Robert Oppenheimer

amerikansk ingeniør og fysiker
(Omdirigert fra «J. Robert Oppenheimer»)

Julius Robert Oppenheimer (1904–1967) var en amerikansk teoretisk fysiker. Han ledet Manhattanprosjektets Los Alamos-laboratorium under andre verdenskrig og har blitt omtalt som «atombombens far».

Robert Oppenheimer
FødtJulius Robert Oppenheimer
22. apr. 1904[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
New York[5][6]
Manhattan[7]
Død18. feb. 1967[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (62 år)
Princeton[8][6]
BeskjeftigelseTeoretisk fysiker, ingeniør, kjernefysiker, kunstsamler, universitetslærer, science administrator, fysiker Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradDoktor i fysikk- og matematikkvitenskaper
ph.d.
Utdannet ved
Doktorgrads-
veileder
Max Born[10]
EktefelleKatherine Oppenheimer (19401967)
SøskenFrank Oppenheimer
BarnPeter Oppenheimer
Toni Oppenheimer
NasjonalitetUSA[11][12][13]
Medlem avRoyal Society (19621967)
American Philosophical Society
American Academy of Arts and Sciences
Phi Beta Kappa
National Academy of Sciences
Utmerkelser
11 oppføringer
Enrico Fermi-prisen (1963)[14][9]
Ridder av Æreslegionen (1958)
Medal for Merit (1946)[15]
Prix des trois physiciens (1958)[16]
Prix Nessim-Habif (1962)[17]
Æresdoktor ved Princeton University
Richtmyer Memorial Lecture Award (1947)[18]
Fellow of the American Physical Society
Utenlandsk medlem av Royal Society (1962)[19][20]
Honorary doctor of the University of Calcutta
Messenger Lectures (1945)
Signatur
Robert Oppenheimers signatur

Faren, en rik tekstilimportør, hadde utvandret fra Tyskland i 1888. Robert Oppenheimer studerte fysikk, klassisk filologi, orientalistikk og kjemi ved Harvard, Cambridge og Göttingen. Han tok doktorgraden ved Universitetet i Göttingen, og arbeidet her med Niels Bohr og Edward Teller. I 1929 ble han professor ved Berkeley-universitetet i California.

Fra 1943 til 1945 ledet han Manhattanprosjektet i New Mexico, som hadde som mål å utvikle atombomben. Han kalles gjerne «atombombens far». Etter å ha sett hvilke redsler bomben forårsaket i Hiroshima og Nagasaki ble han imidlertid en overbevist motstander av bruk av atomvåpen, og nektet å delta i utviklingen av hydrogenbomben. Han engasjerte seg i internasjonal lobbyvirksomhet for nedrustning og for internasjonal kontroll av alle atomvåpen. I 1950-årene ble han beskyldt for anti-amerikansk virksomhet og påståtte tidligere kommunistsympatier, og ble fratatt sin sikkerhetsklarering. Selv om han hadde mistet all innflytelse i USA, fortsatte han å undervise, skrive og arbeide med fysisk forskning. Han ble først rehabilitert i 1963.

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Oppenheimer kom fra en rik (ikke-praktiserende) jødisk familie som blant annet eide en imponerende kunstsamling med verker av Pablo Picasso, Édouard Vuillard og Vincent van Gogh. Hans far, Julius Seligmann Oppenheimer fra Hanau i provinsen Hessen-Nassau i kongedømmet Preussen i keiserdømmet Tyskland, var en tekstilimportør som var innvandret til USA i 1888, og medlem av den jødiske patrisierslekten Oppenheimer. Roberts mor Ella Friedman var kunstlærerinne. Hun hadde maleriutdannelse fra Paris og eide et atelier i New York. Robert hadde en bror, Frank Oppenheimer (1912–1985), som også ble fysiker.

Ifølge Oppenheimers fødselsattest var han gitt fornavnene Julius Robert.[21] Beslutningen om å forkorte navnet til J. Robert ble spontant fattet av foreldrene. Ifølge Oppenheimer betød denne J. ikke noe som helst.[22]

Oppenheimer gikk på skolen «New York Society for Ethical Culture» i New York City. Fra tredjeklasse fikk han privatundervisning i kjemi.

