid ikke mindre; tvert imot var det så høyt at sjefen for 334 skvadron, major Jens Holter, gikk til aksjon på vegne av sine flygere. Holter gikk først tjenestevei, tok skvadronens flyprogram med seg til sjefen for operasjonsgruppen, oberstløytnant Ingar T. Narvhus, og forklarte situasjonen. Men ifølge Narvhus var det lite gehør å få hos sjefen for Luftkommando Nord-Norge, generalmajor Roald J. Thommessen.»[6]

«I løpet av 1963 og 1964 ble 334 skvadronen utsatt for en serie ulykker.»[7] «På noe over ett år hadde fem flygere omkommet i flyulykker.»[7] «For major Jens Holter var begeret nå fullt. Sommeren 1964 troppet han selv opp på Thommessens kontor. Det er uklart hvordan samtalen mellom Thommessen og Holter forløp, men det endte i hvert fall med at Jens Holter gikk av som skvadronssjef samme dag. Enten fikk han sparken, eller så valgte han selv å gå.»[7]

Svein Duvsete avslutter med følgende i Luftforsvarets historie, bind 3: «Det synes betimelig å stille flere spørsmål knyttet til 334 skvadronens virksomhet og major Holters avgang. Holter satte øyensynlig hensynet til sine flygeres sikkerhet foran hensynet til oppdraget. Det som ser ut som en sunn reaksjon fra en skvadronssjef, møtte imidlertid fortsatt liten forståelse. Var tjenesten ved 334 skvadron så viktig at det ikke kunne legges inn hvileperioder, eller i det minste roes ned av hensyn til flysikkerhet og personellets velferd? At tempoet ved skvadronen var uvanlig høyt, er hevet over enhver tvil.»[7]

Alta-saken rediger

Motstand mot bruk av redningshelikoptre mot sivile demonstranter rediger

I konflikten om Alta-Kautokeinovassdraget hadde frontfigurene i Folkeaksjonen i begynnelsen av januar 1981 lenket seg til fjellet ved ”nullpunktet” i Stilla. Regjeringen svarte med å vedta at demonstrantene skulle fjernes og Justisdepartementet beordret mer enn 600 polititjenestemenn til Finnmark for å rydde opp. I denne situasjon var Forsvaret generelt og Luftforsvaret spesielt tiltenkt en rolle. Justisdepartementet påla 330 skvadron via redningssentralen i Bodø å stille opptil tre Sea King-helikoptre til politiets disposisjon. Det betød i praksis at Forsvaret skulle benyttes mot sivile demonstrantene.

 
Jens Holter (foran) i en Sea King i Kingsbay, Svalbard april 1982. Holter var flyvende skvadronssjef hele hans periode ved 330

Svein Duvsete skriver følgende i Luftforsvarets historie, bind 3: «I denne situasjon reagerte sjefen for 330 skvadronen, major Jens Holter, resolutt, han hadde fanget opp rykter om at hans skvadron skulle brukes i Stilla. Holter festet seg ved de prinsipielle sidene i saken, og den 6. januar informerte han sjefen for Bodø hovedflystasjon om at han av samvittighetsgrunner ikke kunne etterkomme et slikt pålegg, og at han ville levere søknad om frabeordring fra stillingen som sjef for 330 skvadron dersom redningshelikoptrene skulle benyttes til politimessige oppdrag. Stasjonssjefen, oberst Olav F. Aamoth, tok kontakt med både Luftkommandøren, generalmajor Magne T. Sørensen og Generalinspektøren for Luftforsvaret, generalmajor Ingar T. Navnhus. Dagen etter fikk Holter beskjed av Aamoth om at det ikke forelå noe egentlig oppdrag for 330 skvadron i Stilla, men at forsvarsministeren hadde besluttet at avdelingen på Banak skulle være i beredskap for eventuelle redningsoppdrag.»[8]

«Holter tok dette som en bekreftelse på at 330 skvadronen skulle benyttes, og informerte igjen Aamoth om at han ville prøve å påvirke beslutningen ved å søke frabeordring som sjef for 330 skvadron, men han understreket at han fortsatt ønsket å tjenestegjøre som flyger på Sea King. Aamoth påpekte at dette var en helt uholdbar fremgangsmåte. Kunne han ikke tåle beslutningen som sjef, kunne han slett ikke tåle den som flyger.»[8]

«Major Holter leverte avskjedssøknad påfølgende morgen. Med det satte han dermed sin stilling inn på at 330 skvadrons helikoptre ikke skulle brukes til støtte for politiets aksjoner. Samtidig eksploderte saken i pressen, og Holters synspunkter ble kringkastet til en hel nasjon: Jeg kan ikke være sjef for redningsskvadronen hvis våre helikoptre skal brukes mot demonstranter i Alta.»[8][9][10]

