Henry Hughes Wilson

Henry Hughes Wilson, 1. baronett Wilson (født 5. mai 1864 i Curryhgrane ved Ballinalee i Longford i Irland, død 22. juni 1922) var en britisk feltmarskalk og konservativ politiker.

Henry Hughes Wilson
Født		5. mai 1864 Longford
Død		22. juni 1922 (58 år) 36-54, Eaton Place Sw1
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell, rådgiver, marskalk
Embete		Medlem av Storbritannias 31. parlament (Storbritannias 31. parlament, Down North, 1922–1922) Storbritannias generalstabssjef (1918–1922)
Utdannet ved		Staff College, Camberley Royal Military Academy Woolwich Marlborough College
Parti		Ulster Unionist Party
Nasjonalitet		Irland Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Gravlagt		St. Pauls katedral
Utmerkelser		7 oppføringer Distinguished Service Order (1901) Storkorsridder av Order of the Bath (1918) Storkors av Æreslegionen Army Distinguished Service Medal Leopoldsordenen Kommandørridder av Order of the Bath (1915) Følgesvenn av Order of the Bath (1908)
Henry Hughes Wilson på Commons

Liv og virke

Han ble født i Curryhgrane ved Ballinalee i Longford i Irland, som andre sønn av James og Constance Wilson.

Etter utdannelse ved Marlborough College forsøkte han å komme inn på krigsskolene Woolwich og Sandhurst mellom 1880 og 1882, men lyktes ikke. Han klarte i 1882 å få kommisjon som løytnant i Longfordmilitsen, en militsbataljon under The Rifle Brigade. Han ble derfra flyttet over i en regulær bataljon.

Under tjeneste i Burma ble han alvorlig såret flere ganger, inkludert en øyeskade og en skade i benet som førte til at han måtte gå med stokk resten av livet. Etter å ha vendt tilbake til Storbritannia arbeidet han ved etterretningsavdelingen i War Office, hvor hans flytende kunnskaper i fransk og tysk var høyt verdsatt.^{[trenger referanse]}

I 1897 ble han brigademajor for 3. brigade ved Aldershot, og fra 1899 til 1901 var han i aktiv tjeneste med 4. lette brigade under boerkrigen. Etter krigen ble han visemilitærsekretær for lord Roberts. Han ble tildelt Distinguished Service Order.

Wilson reiste tilbake til England i 1901, og var en periode kommandant for 9. provinsielle bataljon, og deretter stabsoffiser. I 1907 ble han forfremmet til brigader og fikk kommando ved Staff College i Camberley inntil 1910. Han ble direktør for militære operasjoner ved War Office.

I 1914 støttet han offiserer i British Army som nektet å lede styrker mot unionister i Ulster under Curragh-mytteriet.^{[trenger referanse]} Wilson var selv irsk protestant. Selv om han ikke gjorde dette åpent kom det for en dag og skadet karrieren hans. Han fikk dermed ikke den ventede forfremmelsen til stabssjef under John French.^{[trenger referanse]}

Ved begynnelsen av første verdenskrig var han liaisonoffiser til den franske hæren, men på grunn av sitt dårlige forhold til Philippe Pétain ble han byttet ut.^{[trenger referanse]} Fra desember 1915 til desember 1916 hadde han kommandoen over IV korps i Frankrike.

I 1915 ble Wilson adlet ved utnevnelsen til kommandørridder av Order of the Bath. Han fikk deretter rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. I 1918 ble han forfremmet til storkorsridder av Order of the Bath.

Han tok i september 1917 over den østlige kommando, hvilket førte til at han kunne bo i London. Han samarbeidet tett med statsminister David Lloyd George. I februar 1918 ble han Chief of the Imperial General Staff, hvilket i praksis gjorde ham til øverstkommanderende for den britiske hæren. I krigens sist år var han statsministerens viktigste militære rådgiver.^{[trenger referanse]}

Den 3. juli 1919 ble han forfremmet til feltmarskalt, gitt en påskjønnelse på 10 000 pund av parlamentet og utnevnt til baronett. Under Pariskonferansen var han Storbritannias fremste militære rådgiver, men fant at han var stadig mer uenig med Lloyd George.^{[trenger referanse]}

Han pensjonerte seg fra hæren og ble parlamentsmedlem for North Down. Han ble også militærrådgiver for James Craig og Nord-Irlands parlament. Mens han hadde denne posisjonen var han opptatt av å unngå diskriminering av katolikker.^{[trenger referanse]}

Den 22. juni 1922 ble han skutt ned og drept utenfor sitt hjem på Eaton Square i Belgravia, etter å ha avduket et krigsminnesmerke på Liverpool Street stasjon. Morderne, Reginald Dunne og Joseph O'Sullivan, var engelskfødte IRA-medlemmer, som også skjøt to politimenn under flukten. De ble så omringet av en menneskemengde og arrestert. Begge ble hengt den 10. august 1922.

Mordet på Wilson ble en utløsende faktor til den irske borgerkrig.^{[trenger referanse]} I Dublin hadde traktatmotstandere i IRA okkupert Four Courts, i håp om å presse britene til å angripe slik at de to fløyene i IRA, traktatmotstandere og -tilhengere, ville bli forent mot en felles fiende. Britene var sikre på at det var traktatmotstanderne som stod bak mordet, og krevde at Michael Collins angrep Four Courts, ellers ville de gjøre det selv. Collins ville for all del unngå å la britiske styrker operere i Dublin og dermed brøt borgerkrigen ut da han startet angrepet på Four Courts.

Det har i ettertid blitt sannsynliggjort at Collins selv beordret drapet på Wilson, som represalie for angrep på katolikker i Nord-Irland. Dette ble avslørt av Joe Dolan, et antatt medlem av Collins snikmorderenhet, i 1950-årene. Han skal også ha fått ordre fra Collins om å forsøke å redde de to morderne fra henrettelse.

I tillegg til sine britiske utmerkelser, ble Wilson også hedret med en rekke utenlandske ordener og utmerkelser. Han ble tildelt storkors av den franske Æreslegionen, utnevnt til storoffiser av den belgiske Leopoldsordenen og tildelt det belgiske krigskors. Wilson ble tildelt 1. klasse av den thailandske Den hvite elefants orden, storbånd av Den oppadstigende sols orden og storkors av den freske Frelserens orden. Han ble også tildelt en kinesisk orden og ble hedret med USAs Distinguished Service Medal.

Eksterne lenker

• (en) Henry Hughes Wilson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Henry Hughes Wilson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Henry Hughes Wilson hos Hansards parlamentsdebatter