I 1922 begynte Oppenheimer sine M.Sc.-studier ved Harvard University, som han avsluttet i 1925 summa cum laude. Hans hovedfag var kjemi, men han hadde også studert gresk, arkitektur, kunst og litteratur. I tredje studieår gjorde professor Percy Bridgman ham begeistret for fysikken. Det ble til at han studerte videre ved Cavendish LaboratoryCambridge University i England under ledelse av Ernest Rutherford, der han ble gitt eksperimentelle arbeider, noe som interesserte ham mindre. I den perioden hadde han en psykisk krise og fikk psykologisk behandling. Deretter gikk han inn i den teoretiske fysikk, som han viste seg å ha stort talent for.

I 1926 dro han til det tyske Universitetet i Göttingen, som var ledende innen teoretisk fysikk, og atomfysikk. Han studerte der under Max Born. Han ble der kjent med en rekke senere meget fremgangsrike vitenskapsmenn, som Werner Heisenberg, Wolfgang Pauli, Paul Dirac, Pascual Jordan, Enrico Fermi og Edward Teller. Han møtte også Fritz Houtermans og Charlotte Riefenstahl, som han forgudet og kurtiserte.[23][22]

«Fritz Houtermans og Robert Oppenheimer skilte seg ut fra andre studenter. […] Robert Oppenheimer var svært begavet; så mye at kollegene hans til slutt var glade for å se Oppenheimer reise til USA etter at han fikk sin doktorgrad under Max Born i 1927. Han begynte å stille spørsmål som James Franck ikke kunne svare på. Jeg ble overrasket over kunnskapen hans.»Charlotte Houtermans[23]

Oppenheimer ble raskt en av de store forskerne innen kvantemekanikk. Fra 1926 til 1929 publiserte han seksten store bidrag til kvantefysikk. I 1927 mottok Oppenheimer sin doktorgrad 'med utmerkelse' fra Max Born om teoretiske undersøkelser av spektre. Deretter takket han ja til en stilling som adjunkt i Berkeley i California. I 1928 besøkte han Europa igjen på et forskningsstipend. Faren Julius døde i 1937, og etterlot ham og broren en betydelig formue. Oppenheimer dannet en aktiv skole for teoretiske fysikere i California. At det i datidens atmosfære, preget av den spanske borgerkrigen, var vanlig med kommunistiske tendenser blant intellektuelle, inkludert mange av Oppenheimers venner, ble senere tolket negativt i McCarthy-perioden.

Fra 1936 skal Oppenheimer ha hatt et romantisk forhold til Jean Tatlock (1914-1944), som var medlem av det amerikanske kommunistpartiet.

I 1939 publiserte han arbeider om astrofysikk, blant annet en tidlig studie på nøytronstjerner[24] og en studie om gravitasjonskollaps av tunge stjerner (til sorte hull -- betegnelsen «sort hull» dukket ikke opp før på 1960-tallet).[25]

I 1940 ble Oppenheimer valgt inn i American Academy of Arts and Sciences.[26] I 1941 ble han tatt opp til National Academy of Sciences[27] og i 1945 til American Philosophical Society.[28]

Manhattanprosjektet

rediger

Han var administrativ/vitenskapelig leder for Manhattanprosjektet.[29] Prosjektets første prøvesprengning, Trinitytesten, fant sted i ørkenen ved Alamogordo i New Mexico i 1945. Oppenheimer, som bevitnet sprengningen, tenkte for seg selv på en passasje fra det hinduistiske diktverket Bhagavadgita, «Jeg er blitt Døden, tilintetgjører av verdener».[30] Oppenheimer fortalte dette i et filmet intervju under innspillingen av dokumentaren The Decision to Drop the Bomb fra 1965.[31] I litteraturen forekommer ofte sitatet som shatterer of worlds ettersom det var slik det var gjengitt i Time Magazine den 8. november 1948.[32] Denne versjon et også med i boken Thousand Suns: A Personal History of the Atomic Scientists skrevet av Robert Jungk i 1958,[33] som bygde på et intervju med Oppenheimer.[34]

Etterkrigstiden

rediger

Oppenheimers publikasjoner ble betraktet som vanskelige å forstå selv ut fra de faglige rammer som forskere innen hans abstrakte fagfelter var vant med. Han brukte gjerne elegante, om enn ekstremt komplekse, matematiske teknikker for å demonstrere fysiske prinsipper, og ble noen ganger kritisert for å begå matematiske feil, formodentlig av hastverk. «Hans fysikk var god», sa hans student Snyder, «men hans aritmetikk forskrekkelig».