«Nå skjedde ting fort. Navnhus gikk utenom tjenestevei. Uten verken å rådføre seg med Forsvarssjefen eller stabssjefen i Forsvarets overkommando, tok han saken rett til statssekretæren i Forsvarsdepartementet, Bjørn Bruland. Generalen ba statssekretæren tenke seg om. Det ville være uheldig, påpekte Navnhus, om Forsvarets folk be benyttet til politioppdrag, særlig i denne sammenhengen. Bruland og hans sjef, forsvarsminister Thorvald Stoltenberg, fattet poenget, men ble møtt med innbitt motstand i Justisdepartementet, med justisministeren selv i spissen. Redningshelikoptrene var innkjøpt for Justisdepartementets regning, og det mente derfor å ha full råderett over redningsskvadronen.»[11]

«Forsvarsminister Thorvald Stoltenberg ble ubesluttsom. Riktignok var han helt klar over at Forsvaret ikke skulle settes inn mot demonstrantene i Stilla. Men hvor tilhørte redningsskvadronen? For selv om helikoptrene var Justisdepartementets eiendom, var de bemannet av personell som tilhørte Luftforsvaret, og som bar Luftforsvarets uniform. I løpet av formiddagen gikk Stoltenberg fra det ene standpunkt til det annet, og på radio ble han drevet fra skanse til skanse. Først ut på ettermiddagen hadde Stoltenberg bestemt seg. Det resulterte i et vedtak fra Forsvarsdepartementet om at 330 skvadrons helikoptre ikke skulle utføre transportoppdrag i Alta, men skvadronens helikoptre på Banak kunne brukes ved eventuelle ambulanseoppdrag.»[11][12][13]

Svein Duvsete avslutter med følgende i Luftforsvarets historie, bind 3: «Mange vil hevde at både major Jens Holter, generalløytnant Ingar T. Navnhus og forsvarsminister Thorvald Stoltenberg fortjener honnør for sin opptreden i denne saken. Hadde de ikke reagert, kunne Luftforsvarets personell blitt satt inn i myndighetenes kamp mot sivile demonstranter. Det kunne ha gjort Alta-saken til en enda større skandale.»[14]

Etterspill og klage over frabeordring rediger

Svein Duvsete skriver følgende i Luftforsvarets historie, bind 3: «Her kunne denne saken ha endt. Den fikk imidlertid et kjedelig etterspill. Jens Holter følte nemlig at han ble straffet for sin resolutte opptreden i Alta-saken. På ettermiddagen, etter at Forsvarsdepartements holdning ble kjent, holdt Jens Holter en pressekonferanse i Bodø. Der understreket han på nytt at han ville nekte politiet bruk av redningshelikoptrene. Holter ble nå en synlig og betydelig aktør på den politiske arena, og ikke minst ble han noe av en mediehelt. Blant annet deltok han i TV-programmet Lørdagsredaksjonen. Der tok Erik Bye opp sivil ulydighet i forbindelse med Alta-saken. I programmet gjentok Jens Holter at han ville nekte at helikoptrene ble brukt til rene transportoppdrag for politiet. Han begrunnet sin beslutning slik: Som offiser har jeg til oppgave å forsvare landet mot fiender utenfra, ikke å ta del i politiaksjoner mot norske borgere. Skal helikoptrene brukes, kan Luftforsvarets mannskaper ikke være med.»[14]

«Forsvarssjefen, general Herman Fredrik Zeiner-Gundersen deltok også i programmet, og etter sending skal Zeiner-Gundersen ha sagt til Erik Bye at Jens Holter i denne saken hadde reddet Forsvarets ansikt.»[14] «Også forsvarsminister Thorvald Stoltenberg skal personlig ha takket Jens Holter for hans innspill under Alta-saken. For andre, både i forsvarsledelsen og i Justisdepartementet, var imidlertid Holters opptreden i saken tung å svelge. De mente majoren holdt sin fane vel høyt, og at hans handlinger var å betrakte som ordrenekt.»[14]

«Halvannet år etter Alta-saken ble Holter frabeordret stillingen som sjef for 330 skvadron og beordret inn i en stabsstilling. Det var meget mot Holters vilje å forlate skvadronen.»[14] «Jens Holters fratreden som skvadronssjef i august 1982 ble såpass omstridt at han igjen nådde avisenes førstesider, og igjen fikk han folkets sympati.»[15][16][17][18][19][20][21] «Nordland Venstre påpekte for eksempel det påfallende i at Holter var tatt ut av aktiv flytjeneste samtidig som det var mangel på kvalifiserte helikopterflygere i redningstjenesten.»[22] «Luftforsvarets ledelse var imidlertid ikke til å rikke. Sett fra deres ståsted hadde Jens Holter hatt to perioder som skvadronssjef, nå var det behov for hans kunnskaper også i stab.»[22]