Etter Andre verdenskrig publiserte Oppenheimer kun fem akademiske bidrag, hvor av ett var i biofysikk, og ingen av dem etter 1950. Murray Gell-Mann, en senere nobelprisvinner som i egenskap av besøkende forsker arbeidet med ham på Institute for Advanced Study i 1951, mente:

He didn't have Sitzfleisch, «sitting flesh,» when you sit on a chair. As far as I know, he never wrote a long paper or did a long calculation, anything of that kind. He didn't have patience for that; his own work consisted of little aperçus, but quite brilliant ones. But he inspired other people to do things, and his influence was fantastic.[35]

Etter krigen ble Robert Oppenheimer hovedrådgiver for den nydannede Atomic Energy Commission. Han benyttet vervet til å utøve påtrykk for en internasjonal kontroll over kjernevåpen og kjernekraft. Dette var for å motvirke spredning av kjernevåpen og kapprustning med Sovjetunionen. Etter å ha falt i unåde hos mange politikere etter å ha gitt frimodige uttalelser under McCarthytiden ble hans sikkerhetsklarering tilbakekalt i 1954. Selv om dette fratok ham hans direkte politiske innflytelse, fortsatte han å holde forelesninger, skrive og arbeide innen fysikken. Oppenheimer ble i 1963, som et uttrykk for hans politiske rehabilitering, tildelt Enrico Fermi-prisen av John F. Kennedy. På grunn av mordet på John F. Kennedy ble prisen istedet overrakt ham av den etterfølgende president, Lyndon B. Johnson.

Faglig ettermæle

rediger

Foruten hans ledelse av Manhattanprosjektets arbeide i Los Alamos var Robert Oppenheimers fremste bragder innen fysikken Born–Oppenheimer-approksimasjonen, arbeidet med teorien om elektroner og positroner samt de første forutsigelsene om tunneleffekten. Sammen med sine studenter gjorde han også viktige fremskritt innen den moderne teori om nøytronstjerner og svarte hull, såvel som innen kvantemekanikk, kvantefeltteori og vekselvirkningen mellom kosmiske partikler. Som lærer og fremmer av vitenskap blir han husket som en av grunnleggerne av den amerikanske skole innen teoretisk fysikk, som i 1930-årene ble en av de verdensledende. Etter andre verdenskrig ble han direktør for Institute for Advanced Study ved Princeton University.

Litteratur

rediger
  • Abraham Pais (2006). J. Robert Oppenheimer: A Life. Oxford University Press. ISBN 0-19-516673-6. 
  • Kai Bird and Martin J. Sherwin, American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer (New York: Knopf, 2005) ISBN 0-375-41202-6
  • David C. Cassidy, J. Robert Oppenheimer and the American Century (New York: Pi Press, 2005). ISBN 0-13-147996-2
  • Nuel Pharr Davis, Lawrence and Oppenheimer (New York: Simon and Schuster, 1968).
  • Gregg Herken, Brotherhood of the Bomb: The Tangled Lives and Loyalties of Robert Oppenheimer, Ernest Lawrence, and Edward Teller (New York: Henry Holt and Co., 2002). ISBN 0-8050-6588-1
  • James A. Hijiya, "The Gita of Robert Oppenheimer" Proceedings of the American Philosophical Society, 144:2 (June 2000). Arkivert 2005-02-26 hos Wayback Machine (on Oppenheimer's famous quote)
  • Priscilla J. McMillan, The Ruin of J. Robert Oppenheimer: And the Birth of the Modern Arms Race (New York: Viking, 2005) ISBN 0-670-03422-3
  • Richard Polenberg, ed., In the Matter of J. Robert Oppenheimer: The Security Clearance Hearing (Ithaca: Cornell University Press, 2002). ISBN 0-8014-3783-0
  • Jack Rummel, Robert Oppenheimer: Dark Prince (New York: Facts on File, 1992). ISBN 0-8160-2598-3
  • S.S. Schweber, In the Shadow of the Bomb: Oppenheimer, Bethe, and the Moral Responsibility of the Scientist, (Princeton: Princeton University Press, 2000). ISBN 0-691-04989-0
  • S.S. Schweber, "J. Robert Oppenheimer: Proteus Unbound", Science in Context 16 (1/2), 219–242, 2003 (abstract)
  • Peter Michelmore, The Swift Years: The Robert Oppenheimer Story (Dodd Mead, 1969) ISBN 0-396-06024-2
  • Alice Kimball Smith and Charles Weiner, Robert Oppenheimer: Letters and Recollections, (Cambridge, MA: Harvard University Press, 1980).
  • U.S. Atomic Energy Commission, In the Matter of J. Robert Oppenheimer (Washington, D.C.: 1954).
  • Herbert York, The Advisors: Oppenheimer, Teller, and the Superbomb (Stanford: Stanford University Press, 1976).

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som J. Robert Oppenheimer, Munzinger IBA 00000001374, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 45298[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Оппенгеймер Роберт, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a860-historicalvitalrecords.nyc.gov, type referanse fødselsattest, besøkt 19. september 2022[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Enciclopedia universal ilustrada europeo-americana, side(r) 382, bind Suplemento 1967-1968[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Mathematics Genealogy Project, verkets språk engelsk, www.genealogy.math.ndsu.nodak.edu, besøkt 8. august 2016[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ LIBRIS, «Oppenheimer, J. Robert, 1904-1967», utgitt 29. august 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Notable Names Database, «Robert Oppenheimer»[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Fermi Prize: J. Robert Oppenheimer Named to Receive Annual AEC Award.[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.presidency.ucsb.edu[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.phys.ens.fr[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.arts-et-metiers.asso.fr[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ www.aapt.org[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 266[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ royalsociety.org[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ David C. Cassidy. J. Robert Oppenheimer and the American Century. New York: Pi Press. 
  22. ^ a b Kai Bird / Martin J. Sherwin: American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer, Vintage Books, 2006, ISBN 978-0-375-72626-2, s. 26.
  23. ^ a b Misha Shifman: Standing Together In Troubled Times: Unpublished Letters Of Pauli, Einstein, Franck And Others. World Scientific, Hackensack, New Jersey, 2017, ISBN 978-981-3201-00-2, s. 34f.
  24. ^ med George Michael Volkoff „On massive neutron cores“, Physical Review, Bd. 55, 1939, 375; Tolman-Oppenheimer-Volkoff-Grenze
  25. ^ med Snyder On continued gravitational contraction. Physical Review 56, 1939, 455
  26. ^ Members of the American Academy. Listed by election year, 1900–1949 (PDF). Lest 24. september 2015
  27. ^ «Member Directory: J. Robert Oppenheimer» (engelsk). National Academy of Sciences. Besøkt 29. november 2015.  Biographical Memoir by Hans A. Bethe
  28. ^ «Member History: J. Robert Oppenheimer». American Philosophical Society. Besøkt 2. november 2018. 
  29. ^ American Prometheus: the triumph and tragedy of J. Robert Oppenheimer. New York: Alfred A. Knopf. 2005. s. 12. ISBN 0-375-41202-6. 
  30. ^ Olausson, Peter. «I am become death». Besøkt 21. juli 2011. 
  31. ^ «J. Robert Oppenheimer "Now I am become death..."». Atomic Archive. Besøkt 21. juli 2011. 
  32. ^ «The Eternal Apprentice». Time. 8. november 1948. Arkivert fra originalen 19. august 2011. Besøkt 21. juli 2011. 
  33. ^ Brighter than a Thousand Suns: a Personal History of the Atomic Scientists. New York: Harcourt Brace. 1958. s. 201. ISBN 0-15-614150-7. 
  34. ^ Mal:Tidskriftsref «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 15. mai 2013. Besøkt 17. juli 2023. 
  35. ^ Kai Bird, Martin J. Sherwin: American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer. New York: Alfred A. Knopf. 2005, ISBN 978-0-375-41202-8. OCLC 56753298.

Eksterne lenker

rediger