«Som en siste utvei sendte Holter klage over beordringen til Stortingets protokollkomité. Komiteen avviste fullstendig at det var noen sammenheng mellom Holters holdninger i Alta-saken og beordringen.»[22] [23]

«Major Jens Holters opptreden i Alta-saken vitner om en offiser med personlig integritet og stort samfunnsansvar. Men med sin resolutte opptreden havnet han i gråsonen mellom offiserens ansvar overfor sivilsamfunnet han skulle tjene og plikten til å følge militære ordre. Holter fulgte sin egen samvittighet. Det kostet ham dyrt.»[22]

I det avsluttende kapitel i Luftforsvarets historie, bind 3 skriver Svein Duvsete: «Jeg vil trekke frem fire offiserer som gjorde en helt spesiell innsats: Bjarne Øen, institusjonsbyggeren fremfor noen. Finn Lambrechts, modernisatoren. Wilhelm Mohr, som satte sin stilling inn på at den som skal være et ledd i den luftmilitære kommandokjede, selv må være kompetent til å foreta de nødvendige vurderinger og selv må bære ansvaret i ettertid. Sist, men ikke minst, vil jeg peke på Jens Holter, majoren som under Alta-saken betimelig minnet oss om at de militære styrker skal benyttes mot en ytre fiende, ikke mot landets egne borgere.»[24]

Referanser rediger

  1. ^ a b Nordlands Framtid, 30. april. 1983
  2. ^ Luftforsvarets historie, Bind 3, Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, 1945–1990, side 358
  3. ^ Luftforsvarets historie, Bind 3, Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, 1945–1990, side 149
  4. ^ a b c d e Nordlandsposten 30. april 1983
  5. ^ Aftenposten 3. januar 1968, side 2
  6. ^ a b c Luftforsvarets historie, Bind 3, Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, 1945-1990, side 145
  7. ^ a b c d Luftforsvarets historie, Bind 3, Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, 1945-1990, side 146
  8. ^ a b c Luftforsvarets historie, Bind 3, Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, 1945-1990, side 363
  9. ^ Aftenposten 8. januar 1981, forsiden, Han som sa nei
  10. ^ Nordlands Framtid 8. januar 1981, forsiden, 330-skvadronens sjef ber om frabeordring!
  11. ^ a b Luftforsvarets historie, Bind 3, Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, 1945-1990, side 364
  12. ^ Aftenposten 10. januar 1981, side 8, Endret avtale om helikoptre
  13. ^ Nordlands Framtid 9. januar 1981, side 11, Bare rednings- og ambulanse-oppdrag i Alta for 330 skv.
  14. ^ a b c d e Luftforsvarets historie, Bind 3, Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, 1945-1990, side 365
  15. ^ Luftforsvarets historie, Bind 3, Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, 1945-1990, side 365-366
  16. ^ Dagbladet 15. oktober 1982, forsiden, Redningssjef sparket
  17. ^ Dagbladet 15. oktober 1982, side 7, Modig major fikk svi
  18. ^ Nordlands Framtid 15. oktober 1982, forsiden, Fra spakene til papir-sortering
  19. ^ Nordlands Framtid 15. oktober 1982, side 3, Alta-holdningen satte Jens Holter på bakken
  20. ^ Dagbladet 16. oktober 1982, side 11, Trenger Holter ved skrivebordet
  21. ^ Nordlands Framtid 16. oktober 1982, side 3, Holter ikke fjernet på grunn av Alta-synet
  22. ^ a b c d Luftforsvarets historie, Bind 3, Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, 1945-1990, side 366
  23. ^ Aftenposten 15. april. 1983, forsiden, Avviste klage fra major.
  24. ^ Luftforsvarets historie, Bind 3, Kalde krigere og barmhjertige samaritaner, 1945-1990, side 381

Litteratur rediger

  • Duvsete, Svein (2004). Luftforsvarets historie. Bind 3. Kalde krigere og barmhjertige samaritaner : 1945-1990 (Norsk (Bokmål)). 3. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22071-1. 
  • Dalland, Øystein (1989). Demningen : en Alta-saga (Norsk (Bokmål)). Karasjok: Davvi media. ISBN 82-73-74049-8. 
  • Notat av Bjørn Haugerud, tidligere byråsjef i Justisdepartementets Redningstjenestekontor, Alta og en majors kamp, datert 23. februar 2005, 13 sider.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jens_Holter&oldid=19646609»